– Jeg vet ikke hva annet arbeid jeg kunne hatt. Livet på bensinstasjon er perfekt for meg, sier Egil Tveit.

I over 30 år har han kun jobbet natt: – Hva ville Shellen vært uten Egil? Og hva ville Egil vært uten Shellen?

Han jobber når vi sover og sover når vi jobber. Ingen har flere netter på bensinstasjon enn Egil Tveit.

  • Anders Minge
    Anders Minge
    Journalist
Publisert: Publisert:

Da-da-da. Da-da-da.

Da-da-da. Da-da-da.

Lyden fyller hele lokalet.

Enkelte ganger følger den etter, i sengen og inn i drømmer.

Lyden av penger.

For hver gang et menneske nærmer seg døren på Shell-stasjonen på Løkkeveien i Stavanger, starter ringeklokka.

Egil Tveit gløtter opp – og i et knapt sekund trykker han på bryteren i bukselommen og slipper kunden inn.

En sekspakning boller. Ostepølse med sprøløk. Røyk. Kaffi. En kvikk tur på do. Strømmen av kunder tar aldri slutt.

Aldri.

Hvert eneste sekund er bensinstasjonen åpen.

Og om natten jobber Egil Tveit.

Flest netter

I drøyt 30 år har han vært der. Annenhver uke rusler han inn litt før klokken elleve på kvelden, bytter ut skjorte med rød jakke og fleecevest, tapper en kopp svart kaffi og lar blikket vandre gjennom butikken. Er gulvmattene rene? Bugner disken av fristende matvarer? Nok pølser til nattsultne ravner?

Egil Tveit kan dette livet. For ifølge bombesikre kilder – altså drosjesjåførene – er han den i regionen med desidert lengst fartstid som nattevakt på bensinstasjon. Siden 1. august 1988 har han aldri jobbet en eneste time dagtid.

Fleksitid. Forskyvning.

Nei, nei.

Turnusen rusler og går som den alltid har gjort. Mandag til søndag. Gjennom natten – ut døra klokka syv.

Hele livet har han jobbet på Løkkeveien. Bortsett fra en gjesteopptreden på Mariero.

Etter at Opel-forhandleren Torleif Sunde la ned i 1985, og Tveit mistet jobben på delelageret, fikk han nytt arbeid hos bilforhandler Holst og Hauge. Tre år var nok. Mistrivsel, og savnet etter Løkkeveien, fikk ham til å forlate fast ansettelse.

Han vendte tilbake, til nabolaget hvor Torleif Sunde solgte sine siste biler.

61-åringen Egil Tveit så egentlig for seg en slags gjesteopptreden. At nattjobben var fin å ha til han fikk en ny og muligens bedre måte å tjene pengene på. Han fant aldri noe annet. Og strengt tatt sonderte han ikke markedet heller. For drømmejobben var akkurat her.

Egil Tveit er alltid alene på jobb, men føler seg aldri ensom. I drøyt 30 år har 61-åringen gått nattskift på Shell-Stasjonen i Løkkeveien.

En venn i natten

Roen som følger mørket. Natten som visker ut skiller mellom lasaron og baron. Egil jobber alene, men er ikke ensom.

Foruten drosjesjåfører, politiet og ansatte i utelivet, ser han ikke noe særlig mønster i hvilke mennesketyper som kommer innom. Egil behandler alle likt.

– Hele samfunnet er hos meg. Jeg ser ikke forskjell på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo. Alle har krav på samme sørvisen. Jeg dømmer ingen.

Da-da-da. Da-da-da.

Da-da-da. Da-da-da.

Et nikk og hallo. Hallo og nikk tilbake.

De er bestevenner – og skrudd rimelig likt sammen. Charles Ramsøy, eller Basse som alle kaller ham, har kjørt drosje på natt siden 1982. Basse setter seg allerede i bilen klokken fem om ettermiddagen, og går ikke av vakt før 12 timer senere. Hver natt er han innom Shellen på Løkkeveien. Helst to ganger de ukene Egil er på jobb.

– Peiler du oljå i bollene, Egil, fleiper han.

– Haha, knegger Egil tilbake.

For det er liten tvil om at jobben hans har lite med bil å gjøre. Egil bytter ikke vindusviskere eller skifter lyspærer, som han gjorde i starten av karrieren. For 30 år siden tilbydde Shellen halvt horn med ost, skinke og piffi. Og ferdig med det. Så var det opp til kunden om hun eller han ville slenge den inn i mikrobølgeovnen. En sjelden gang får Egil spørsmål om han kan bytte enkelte slitne bildeler. Problemet er at dagens motorer skriker « hold fingrene av fatet» til alle som ikke jobber på et merkeverksted.

