Ingen velger å bli en engel

2010–2013: Siw forsøker å gjemme seg, men må i fengsel. Som fange er hun et vandrende mareritt. Etter å ha blitt løslatt, havner hun på kjøret igjen med sin nye kjæreste Eigil. Én dag er hun centimetere fra å bli drapskvinne. Eigil har aldri møtt et så ødelagt menneske. Men kan han redde både Siw og seg selv?

Eigil Karlsen gikk inn i stua og så et smil bak et tent stearinlys. Foto: Grethe Nygaard

  • Tove M. E. Bjørnå
    Journalist
  • Thomas Ergo
    Journalist
  • Anders Minge
    fotograf
Publisert: Publisert:

Han var snart en fri mann. Han hadde sonet noen måneder før han ble flyttet til Evangeliesenteret i Mosjøen i Nordland. Nå satt han på flyet til Sola. Han skulle hjem på perm.

Eigil Karlsen var i ferd med å klare det. Han var blitt rusfri.

I Stavanger havnet han på Dickens. Der tok han noen øl med folk fra sitt tidligere liv som ingeniør og ordinær lønnsmottaker.

Da de skiltes, var det seint på natt, og ingen taxi å få tak i.

Da slo tanken ham. Skulle han ta turen oppom Siw? Opp til Haugåsveien bare for å se hvordan det gikk med henne? Han hadde lovet seg selv at han skulle holde seg unna, nå hadde han jo klart å komme seg ut av faenskapet.

Men likevel.

Nå sto han på altanen og kikket inn. Det satt en kraftig, bolete fyr ved siden av henne. Det sto ikke «God jul» i øynene hans. Siw oppdaget Eigil og sprang mot ham.

Eigil stolte ikke på den kraftige fyren og satte seg i motsatt ende av stua. Men Siw og bolefyren bare smilte og rullet seg en joint.

Plutselig kom det inn flere folk. Eigil lente seg mot en kompis og sa:

– Du har ikke speed, vel?

Akkurat da bråvåknet Eigil fra drømmen.

Han så seg omkring. Det var midt på natta. Han var ikke i Haugåsveien 28 likevel. Han var ikke i Stavanger, men på den kristne avrusningsinstitusjonen i Mosjøen. Det var påsken 2015.

Han skalv på hendene, forteller han. Det var da han skrev sangen om Siw.

Når eg våkne innimellom og ser meg sjøl i speilet

Lure eg på om du kan se meg nå

Han ringte faren sin.

– Jeg tror ikke jeg bør reise hjem på perm likevel, far. Det kommer til å gå galt.

  • Her finner du alle kapitlene i dokumentaren:
Les også

Gi meg litt lykke før jeg dør

Deiset i asfalten

Overvåkingskameraet fanget dem opp idet Siw la boksene med cider i Eigils sekk. De sto ved kjøledisken en formiddag i mars 2011 på en Kiwi-butikk i Stavanger sentrum. Siw hadde på seg en romslig jakke og sko med stiletthæler. Eigil var en staut, høy kar med kort hår og solbriller. Et frosset nærbilde av Siw viste at hun hadde et smil om munnen sekunder før de ble avslørt.

– For utenforstående kunne hun virke knallhard og beregnende, men hun var syk, sier Eigil. Foto: Politiet

Butikksjefen stanset Eigil. Han hadde sett tyveriet. Eigil ga boksene tilbake, og Siw begynte å gå ut.

Da dukket en ung vekter opp. Han hadde rukket å se gjennom overvåkingsvideoen og hevdet at Eigil hadde mer tyvegods i sekken.

De begynte å krangle høylytt, før Eigil stakk av, bare for å bli tatt igjen av vekteren på utsida, like før apoteket i Olav Vs gate. De halte og dro i hverandre mens Siw sto og ropte til dem inntil de mistet balansen og deiset i asfalten.

Folk som ventet på bussen sto og så på mens Eigil og en vekter lå nede og dro og slet i hverandre.

