Psykolog Frode Thuen: Et selvdestruktivt samliv

Hun orker ikke tanken på at han skal ta på henne eller ha sex med henne. For å tilfredsstille behovene sine innleder hun stadig nye forhold på si.

Publisert: Publisert:

Hver uke leser jeg spalten din, og selv om jeg ikke alltid er helt enig i alt du skriver, synes jeg det er mye klokt og fornuftig i det. Påfallende ofte får jeg et nytt perspektiv, og det hjelper meg til få et mer nyansert syn på livet, kjærligheten og alt imellom. Når jeg nå skriver til deg, er det fordi jeg befinner meg i et dilemma som jeg gjerne skulle hatt noen synspunker på.

Et praktisk AS

I snart 20 år har jeg levd sammen med en mann. Vi har barn sammen, som fortsatt bor hjemme. Han er i det store og det hele en snill og god mann. Han er raus, snill og støtter meg ofte (om ikke alltid). Sex, nærhet og intimitet tok imidlertid slutt for en del år siden, og jeg greier ikke lenger å tenke tanken på at han skal ta på meg eller ha sex med meg.

Jeg sover for meg selv og har forklart våre barn at dette skyldes at han snorker høylytt. Vi lever i et praktisk AS der driften av familien er det som holder oss sammen. Og vi oppfører oss mer som er vennepar enn som kjærester.

Jeg føler meg ensom i forholdet, og jeg savner å ha en kjæreste jeg kan ha sex med, og et forhold der vi kan finne på ting sammen. Jeg har ofte hatt en følelse av at mannen min ikke har skjønt betydningen av å investere i forholdet, gjøre ting sammen. Han er heller ikke spesielt interessert i å gjøre ting sammen med meg, som han vet jeg liker.

  • Les Frode Thuens svar lenger ned:

Har hatt mange forhold

De senere årene har jeg vært utro flere ganger. Det har tidligere vært en helt fjern tanke for meg, men det har vært vanskelig å leve et liv uten sex og nærhet og oppmerksomhet. Jeg oppsøkte derfor på et tidspunkt nettsider der jeg etter hvert har innledet opptil flere forhold til menn.

I begynnelsen var dette noe jeg gjorde kun for å flørte litt, men etter hvert møtte jeg også noen av disse mennene. Noen av forholdene har kun vært platoniske, mens et par av dem har vært langvarige, intense forhold, der begge har vært forelsket. Disse mennene har også selv vært i forhold.

Jeg lever ikke i den villfarelsen at jeg tror at noen av dem kommer til å forlate sin kone for meg, og ikke vet jeg om jeg egentlig ønsker det heller. Men jeg blir dypt fortvilet over meg selv, som ikke greier å avslutte et forhold som åpenbart ikke fungerer, og isteden innleder seksuelle forhold til menn som jeg vet jeg uansett aldri vil få. Bare for å tilfredsstille et behov for å bli sett.

Jeg synes det er vanskelig å forlate mannen min og påføre barna den smerten et brudd vil gi. Men det er også selvdestruktivt å leve slik jeg gjør nå, med den ene affæren som avløser den andre. Det er nesten som en avhengighet, og jeg tenker at jeg snart er nødt til å ta et valg om hvordan jeg ønsker å leve. Har du noen tanker om dette?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement