Marcias begravelse ble en latterfull feiring av livet – og med en flaggermus i kirken

Ketil Solvik-Olsen formidler sine inntrykk og opplevelser fra USA i Magasinet. Foto: Skråblikk fra USA

  • Ketil Solvik-Olsen
Publisert: Publisert:

Da jeg var i Michigan i oktober, var naturen fargesprakende. Lønnetrærne lyste opp horisonten i rødt, oransje, gult og grønt. Himmelen var blå om dagen og opplyst av stjerner på natten.

Knapt tre uker senere hadde verden mistet sin farge. Himmel og jord var blitt grått og vått. Trærne sto igjen som mørke skjellet. Slikt føltes det også da jeg gikk av flyet. Jeg var tilbake i Michigan raskere enn jeg hadde håpet. Nå var tiden inne for å ta et siste farvel med Marcia, min amerikanske
søster. Hun hadde hatt en god uke etter hun ble flyttet fra sykehuset til pleiehjemmet. Snakket med familie. Møtt sine beste venner. Hjulpet oss å befeste minnene om hvem hun egentlig var. Sagt farvel med ro i sjelen.

Men så var det slutt. – Nå starter min siste reise, hadde hun sagt dagen før det var over. - Lov at dere feirer det vi har gjort sammen, ikke depper over at tiden er over. Jeg drar bare i forveien og forbereder litt dit vi alle skal til slutt.

En begravelse hvor alle smiler og ingen depper?! Det er lettere sagt enn gjort å beholde smilet når savnet overskygger alt annet. Det kunne ikke bli en vanlig begravelse for Marcia. Skjønt, hva er en «vanlig» begravelse i USA?

Det varierer fra region til region, fra trossamfunn til trossamfunn. Likevel, ofte består det av tre element. En visning, ofte på begravelsesbyrået. Få dager senere har man en seremoni i kirken. Og deretter samme dag, selve gravferden. Noen deltar på alle tre delene, mange deltar bare på en eller
to av dem.

Åpen kiste er vanlig

Ja, en «visning» med åpen kiste pleier være vanlig. Ofte pleier også seremonien i kirken ha åpen kiste. Det krever at begravelse finner sted relativt raskt, slik at det visuelle inntrykket ikke svekkes. I motsetning til seremonien i kirken, er «visningen» på begravelsesbyrået ganske uformell i format og med relativt lav terskel for å komme. Begravelsesbyråene er dekorert for å være et samlingslokale.

Unntak fra åpen kiste er primært dersom dødsfall skyldes en ulykke eller lignende, som har medført at det visuelle minnet ikke blir bra.

På dagen for gravferden er opplegget som regel todelt. Først en seremoni i kirken, og deretter reiser gravfølget et annet sted for selve begravelsen.

Historisk lå gravstedene rundt de lokale kirkene, slik vi ofte er vant til fra Norge. Men for å tydeligere markere at det er skille mellom stat og religion, har de fleste byer og tettsteder etablert offentlige kirkegårder uavhengig av kirkebyggene. Da blir det mer nøytralt for alle religioner og for ateister. Det betyr at en begravelse ofte innebærer bruk av bil fra minnestund i kirken til begravelsesstedet. Lange begravelsesfølger som sniker seg gjennom byer og
tettsteder, mens køene hoper seg opp i stille respekt, er ikke uvanlig skue rundt omkring i USA.

Marcia donerte kroppen sin

For Marcia ble det verken visning eller gravferd. Hun donerte kroppen sin til vitenskapen. Hun hadde prøvd en rekke eksperimentelle behandlinger, ingen hadde virket. Kanskje kunne hun hjelpe legene å forstå hvorfor. Seremonien i kirken var preget av det. Det ble en begravelse uten kiste.

Men hun var der likevel. I kirkerommet ble det vist en lang lysbildeserie. En fullsatt kirke fikk minnes Marcia slik vi hadde kjent henne gjennom hennes 38 år. I stedet for kirkeorgel var musikken hentet fra Spotify, og besto av (smakfulle) sanger som hadde vært viktige i ulike perioder av hennes liv.

I havet av blomster, sto pastoren. En bekjent av familien. Han hadde besøkt henne flere ganger de siste dagene under sykeleiet. Gjennom sine ord minnet han oss om historien og hendelser som beskrev Marcia, som styrket de positive, som forsøkte oppmuntre. Han forsøkte å minne oss om hva
Marcia hadde sagt – at vi måtte glede oss over livet. Jeg tror det likevel var vanskelig for oss alle å klare la smilet ta over. Men da skjer det som gjør livet så forunderlig underlig. Det flakser under takstolpene i kirkerommet. Det er høyt opp, så det tar litt tid før pastoren legger merke til det. Han får gjennomført nesten hele sin forberedte tale. Men etter å ha studert dette flygende objektet, må han la smilet slippe frem.

Flaggermusen

Vel, vanligvis tenker vi en sommerfugl eller hvit due når vi skal dramatiske effekter i en begravelse.

Men Marcia var ikke som alle andre. Derfor ble det en flaggermus, konstaterte pastoren høyt ved avslutningen av sin minnetale. Og dermed fikk Marcia det akkurat slik hun ønsket – en latterfull feiring av livet.

Hvil i fred, kjære søster.

Publisert:

Mest lest

  1. Vegvesenet hever kontrakten med Tecsidel - Ryfast fortsatt gratis

  2. Ryfylketunnelen nattestengt fra mandag

  3. Hareide signerte byvekstavtalen: - En god dag for Rogaland

  4. Viking må trolig endre på laget

  1. Begravelse
  2. USA