– Vet du hvem han er? ropte Siw til vekteren.

Og så ropte hun til Eigil, hennes kjæreste det siste året.

– Skyt ham!

Smilet fra stua

Så vidt han husker, møtte han henne én eller annen gang i 2010. Ekteskapet hans hadde havarert, han sto uten tak over hodet og var i Stavanger for å «hente noe greier». Kameraten hadde sagt at Eigil kunne kjøre opp til en adresse i Hillevåg. Der bodde det «ei jysla greie dama». Techno-Siw.

Han gikk inn oppgangen i Haugåsveien 28. Døra hang og slang i hengslene, som om noen hadde sparket den inn. Han gikk inn i stua og så et smil bak et tent stearinlys.

Eigil og Siw møttes i 2010. Foto: Grethe Nygaard

Han husker vennligheten hennes og den pussige dialekten. Han skulle ha seg et glass vann, men i kjøkkenskapet var bare var egge- og schnappsglass, som hun pleide å mekke amfetamin i. Kjøleskapet var tomt.

– Jeg vet ikke hvem du er jeg, Eigil. Jeg vet ikke hva du har tenkt å gjøre, husker han at hun sa.

– Men jeg liker deg.

– Men du skal vite én ting, husker han at hun la til.

– Jeg er en hore.

En, to, tre

– Hun var så utmeldt av denne verden, sier Eigil. Hun klarte ikke å holde styr på mobiltelefoner. Skulle du møte henne, måtte du komme på døra. Og de som kom på døra, hadde sjelden gode intensjoner, sa han. Men hadde de sprøyte, slapp de inn. Da slapp de inn på soverommet hennes. Og så dro de igjen.

Når Siw sto opp, kunne hun være oppegående og snakke fornuftig. Etter den første sprøyta kunne hun smile, le og prate. Men etter 20 minutter ville hun gjerne ha mer, selv om den første smellen burde ha holdt henne gående i flere timer. Etter den andre sluttet hun å snakke, før hun etter kort tid ville ha den tredje.

Etter den tredje smellen ble hun taus.

Han lærte seg språket hennes. Han lærte at det var greit å sitte og holde kjeft tolv timer i strekk mens de konsentrerte seg om å finne den rette rusen. Eigil kunne sitte og skru på sykler i timevis mens Siw satt og så på. Kikket han opp fra sykkelen, satt hun fortsatt og smilte.

Fikk han besøk av menn hun hadde dårlige erfaringer med, krøp hun sammen bak ham i sofaen og skulte på dem demonstrativt.

Andre ganger kunne hun uten forvarsel hive av seg klærne og gjøre ting som fikk de mest skruppelløse mannfolk til å rødme.

– Skjerp deg, Siw, kunne Eigil si. – Vis gjestene våre litt respekt og kle på deg.

Da lo hun dem bare opp i ansiktet.

– For utenforstående kunne hun virke knallhard og beregnende, men hun var syk, sier Eigil.

Eigil lærte seg språket til Siw. Lærte å tolke henne. Foto: Grethe Nygaard

Brevet i skuffen

– Jeg har aldri møtt noen som var så ødelagt.

Fikk hun seg Valium, kunne hun ha klare øyeblikk. Da kunne hun være kjærlig. Interessert. De kunne prate om slike ting kjærester snakker om. Som å pusse opp leiligheten, kjøpe bestikk, ta oppvasken.

Han husker en gang de ble enige om at han skulle vaske badet mens hun skulle ta oppvasken. Han sto på badet da han hørte knuselyder, og sprang ut på kjøkkenet. Vinduet sto på vidt gap. Hun hadde hevet hele oppvasken ned på plenen én etasje under.

Men i små glimt kunne hun være normal.

– Nei, nå må jeg gå og hente de pengene på sossen, kunne hun si.

Eller:

– Jeg vet ikke hva du vil, jeg, Eigil. Kanskje du vil ta deg en jobb. Det ser ut som du savner det.

