Frode Thuen svarer: Samboeren tar ikke angsten min på alvor

Helt siden jeg var liten, har jeg vært livredd for alt som har med høye lyder å gjøre.

Publisert: Publisert:

Jeg skriver til deg fordi problemet mitt er flaut å snakke om, og jeg vet ikke hvem jeg skal henvende meg til. Det være seg nyttårsaften med raketter, dører som slår igjen eller ballonger som smeller. Nettopp det siste er et problem i småbarnshverdagen, det meste andre kan jeg unngå.

Jeg lever i et lesbisk samboerskap og har fortalt min samboer om min angst for høye lyder, men hun synes fortsatt at det bare «er en morsom greie», og at jeg er voksen og bør tåle såpass.

For noen uker siden skulle vi ha barnebursdag hjemme hos oss, og jeg prøvde alt jeg kunne å forhindre at vi fikk ballonger i hus. Men da jeg kom hjem fra jobb den dagen, var samboeren min allerede i gang med å pynte til fest. Det var ballonger, masse ballonger, og jeg kjente at jeg begynte å få antydning til panikk.

Da jeg konfronterte henne med dette, sa hun bare at sønnen vår ville ha ballonger og at «alle bursdager trenger jo det». Jeg ble fortvilet og forklarte at dette vil gjøre kvelden vanskelig for meg. Da fikk jeg beskjed om å ta meg sammen, og det er jo det jeg vil!

Smell bak ryggen min

Jeg bestemte meg for å prøve å holde ut og satte i gang med kakepynting, mens samboeren min fortsatte pyntingen. Plutselig smalt det, og jeg trodde at hjertet mitt skulle stoppe. Da jeg snudde meg, sto hun med en sprengt ballong i munnviken og et smil om munnen. Hun hadde blåst opp ballongen helt til den smalt, bare for å trosse meg.

Dette er bare én av flere hendelsene. Jeg får henne ikke til å forstå at dette faktisk er vanskelig for meg, at det ikke er noe barnslig jeg må legge av meg. Er det jeg som bør søke hjelp?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement