Roar var på vei hjem. Plutselig sto han med en livløs person i hendene. Etterpå var han alene

Noen speider etter flagg på halv stang, andre tråler avisenes dødsannonser. På ulykkesstedet gjorde Roar Roda alt rett. Etterpå var han alene. Endelig skal hjelperne få svar og hjelp.

  • Anders Minge
    Anders Minge
    Journalist
Publisert: Publisert:

Luften er iskald, asfalten blank. Roar Roda er nummer to i bilkøen.

23-åringen har vært i Kristiansand på glattkjøringskurs for lastebil. Om en halvtimes tid er han hjemme på Finnøy. Roda gleder seg. Fredag kveld. Helg. Fri. I leiligheten venter hunden Aila – golden retrieveren som er så glad i kos.

To tanker:

Hvorfor står vi stille. Veien er jo rett og fartsgrensen 70?

Og hvorfor kommer ingen biler imot?

Han nøler et øyeblikk, så forstår han hva som har skjedd. Føreren i bilen foran går ut, Roda følger etter. Valget han tar, vil følge ham resten av livet.

Mennesket på asfalten ligger helt stille med ryggen til. Roda ringer medisinsk nødnummer 113, går fram, velter personen over og sjekker pusten.

Null respons.

Så begynner han å komprimere.

30 trykk, akkurat slik han nettopp hadde lært i førstehjelpsdelen av glattkjøringskurset.

Sjåføren som stoppet foran ham har førstehjelpsutstyr i bilen. Gjennom munnstykket blåser han to støt for hver gang Roda har gjort seg ferdig med kompresjonene.

Roar Roda skulle bare hjem til Finnøy. Plutselig måtte han takle liv og død.

Stemmen i telefonen

Telefonen ligger på asfalten og er satt på høyttaler. Kvinnen ved AMK-sentralen forteller nøyaktig hva de skal gjøre:

Sjekker at Roda holder fin takt i kompresjonene, passer på at innblåsingen fungerer som den skal. Stemmen hennes er rolig og trygg.

Flere folk kommer til ulykkesstedet. Noen sørger for å stoppe trafikken, andre roer ned dem som ikke takler situasjonen. De fleste holder seg i bakgrunnen.

Roda holder takten: én, to, tre ... 30.

Minuttene går, fortsatt ingen tegn til liv. Roda kjenner snev av desperasjon:

Leet ikke en finger seg nå?

Blunket det ene øyet?

Bevegde foten seg?

Nei.

Etter rundt ni og et halvt minutt blandes gult gatelys med politipatruljens blåe, blinkende. En betjent kommer til og hjelper Roda med å komprimere. Han er litt for kvikk og får snart beskjed fra AMK om å roe takten. Like etter kommer ambulansen – og Roda kan endelig trekke seg tilbake.

Først da merker han at hendene skjelver.

Politipatruljen gir ham tid til å puste før de tar et kjapt avhør av ham; spør hva han har sett, hva han hadde gjort.

Det siste han ser er et urørlig menneske tildekket av et pledd.

Så er han alene.

Roda snur bilen, kjører til Stavanger og kjøper en sjokolade. Etterpå snirkler han seg omveier hjemover.

Les også

Uvissheten er en evig skam: Kunne jeg reddet mannen?

Kvelden var mørk, hard og stille. Helt stille. Jeg sto på en øde vei. Ikke alene.
– Hvis jeg ikke hadde gjort noe, ville jeg i hvert fall fått skyldfølelse. Da ville jeg aldri fått vite om jeg kunne utgjort en forskjell eller ei, forklarer Roar Roda.

Får hjelperne hjelp?

I 2019 ble 3715 personer i Norge forsøkt gjenopplivet etter plutselig og uventet hjertestans utenfor sykehus.

Anslagsvis to personer er involvert som førstehjelpere i hver hjertestans.

85 prosent fikk hjerte- og lungeredning av vanlige folk før ambulansen rakk fram.

34 personer var allerede gjenopplivet da ambulansen kom.

995 personer ble fraktet til sykehus.

424 overlevde mer enn 30 dager.

Men hva med hjelperne, får de hjelp?

Inntil nå har tilbud om oppfølging vært fraværende.