Han visste at hun hadde tatt gitartimer da hun var liten. Men hun spilte aldri. Han kan ikke huske noen bestemt sang hun likte heller. Eller jo, en gang han satte seg ned med gitaren og sang Pink Floyds Wish You Were Here, sang hun med.

We're just two lost souls
Swimming in a fish bowl
Year after year

En gang han var på vei ut døra, husker han at hun sa:

– Det skal du ha, Eigil. Den musikken din, fortsett med den. Hold på med musikken.

Var det kjærlighet? Hvis én av dem var tvangsinnlagt eller satt inne, pleide de å sende hverandre brev. Eigil husker han fant ett av brevene han hadde skrevet da han lette etter en CD i tv-seksjonen hennes.

Han hadde sitert fra Kjærlighetens høysang i Paulus` første brev til Korinterne:

Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærlighet misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Det brevet hadde hun tatt vare på.

Men kjærlighet?

– Siw var jævlig sjalu, sier han.

– Snakket jeg med eksen i telefonen, var hun ikke ei jente som ventet med respekt. Hun skjelte meg ut der og da.

Foto: Grethe Nygaard

Noe av grunnen til at han ventet så lenge med å gå fra henne, sier han, i tillegg til at han var så glad i henne, var at hun var livredd.

Livredd for å være alene.

Han tenkte at om han dro, ville «de andre» overta. Alle mannfolkene «uten gode intensjoner». Hvis han dro, ville hun ikke være i stand til å klare seg selv.

Objektet fra Mars

Hun sa ikke et ord om hva som sto i brevet. Eigil kunne se på ansiktet hennes at det var dårlige nyheter. Hun var dømt til fire måneders fengsel for butikktyverier, biltyverier og besittelse av amfetamin, hasj og piller. Nå var hun kalt inn til soning.

De var på rømmen vinteren og våren 2011 - hun klarte ikke tanken på fengsel. En gang politiet var på ham for å finne henne, sa han:

– Vet du hva? Jeg syns det er helt jævlig at dere i det hele tatt prøver å få henne i fengsel. Hun kan ikke være i fengsel sånn som hun er nå. Det går ikke.

For politifolkene i byen var hun et kjent fjes. De hadde løpt over hustak etter henne, de hadde kjørt henne til «Psykken» utallige ganger. Hun hadde til og med stjålet fra en politibil. De smilte av henne. De syntes synd på henne.

– Nei, jeg vet det, svarte politibetjenten, ifølge Eigil. -Vi har bare fått beskjed om å finne henne.

Det var som om de hadde fått inn et fremmed, levende objekt fra mars i Stavanger fengsel. Foto: Fredrik Refvem

Noen dager senere, i april 2011, pågrep de henne. Pupillene var smale, og politibetjentene forsto lite av hva hun sa.

Bortsett fra da de fant en lynlåspose med halvannet gram hasj i magebeltet hennes.

– Avtale med politiet i Tønsberg, sa Siw.

I Stavanger fengsel var det som om de nettopp hadde fått inn et fremmed, levende objekt fra Mars. De undersøkte dette vesenet før det ble låst inne.

Hun ble kroppsvisitert. En narkotikahund snuste på henne. Hun måtte levere fra seg skoene, med stiletthæler som ble målt til 15 centimeter. Hun gjennomgikk en kartleggingssamtale som konkluderte:

Fengselshelsetjenesten skrev at hun var «ukjent med å ha psykoser» trass i at fengselets egen journal viste at hun hadde vært psykotisk under forrige soning seks år tidligere.

«Kunne tenke seg arbeidstrening, svarer adekvat, er motorisk rolig, ellers virket alt OK,» skrev fengselshelsetjenesten.

Etter én måneds soning var det klart for alle i fengselet at Siw var alt annet enn OK.

Tre ganger var hun blitt utelukket fra fellesskapet for å «opprettholde ro, orden og sikkerhet».