Selv kaffimaskinen må ha fagfolk når den ikke spiller på lag. Sånn har det blitt.

Denne natten virker kaffikokeren helt prikkfritt. Egil trykker på de rette knappene, så renser og nullstiller maskinen seg selv. Kaffi er viktig, og spesielt nattetid.

De er bestekamerater og nattdyr. Verken Egil Tveit eller drosjesjåføren Charles «Basse» Ramsøy kunne tenkt seg en annen døgnrytme. På fritiden skrur de bil og drikker kaffi.

Spiller drittsekk

Klokka er to. Basse legger Aftenbladet over frysedisken og blar kjapt gjennom. På utsiden av vinduet ser han drosjen. Taklyset er på. Får han en tur, setter han av gårde. Denne tirsdagsnatten sover folk.

63-åringen i strykefrie bukser ville ikke byttet med noen.

– Dette livet er helt suverent, roper han gjennom lokalet.

Han vet pengene ville vært lettere å tjene på dag. Men hadde Basse blitt bedt om å jobbe dagtid, ville han kuttet ut. Dessuten sover han ikke på nettene likevel. Har han – av en eller annen merkelig grunn – fri, sitter han likevel hele natten og ser på tv. Så legger han seg først på morgenkvisten, nøyaktig slik han pleier.

– Jeg og Egil er nattmennesker, akkurat som katten. Livsstilen fungerer helt perfekt for sånne som oss.

Basse har opplevd «alt». Og han vet hvordan kunder skal behandles for at han skal komme greit ut av alle situasjoner.

– Kommer tre drittsekker inn i bilen – da blir også jeg drittsekk. Jeg snur helt om. Har jeg fengselsfugler i bilen – da blir også jeg en fengselsfugl. Jeg hopper på og snakke deres språk. Jeg er enig i alt, så lenge jeg får tommel opp. Hadde alt jeg har sagt vært riktig, ville jeg aldri hatt kjøreseddel.

– Redd?

– Nei, aldri. En full passasjer gjør nødvendigvis ikke noe galt, men kan oppføre seg litt tosje. Helt siden jeg var 15 år har jeg vært grassat heldig i arbeidslivet. Skolebøkene gikk rett i bossdunken, jeg fikk jobb og har ikke skoftet en eneste dag. Jeg har hatt det som plommen i egget. Jeg drar på årene, men gi meg?! Nei, tror ikke jeg kan.

Engelske klassikere

Mens Egil jobber den ene uka og har fri neste, er Basse i bilen hver ukedag, pluss annenhver helg.

I over 20 år har kameratene delt interessen for Triumph-biler. I Egils friuker møtes de hver formiddag utenfor Shell-stasjonen og kjører av sted. I en garasje på Tjelta har de kaffi, verktøy og biler å skru på.

Når veteranbilene er i rimelig god stand, drar de på turer til Danmark og kjører rebusløp.

– Det er ingen tabletter som virker mot bildilla. Ingenting annet heller. Egil og jeg har en brillefin tilværelse sammen. Felles gleder – absolutt! Og vi krangler aldri.

Mye likt. Kameratene kunne likevel aldri byttet jobb.

– Nei, helt umulig, sier Basse, og fortsetter sitt muntlige driv.

– Hva ville Shellen vært uten Egil? Og hva ville Egil vært uten Shellen? Han hører til her på Løkkeveien. Hvor alle kjenner ham. Egil er så glad i stasjonen at han enkelte fridager sitter i bilen og kikker inn. Skulle stasjonen bli revet, ville jeg ikke blitt forundret hvis han fortsatte å oppsøke tomta.

Egil hører, men protesterer ikke. Han rusler ut på bakrommet og henter noen frosne boller, danderer dem på steikebrettet og setter dem til heving.

Nattens dårlige rykte

Søker du «nattarbeid» i Google, vises ingen treff om fortreffeligheten med å snu døgnet. Ord som kreft, smerte, spontanabort, tidlig død, trøtthet, søvnforstyrrelse, fedme, hjerte og karsykdommer fyller skjermen. Egil vet at nattarbeid sies å være usunt, men han kan ikke si at han har merket at helsen har tatt skade. Jo, han pådro se et magesår for noen år siden, men å relatere det til døgnrytmen vil han ikke.

Han er klar over at han tilhører en spesiell rase, for Egil har kommet ut av tellingen i hvor mange som har prøvd seg på nattskiftet uka han har fri – uten å holde særlig lenge ut.

– Jeg aner ikke hvilke egenskaper som er gode å ha for å takle nettene. Kanskje at jeg sover godt? Eller at jeg ikke har familie å ta hensyn til, undrer Egil.