Men like før årsskiftet etablerte Stavanger universitetssjukehus et nytt tilbud for personer som har vært til stede, eller har utført førstehjelp, slik som Roar Roda gjorde. Ifølge sykehuset er de først i verden med å tilby oppfølging i offentlig regi.

Noen å snakke med

Anna Marie Moe Øvstebø er nyansatt leder for prosjektet, som har fått navnet: «Oppfølging av førstehjelpere».

– Vi har sett et tydelig behov som ingen før har gjort noe med. Og jeg tror mange i helsevesenet har tenkt mye på folkene som står igjen der ute, og som trenger noen å snakke med. Inntil nå har førstehjelperne ikke hatt noen å henvende seg til. De som hjelper får veldig god hjelp i hendelsen, men etterpå ... Ingenting. Ringte de 113, fikk de ingen eller liten informasjon, men ble henvist til legevakt eller fastlege.

Anna Marie Moe Øvstebø er nyansatt prosjektleder i «Oppfølging av førstehjelpere»

Hjelpere flest tror at de i ettertid skal bli ringt opp av sykehuset og bli fortalt hva som skjedde med den syke, men sykehus har ingen rutiner for slikt. Dessuten gjør taushetsplikten deling av pasientinformasjon vanskelig.

– Samfunnet investerer veldig mye i opplæring i hjerte- og lungeredning. Forventningene til befolkningen er å utføre førstehjelp. Ser du noen i en livstruende situasjon, skal du ringe medisinsk nødnummer 113 og følge instruksene du får. Du skal gjøre så godt du kan for å redde liv, så lenge det ikke går ut over din sikkerhet. Førstehjelperne er AMKs utsendte medarbeider, og den som i størst grad kan påvirke utfallet. Å utføre hjerte- og lungeredning gjør at overlevelsen økes med tre ganger. Det skulle bare mangle at vi ikke tar vare på folkene som gir førstehjelp etterpå.

På pulten til Anna Marie Moe Øvstebø ligger telefonen klar. Har du vært i en situasjon der du har utført førstehjelp til en bevisstløs person i løpet av de 20 siste årene, kan du ringe 903 66 529 og avtale møte. Enten får du snakke med henne eller med Conrad Bjørshol.

Han er anestesilege og seniorforsker ved regionalt akuttmedisinsk kompetansesenter i Helse vest. Hele yrkeslivet har han stått i førstelinjen og tatt imot dem som har fått livreddende hjelp på gaten. Et utall ganger har også han vært ute og hentet hjertestanspasienter fra skadesteder.

– Vi har tatt pasienten, brukt hjertestarter, gitt medikamenter, satt på kompresjonsmaskin og kjørt til sykehuset. Så står et menneske igjen – helt tom, kanskje i lettere sjokk – og lurer på hva som skjedde. Og det er akkurat det. For ingenting skjer, sier Bjørshol.

– Å utføre hjerte- og lungeredning er en påkjenning. Nå skal vi endelig ta vare på folk etterpå, sier anestesilege og seniorforsker Conrad Bjørshol.

Hjelperne ringer sykehuset

De som hjelper andre vil vite hvordan pasienten klarer seg. Noen tråler dødsannonsene, eller sjekker aviser for å se om hendelsen er omtalt. Bjørshol har hørt om dem som har kjørt rundt for å se etter flagg som henger på halv stang. Om folk som grubler på hvorfor ambulansen kjørte av gårde uten sirener eller blålys. Sykehuset gir få svar.

– Vi vet er at de fleste i Norge har gått på førstehjelpskurs, men kursene forbereder sjelden folk på opplevelsen av å være i en hjertestans-situasjon. Det er et paradoks som ingen har tatt innover seg – før nå. Selv om personen førstehjelperne prøver å redde dør, vil vi at opplevelsen av å bidra skal gi mestringsfølelse.

De aller fleste som faller om med hjertestans får hjerte- og lungeredning. Likevel overlever kun et fåtall.

– Førstehjelperne tror ofte at overlevelsen eller dødsfallet har en direkte sammenheng mellom kvaliteten på hjerte- og lungeredningen. Sånn er ikke virkeligheten. De aller fleste klarer å gi rimelig god hjelp, men likevel overlever bare én av seks pasienter. Førstehjelperne må ikke gå rundt med unødvendig skyldfølelse, oppfordrer Bjørshol.

– Er vi for flinke til å dele solskinnshistoriene?