Lista over klager var endeløs. Siw adlød ikke fengselsbetjentene.

Hun rotet i skuffer og skap på kjøkken og vaskerom. Hun gjorde de andre fangene utrygge. Hun sov dårlig om natta, spesielt når hun var alene på cella. Hun sølte og rotet på cella. Hun hadde kastet et CD-cover på en kvinnelig fengselsbetjent. Hun hadde sagt seksuelt provoserende og utfordrende ting til en mannlig betjent. Hun vasket hendene og dusjet ustanselig. Hun spurte om de kjente at det luktet vondt av henne, selv om hun kom rett fra dusjen. Hun ble aggressiv hvis hun ikke fikk dusje om natta. Hun gikk rundt naken, eller med bare en truse som topp eller t-skjorta som truse. Hun hadde spyttet en fengselsaspirant i ansiktet. Hun hadde rablet ting på veggen og hadde hatt høylytte diskusjoner med seg selv på cella.

Siw var en «fare for omgivelsene» i fengselet. Foto: Fredrik Refvem

Siw hadde forårsaket brann på kvinneavdelingen ved hjelp av en brødrister. Hun var en «fare for omgivelsene».

Hun skjønte lite av hva folk sa til henne, og mye av det hun selv sa var bare rør.

I midten av juni innså fengselslegen det Eigil hadde forsøkt å si til politiet:

Politiet kjørte henne til psykiatrisk på Stavanger universitetssjukehus, der hun forklarte de ansatte at årsaken til innleggelsen var tørr hud.

I dagene som fulgte vekslet hun mellom å være trist og oppstemt, mellom å gråte og le høyt, mellom å snakke som en foss og å være stum. En stemme forsøkte å trenge seg inn i hodet hennes, sa hun.

Når hun var stum, kommuniserte hun ved å nikke eller riste på skulderen.

Etter to uker ble hun skrevet ut.

Legene mente hun ikke var ferdig behandlet. Men de hadde ikke hjemmel for å holde henne igjen og sendte henne tilbake til fengselet.

Men én av legene gjorde noe uvanlig: Krysset av for at Siw hadde behov for en såkalt Individuell Plan. Noen hadde forsøkt å lage en slik plan for henne flere år tidligere, men siden hadde den blitt liggende i en skuff.

  • Se tilsvar under saken

Nå var det i hvert fall nevnt – i form av et håndskrevet kryss – at kanskje kunne det være en god idé. Kanskje kunne det være en god idé å legge en plan for Siws liv?

En sjanse

Siw hadde lagt på seg under soninga, merket miljøarbeider Pål Holden da han hentet henne i Stavanger fengsel på sensommeren 2011. De satt i bilen og snakket om hvor veien skulle gå. Det var kanskje det klareste øyeblikket han opplevde med Siw.

Miljøarbeiderne hadde kjøpt nye møbler og ønsket å gi henne en ny start.

– Jeg skal prøve å få det til, sa hun. Hun skulle forsøke å styre unna rusgaleien. Forsøke å styre unna de verste mannfolka..

– Hun sa at hun ikke ville bo med andre narkomane lenger, sier Pål Holden. – Hun var litt som en mink i bur. Hun kom seg ingen vei. Men i klare øyeblikk, når hun hadde fått nok, var hun klar for endringer.

Men systemet … Vi er aldri kjappe nok til å kunne gjøre det. For det vinduet i hennes tilværelse … At hun er klar … At hun er her … Det er så kortvarig.

Han skaffet litt penger og tok henne med i butikken for å handle ordentlig mat. Så avtalte de at han skulle komme oppom om kvelden for å se hvordan det gikk.

Han måtte banke på en stund før de slapp ham inn.

I sofaen satt Siw og to gamle kjenninger.

Han så at hun ikke hadde det godt. At hun var redd. Han satte seg på huk, holdt henne i hendene.