– Dessuten går jeg ikke glipp av noe heller. Jeg jobber når andre sover, og sover når andre jobber. Ettermiddagene er jeg våken og opplagt, som de fleste andre.

Mange av kundene har så inngrodde vaner at Egil vet nøyaktig hva de vil ha. For enkelte ligger røykpakken, snusen, grillpølsa eller bollene klar på disken når de stiger inn. Og nettopp kundene er årsaken til at 61-åringen aldri har gruet seg en eneste dag til å gå på nattskift. Kunder, som for eksempel Basse.

–Vet du hva? Da jeg ble lagt inn på sykehus med magesår, besøkte han meg hver eneste dag. Han er en kjernekar. Beste kompisen du kan ha!

Pølse mot fyll

Da-da-da. Da-da-da.

Da-da-da. Da-da-da.

Lyden av penger.

Eller potensielle problemer.

Klokken er tre.

En kunde, tydelig overstadig beruset, sjangler inn. Han vet knapt hvorfor han er der, eller hva han vil ha. Egil tilbyr en pølse.

– Kom bort til meg en tur så skal du få betale. 46 kroner, takk.

– Jeg er full, sier kunden, som om noen skulle være i tvil.

– Det går fint, svarer Egil.

Så venter natten på den pølsespisende. Med ett er han tilbake og vil inn.

Denne gangen lar Egil døråpneren i lommen ligge urørt. Utelivsløven tar hintet og tusler hjemover.

– Fulle folk lager lite ballade. Og hvis enkelte skaper seg, snakker jeg dem ut. Jeg har ikke piggene ute, for da får jeg pigger tilbake. Jevnt over er folk greie å ha med å gjøre, beroliger Egil.

Han har opplevd ran, men snakker ikke høyt om opplevelsen. Redd og sint? Ja. Men raneren fikk verken med seg penger, eller tok arbeidslysten. Egil er ikke mørkredd, selv om raneren kom som en skygge i natten.

Natten er beksvart og stille. Akkurat som i bygda Bjoa i Sunnhordland hvor han vokste opp. Da han var seks år, flyttet familien til Tasta, hvor Egil har bodd siden.

Dagen nærmer seg

Nattevakten kikker raskt på armbåndsuret.

Fem over halv fire.

Om snaue to timer er morgenfuglene her. Arbeidsfolket som trenger en solid start på dagen. Egil tar på blå gummihansker og danderer karbonader, egg, salami, tomat og salat på grove brødskiver.

– Det er jo ikke akkurat rakettforskning å smøre matpakker, men de må se innbydende ut og smake godt. Hvis ikke, vil ingen kjøpe dem.

I søppelet ligger allerede noen tørre boller og enkelte skrukkete pølser. Alt som kastes blir sirlig notert ned for ettersyn. Selv er Egil enkel i kosten. På jobb består menyen stort sett av sterk, svart kaffi.

– Ja, ja, enkelte dager havner jeg bortpå de der, sier han, og nikker i retning ostepølsene, som ruller seg varme. Denne natten får de ligge i fred.

Klokka sju tar kollega Kenneth over stasjonen. Da skal disken bugne av godsaker, gulvet skal skinne og nattens tråkk skal være ristet av mattene. Egil plystrer, finner fram langkost og mopp. Han blander opp en bøtte såpevann og lar kosten danse over brune fliser. Så rusler nattevakten bort til utgangsdøra, bøyer seg ned og trekker to gulvmatter med seg ut. Egil spenner den slanke, lange kroppen, hever armene og dasker mattene hardt i asfalten. Så en gang til, så enda en. En skarp, nesten metallisk lyd gir gjenklang under bensinstasjonens overbygg. Frostrøyken står ut av munnen, for nå er høsten kommet. Egil stopper opp. Trekker pusten. Lytter til stillheten.

– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis ikke jeg hadde jobbet her. Jeg har alltid trivdes, aldri gruet meg til å gå på jobb. Jeg jobber natt, javel, har gjort det i drøyt 30 år – og mer har jeg egentlig ikke å si om den saken.

Neste uke er han en fri mann. Da skal han sitte utenfor bensinstasjonen og vente på Basse. Så kjører de ut i garasjen på Tjelta. Skrur litt, tar en kopp kaffi, skrur litt mer.

Så går dagen.

Sakte mot den deilige natten.

Publisert:
  1. Shell
  2. Bil
  3. Mye lest
  4. Aftenbladet anbefaler

Mest lest

  1. Bollestad overtok for Ropstad uten seremoni

  2. Her åpner en ny Dolly Dimples med musikk­pub

  3. Uvanlig mange små­barn vil tro­lig få luft­veis­infek­sjoner fram­over

  4. Ingve Bøe etter kollapsen mot Glimt: – Evnene strakk ikke til