– Inntrykket er nok at mange flere reddes. Vi kan kanskje bli flinkere til å fortelle at de fleste faktisk dør. Rask førstehjelp øker sjansen til å overleve med tre ganger. Men vær forberedt på at det ikke nødvendigvis går bra, selv om du gjør alt helt rett.

Anna Marie Moe Øvstebø og Conrad Bjørshol skal hjelpe dem som hjelper.

Alle lurer på det samme

Hjerte- og lungeredning utføres som oftest på en nær venn, kollega eller familiemedlem. Hjelperne vet hva utfallet blir.

– Nå kan helsevesenet faktisk si til dem og alle andre: Nei, det er faktisk ikke din skyld at personen døde. Du gjorde en kjempejobb og hjalp så godt du kunne! Ja, du ringte 113, startet hjerte- og lungeredning og blåste i en tilsynelatende død person. Du tredoblet sjansen for overlevelse. Folk må få høre dette, for ingen greier å redde alle uansett. Selv ikke vi fagfolk. Mange kan legge hendelsen bak seg, hvis vi bare anerkjenner jobben de har gjort. Å stå med en død person mellom hendene, når du egentlig skulle i butikken og kjøpe brød og melk, er tross alt ikke normalt.

Flere ganger har Bjørshol opplevd at pasienter har fått hjertestans rett foran ham inne på sykehuset, med all verdens tenkelig utstyr tilgjengelig, likevel har han ikke greid å redde dem.

– Hvis jeg er førstehjelperen og sliter i ettertid, hva da?

– Da svarer jeg at reaksjonen er helt naturlig. Og at vi veldig gjerne vil tilby deg en tid for samtale.

– Når alle lurer på hva som skjedde med pasienten, får de nå vite?

– Ja, så lenge vi får samtykke fra pasienten eller pasientens pårørende kan vi fortelle om hun eller han overlevde eller ei. Pasientens identitet eller diagnose informerer vi ikke om.

– Hvorfor har ingen tenkt på dette før?

– Det har vi også lurt på. Vi burde startet «Oppfølging av førstehjelpere» på 1960-tallet, for da var hjerte- og lungeredning godt i gang. Prosjektet er en følge av Wenche Torunn Mathiesens doktorgradsarbeid i perioden 2012 til 2018. Hun var først ute med vitenskapelig dokumentasjonen på at førstehjelpere kan oppleve hjertestans som en stor påkjenning.

– Det var som i en film, hvor personen hadde blitt kastet ut av en bil. Etter kort tid forsto jeg hva som egentlig hadde skjedd, sier Roar Roda.

Ulykken er med ham

Det er et drøyt år siden nå. Roar Roda har rukket å bli 24 år. Utenfor stuevinduet ser han rett ned på kaien på Judaberg. Ferja glir ut på blank fjord og setter kursen mot Halsnøy. Hunden Aila ligger rolig i favorittkroken. Når Roda går ut i kjøkkenet for å hente kaffien, tusler hun etter.

Han har tenkt mye på ulykken – og på livets tilfeldigheter. Hva om han hadde kjørt litt fortere, eller litt seinere? Hva om han hadde blitt sittende i bilen, stiv av skrekk? Hva om han hadde tenkt at noen andre kunne gå fram og ta hånd om den livløse?

Roda har slått seg til ro med situasjonen. Innsett at han gjorde alt rett. Utfallet sto ikke på hans innsats. Kvelden for ett drøyt år siden dro han til far Reidar og fikk snakket ut. Faren har kjørt lastebil og har et langt liv på veien. Aldri har han vært borti noe lignende som sønnen.

Livreddende arbeid kommer ikke med alder eller mil på veien. Heller ikke kontroll, ro og besluttsomhet er noe som automatisk blir bedre jo eldre du blir.

Roar Roda var yngst på skadestedet, men likevel den som tok ansvar. Kanskje fordi han er deltids-brannmann på Finnøy, eller fordi han nettopp hadde fått frisket opp førstehjelpskunnskapene?

Folk vek unna

I løpet av de åtte-ni minuttene han jobbet som besatt for å få liv i et helt stille menneske, så han folk som sto og så på. Folk som trakk seg vekk. Lydene av høye, skrikende stemmer er fortsatt med ham. Roda var den som handlet.