– Har du det bra, Siw? Er det noe jeg kan gjøre for deg? Skal jeg hive ut disse folkene?

Hun bare ristet på hodet mens tårer rant nedover kinnet.

Det var bare noen timer siden hun hadde blitt sluppet ut, og hun var allerede blitt transformert til et annet menneske.

– Den sjansen vi hadde, forsvant, sier Pål.

En avsagd hagle

Eigil ventet på Siw hele sommeren. Da hun endelig slapp ut, fikk han ikke beskjed. Han hadde blitt kastet ut av leiligheten da Siw måtte sone. Men de ble raskt et par igjen.

Siws anker i Velferds-Norge, miljøarbeider Pål Holden, hadde et ambivalent forhold til hennes kjæreste. Eigil Karlsen var kanskje ikke det beste som hadde hendt henne. Men han gjorde jobben enklere for Pål.

Eigil hadde telefon. Nå var det i hvert fall mulig å få tak i Siw.

Men Siw og Eigil?

Det var et elsk-hat-forhold av en annen verden, slik Pål oppfattet det. Eigil var ganske kraftig ute å kjøre selv, og med hans inntreden ble det tyngre kriminalitet, mer stoff, flere steinansikter.

Med Eigils inntreden ble det mer orden på hvem som gikk inn og ut av leiligheten hennes. Og den hadde noen komiske utslag. Pål husker en gang de hadde vært på speedkjør gjennom Eiganes tre døgn i strekk. Stua var full av stjålne hagenisser, utelamper, blomsterpotter og marmorfigurer. Det så ut som Herskapelig hadde vært på besøk.

Foto: Politiet

Verre var det da Pål kom inn og fikk øye på ei avsagd hagle. Det var ikke greit.

Han husker dialogen som fulgte slik:

– Det der er jeg ikke trygg på.

– Den er ikke ladd, sa Eigil.

– Få se da.

Eigil knakk opp hagla. Den var ladd likevel.

Eigil tok ut patronene og sa:

– Ja ja, du må ikke gå til politiet, da.

– Nei, sa Pål. – Men hvis hagla er her i morgen, går jeg til politiet.

– Jeg og Siw var ikke gode for hverandre, sier Eigil.

– Jeg var så ødelagt psykisk etter alt som hadde skjedd i livet mitt. Jeg hadde mine egne problemer. Havnet oppi kriminalitet hele veien. Våpensaker og til dels alvorlige ting. Jeg var ikke noe beregnelig menneske. Det var så gale. Det var ingen hemninger.

– Jeg klarte det ikke twentyfour seven. Jeg måtte hele tiden vekk. Hun var jo også syk. Jeg burde egentlig ha visst at hun ikke tålte all den amfetaminen vi kjørte i oss.

Var hun redd for ham?

– Nei, sier Eigil.

– Hun var aldri redd meg. Vi kranglet. Og det var situasjoner hvor vi sloss. For hun kunne plutselig bare komme bort og slå til meg. Men hun var aldri redd for hva jeg gjorde tilbake. Hun var ikke det.

Hjelp!

Om og om igjen forsøkte han å ta opp Siws situasjon med miljøarbeiderne.

– Det er så gale, husker han at han sa. -Jeg klarer ikke å passe på henne. Dere må være her mye mer. Dere må prøve å hjelpe henne.

– Det var absolutt ingen som satte spørsmålstegn ved det vi holdt på med, sier han.

– Da Rehaben kom på døra, og Siw bare ropte Nei, jeg vil ikke ha dere inn i dag, aksepterte de det.

– Forstår dere ikke at jenta trenger hjelp? sa jeg. Og jeg laget enda mer problemer for oss, med all den galskapen jeg holdt på med. Men jeg var i alle fall i stand til å spørre dem: Er det ikke noe dere kan gjøre? Nei, svarte de. Hun vil jo leve dette livet.

– Vi ble aldri spurt om vi ville ha ruskonsulent, fortsetter han.

– Vi ble aldri spurt om hva som skulle til for å komme oss ut av rusen. De visste hvor syk hun var. Siw var et menneske i dyp nød. De kunne ha fulgt opp mye mer. De skulle komme én gang i uka. De så henne knapt én gang i måneden. Men de burde ha kommet én gang om dagen.

Han spør:

– Hvordan kan noen akseptere at et menneske bare eksisterer og lever så fornedrende?

– Det stemmer, sa Pål.

Han husker at Eigil kjeftet ham huden full. At han bare sto der og tok imot. Han pleide å løse det sånn. Lot dem bare male på. Da ble de kvitt frustrasjonen sin. Og så fikk Pål en del ekstra informasjon på kjøpet.

Miljøarbeider Pål Holden gadd ikke gå inn i en diskusjon. Han orket ikke å forklare Eigil hvordan systemet fungerte. Hvem som gjorde hva. Hvem som var bestillere. Hvem som var utførere. Hvordan tjenestene ble innvilget.

Han var jo enig med Eigil. Siw var feilplassert. Hun skulle aldri ha vært flyttet til Haugåsveien 28. Slik Pål så det, hadde den flyttingen beseglet Siws skjebne.

Men hvem var han? En liten brikke i et system.

– Jeg gjorde mye mer for Siw enn jobben tilsa, likevel var det ikke nok.

Hadde han fått bestemme, skulle Siw vært tildelt en bolig hvor hun ble passet på døgnet rundt. Hun skulle ha gjennomgått en måneds avrusning. Deretter blitt tildelt en satellittbolig med psykiatriske sykepleiere, miljøterapeuter og aktivitører. Hjelp med økonomien. Hjelp med vanskelige og tunge tanker. Næringsrik mat, trygghet, varme.

Miljøarbeiderne tok opp at hun trengte et slikt tilbud. Men det var bare en urealistisk drøm. Kommunen hadde ikke penger til sånt.

– Det lønner seg ikke å hjelpe sånne som Siw. Ingen ville ta i livet til Siw. Ingen ville gjøre noe med det. Ingen satte seg ned og sa: Her må vi gjøre noe!

Ingen med makt og myndighet, i hvert fall.

Han følte at jobben mer og mer handlet om å være vaktmester. Skifte knuste vinduer og dører. Sjekke leiligheter for farlige elektriske koblinger og røykvarslere og sånne ting. Og journalføre at det var gjort.

– Døde beboeren dagen etter, så hadde du i hvert fall gjort jobben din.

Da kunne han ikke klandres.

Og da kunne ikke kommunen klandres.

Han syntes hjelpeapparatet var blitt mer og mer tungrodd og byråkratisk. Det var vanskeligere å ta snarveier og fikse ting enkelt for sånne som Siw. Nå måtte hun møte på det og det kontoret, klokka da og da og snakke med noen hun ikke kjente om en søknad som eventuelt måtte sendes.

Det kunne de bare glemme. Siw visste verken hva klokka var eller hvilken dag det var. Byråkratiets krav var oppskriften på å holde henne utenfor.

Men å si alt dette til Eigil, det gadd han ikke. Derfor lot han ham bare skjelle ham ut og male på.

– I klare øyeblikk, når hun hadde fått nok, var Siw klar for endringer, sier miljøarbeider Pål Holden Foto: Anders Minge

Bilen spant mot gravfølge

Han skulle bare raskt innom sin 97 år gamle far med noen varer. Siden det var en privat blindvei i et rolig villastrøk, lot han nøklene stå i tenninga og hunden ligge i baksetet. Mens han pratet med faren hørte han bilen starte opp og hunden bjeffe. Han løp ut og så bilen rygge bakover og inn i naboens hekk.

En fremmed kvinne satt bak rattet på bilen, en blå Mercedes Benz.

Han stilte seg foran den og gjorde tegn til at hun skulle stoppe. Men hun ga gass og kjørte rett mot ham. Han måtte hoppe til side for ikke å bli kjørt ned.