Han forstår:

– Jeg tror mange frykter å gjøre feil, derfor tør de heller ikke prøve. Jeg stivnet ikke til den gangen. Men hvem vet, kanskje reagerer jeg annerledes hvis jeg i framtiden kommer i samme situasjon.

Fredagskvelden for et drøyt år siden slet han med å sove. Adrenalinet holdt han våken til langt på natt. På morgenkvisten gikk han inn på Aftenbladet.no for å se om hendelsen sto omtalt. Han finner en nyhetssak med informasjon han vet fra før. Én setning brenner seg fast: «Mannen fikk livreddende førstehjelp på stedet før han ble erklært død av en lege.»

Brannvesenet fra Kvernevik rykket også ut til ulykkesstedet. Etterpå ringer de kollega Roda og spør om han trenger en prat. Han takker nei. Rodas søster jobber på akuttmottaket ved Stavanger universitetssjukehus. Hun får en lege til å ringe til ham. Roda spør om hvorfor han ikke fikk liv i pasienten – og får gode svar.

Siden har han ikke hørt en lyd.

– Venner og familie gjorde at jeg fikk tilbud. Hadde det ikke vært for dem, ville jeg mest sannsynlig ikke hørt en lyd. Og jeg hadde egentlig ikke forventet at sykehuset skulle ta kontakt med meg heller. Men lydfilen mellom meg og AMK – den skulle jeg gjerne hørt.

Tanken på ikke å bidra

Roda er egentlig en type som kan kjenne skyldfølelsen gnage. Men i dette tilfellet er han trygg på egen handling.

– For de verste selvplagerne kan nok en tilsvarende hendelse være veldig vippende. De som har vonde tanker fra før kan risikere å få kraftig skyldfølelse for ikke å ha lyktes med å redde liv. Kravet er å stille opp, men du får ikke oppfølging etterpå. Vi trenger ikke alltid så mye, men hvis noen opplever skyld, må det være avgjørende å få vite at du ikke kunne gjort noe annerledes.

Den verste følelsen i ettertid, er de gangene han har tenkt at han ikke hadde gjort noe, men sittet i bilen, ventet, hørt på radio og latt bilen svive på tomgang for å holde liv i varmeapparatet.

– Da ville jeg aldri fått vite om jeg kunne utgjort en forskjell eller ei. Jeg ville tenkt at det siste pumpet kanskje ville vært det som satte hjertet i gang. Tanken på at jeg ikke hadde bidratt, ville jeg aldri taklet.

– Hvordan vil ulykken prege livet?

– Fredagskvelden vil alltid ligge i minnet. Fortsatt husker jeg mange detaljer, selv om det er ett år siden. Jeg glemmer nok aldri. Hendelsen hemmer meg ikke, men jeg var ikke direkte involvert i ulykken heller. Jeg kunne ikke gjort noe annerledes.

Roar Roda visste hva han skulle gjøre: 30 kompresjoner, to innblåsinger, så fortsette, aldri stoppe.

Alder betyr ingenting

– Har du tips til andre som havner i en liknende situasjon?

– Jeg er slik at jeg automatisk gir styringen til de eldre rundt meg. Jeg tenker at de kan mest. Men i dette tilfellet følte jeg at den som hadde beint mål, var meg – og de andre bakket tilbake. Du må gå fram, prøve. Hjelp til, selv om noen allerede er i gang. Og husk; du kan ha vel så god ro, selv om du er den yngste i flokken.

På førstehjelpskurs har Roda lært å handle selv om du er usikker på om hjelpen er rett. Han tenkte som de fleste andre: At han aldri ville være den som havnet i en dramatisk hendelse på veien. Så skjedde det likevel.

– Livet er tilfeldig. Hadde jeg stått der i de minuttene og bare sett på, ville følelsen etterpå vært grufull. Tenk hvis en ungdom hadde sett at vi voksne ikke hadde gått fram, hva ville hun eller han trodd?

Publisert:
  1. Førstehjelp
  2. Aftenbladet anbefaler

Mest lest

  1. Ap-politiker dømt til fengsel for grovt bedrageri

  2. Sparte på strømmen, men Lyse fikk aldri målingene: – Mangelen på informasjon er under enhver kritikk

  3. VG: Kongen har forkjølelsessymptomer og er sykmeldt de neste dagene

  4. Kortvarig tomatlukke for «Geggi»