Hun deiset inn i et steingjerde før hun kjørte ut av villastrøket i en rasende fart.

Bileieren ringte politiet.

– Hun kjørte mot Tjensvoll gravlund, sa han.

Klokka var rundt 12 den februardagen i 2013 da et gravfølge hadde avsluttet en jordfestelse. De rundt 20 personene spaserte bortover grusveien i retning kapellet. Det var en ansatt ved gravlunden som først så den blå Mercedesen. Den skrapte sida langs en mur idet den raste gjennom porten. Den kjørte rett inn i en hekk, rygget ut igjen, og spant ut på plenen, i retning gravfølget.

Gravfølget hadde avsluttet jordfestelsen da Mercedesen kom mot dem. Foto: Anders Minge

Hjelp, hva skjer nå? tenkte kirkegårdsarbeideren.

Plutselig løp en person ut fra gravfølget og mot bilen. Han viftet med armene. Mercedesen svingte til sida og unngikk så vidt å kjøre ned følget. Den ble stående noen sekunder på et område av gravlunden som var klargjort for nye gravstøtter. Motoren var kvalt, men sjåføren startet den opp igjen, rygget og ga gass.

Hjulene gravde seg ned i plenen.

Folk i gravfølget kunne skimte et ansikt bak rattet.

Hun så forskrekket ut.

Det så ut som om hun lurte på hvor i all verden hun var.

– Pass opp, ropte noen i følget. - Bilen kommer tilbake!

En kvinne rakk å dytte en eldre mann vekk fra grusveien. En annen skal ha dratt en gravid kvinne unna i siste liten. Resten av dem kastet seg mot hekken for så vidt å unngå å bli meid ned.

Vitner anslo senere at bilen sneiet dem i rundt 50 kilometer i timen.

Den fikk en kraftig sladd, manøvrerte seg ut av en smijernsport, før den tok en krapp sving og stanset på parkeringsplassen ved kapellet.

Folkene fra begravelsesfølget og andre tilskuere ble stående og kikke over hekken og bort på bilen.

Døra gikk opp. To kamuflasjemønstrede ben stakk ut.

Føttene lette liksom etter fotfeste.

– Et under at ingen ble drept, sa folk.

Da politiet kom, var motoren på Mercedesen fortsatt varm. Det var dugg på innsiden av vinduene. I baksetet fant de hunden.

Folk husker ennå hvordan den lille, spede kvinnen tok på seg et par ørevarmere før hun spaserte rolig vekk fra gravlunden hvor hun selv skulle bli stedt til hvile to år senere.

Da hun våknet i politiarresten dagen etter, husket hun svært lite. Hun hadde dratt til ekskjæresten, Helmer, som bodde i en av blokkene i nærheten. Der hadde hun fått en joint. Det hadde vært flere folk hos ham, og hun hadde stjålet noen tabletter, sa hun, og fått seg et skudd amfetamin.

– Etter det husker jeg ingenting.

Da politibetjenten fortalte henne om gravfølget på 20 personer som hun nesten hadde kjørt ned, sa hun:

– Akkurat dette demrer litt.

Men hun nektet likevel for alt.

– For det lille jeg husker virker som en drøm, sa hun, før hun ble ført ned i arresten igjen.

Siw husket lite da hun våknet i arresten. Foto: Politiet

Cola i Portveien 2

Nøyaktig når det ble slutt mellom ham og Siw, husker han ikke lenger. Men sporene etter Siw og Eigil som et småkriminelt radarpar slutter høsten 2013. Da reiste de til Tønsberg, i et siste forsøk på å starte på nytt.

– Jeg var jo så jævlig glad i henne, sier Eigil.

I Tønsberg kom de raskt vekk fra hverandre. Siw ble senere dømt for å ha tatt seg inn i et rødt og koselig Portveien 2-aktig hus med stakittgjerde og grønne hengeplanter oppetter husveggen.

Senere DNA-prøver avdekket at hun hadde tatt seg en dusj og barbert seg i badekaret. Deretter hadde hun satt seg i stua og drukket en Coca-Cola, kanskje mens hun studerte kulissene for et liv som kunne vært hennes.

Etter ei uke i Tønsberg var drømmen knust. De vendte tilbake til Stavanger og den kommunale rehabiliteringsleiligheten i Haugåsveien 28. En adresse de visste konsekvensen av. Den hadde ingenting med rehabilitering å gjøre.

Han husker at det pleide å henge et bilde på stueveggen hennes. Skapelsen av Adam. Det med Guds finger i ferd med å berøre Adams finger. Et bilde som stadig ble tatt ned og hengt opp igjen, alt ettersom hvilket humør hun var i.

Han husker at hun gråt.

– Eigil, Eigil, nå går du ikke fra meg.

Eigil så at Siw var livredd for å være alene. Han var redd for å dra fra henne, redd for at «de andre» ville overta. Foto: Grethe Nygaard

Så hvis du kan hilsa, Gud

Eigil Karlsen har sittet i flere timer og fortalt sin versjon av historien om Siw. Han skjelver. Han reiser seg og går ut på balkongen for å røyke. For å kjøpe seg en pause fra en svært ubehagelig samtale.

Den nye samboeren hans, som har sittet stille og lyttet, viser oss en video der Eigil står med en gitar under ei bru og synger for de løse fuglene i byen han hadde flyttet til.

Eg håbe hu har det bra, der med deg nå

For eg har flere spørsmål enn svar

Han lukker balkongdøra etter seg, skrår over flossteppet i sitt nye hjem, setter seg i sofaen og hører seg selv synge.

For i samen var me trøbbel, det e´kkje bra

Det e altfor seint å gjørr no med det nå

I hans nye liv er det ikke lenger schnappsglass og engangssprøyter på salongbordet. Nå er det et hvitlakkert bord dekket med friske blomster, kaker og kaffekrus med hjerter på.

Det er ingen innsparkede dører eller knuste vinduer. Det er hvit sofa og broderte duker. Huskelapper på kjøleskapsdøra og duften av nystekt brød.

Gitarene henger på veggen.

Bibelen er oppslått på spisestuebordet.

Og sangen han hadde skrevet etter drømmen rett før påsken 2015, strømmer ut av mobilen på salongbordet. Sangen om Siw, som skal ha kommet til ham før han visste hun var død.

Så hvis du kan hilsa, Gud, fra ein enkel mann

Som valgte livet, idet hu blei ein engel

– Det er ingen som velger å bli en engel, sier han. - Men det ble sånn. Hun er sikkert en veldig vakker engel.

Kinnene hans flammer.

– Jeg visste det ville gå til helvete med Siw i denne verden om jeg gikk fra henne, sier Eigil.

– Men jeg måtte redde meg selv.

Publisert:

Siw

  1. Siw-saken blir sentral i internasjonalt forskningsprosjekt

  2. – Når dør den neste? Skal vi bare sitte og vente på det?

  3. Siw-saken: – 2500 mennesker i Norge står på randen av å dø. Det er en ganske horribel situasjon

  4. Tvangslovutvalget foreslår en ny felles lov for all tvangsbruk

  5. «Kommer man skjevt ut fra hoppkanten, får man problemer med nedslaget»

  6. Aftenbladet vant pris for historien om Siw

Mest lest

  1. Politiet: Mye fyll og slåssing i natt

  2. Koronavinteren kommer. Dette er scenarioene Norge må forberede seg på.

  3. Hadia Tajik øydelegg for seg sjølv med dette bokomslaget

  4. Prinsesse Ingrid Alexandra (16) tok NM-gull i surfing på Jæren

  1. Siw
  2. Rus
  3. Rusbehandling
  4. Psykiatri
  5. Rusomsorg