Psykolog Frode Thuen:

Hvert møte med moren er en påminnelse om den vonde barndommen.

Publisert: Publisert:

Jeg har et problem – eller dilemma – som jeg gjerne skulle fått innspill til. Siden jeg var liten, har jeg hatt et anstrengt forhold til min mor. Og nå som jeg selv er blitt mamma, kommer mange vonde spørsmål til overflaten. Aller helst ønsker jeg et mest mulig distansert forhold til henne, men samboeren min mener at vi skylder henne å forsøke å få til et nærmere forhold. Og at vi bør gi henne en sjanse til å være bestemor i mer enn en formell betydning.

Mor har en langvarig historie med psykisk sykdom, som i stor grad har preget min barndom og oppvekst. Da jeg gikk på barneskolen ble hun flere ganger tvangsinnlagt med akutte psykoser, som selvsagt ikke var hennes feil, men som naturlig nok preget meg sterkt.

Vi har aldri snakket om temaer som kanskje ville falt andre mødre naturlig å engasjere seg i, som mitt kjærlighetsliv, sosiale liv og lignende. Ved et par anledninger har jeg forsøkt å ta opp hvordan barndommen har preget meg, og at hun trenger behandling. Men det har absolutt ikke ført noe godt med seg. Så jeg har valgt å holde henne på en armlengdes avstand. Det har vært det beste for meg.

Hun har bare meg

Etter at min far gikk bort, har helsen henne ytterligere forverret seg. Jeg synes synd på henne og opprettholder noe kontakt, for hun har ikke andre i livet sitt. Samtidig er hvert møte en vond påminnelse om barndommen, og at vi aldri vil få et «normalt» forhold. Jeg blir fort irritabel og går inn i en tenåringsversjon av meg selv, som ikke er så sjarmerende.

Les Frode Thuens svar lenger ned:

Spørsmålet er rett og slett hvor langt jeg bør strekke meg for å pleie relasjonen og la henne fylle bestemorsrollen. Det aller viktigste er å skjerme barnet mitt, men også ivareta min egen mentale helse. Samboeren min støtter meg, men synes samtidig jeg burde strekke meg lenger fordi det åpenbart er synd på henne. Det synes som sagt, jeg også. Men hun har gitt meg en dårlig barndom – riktignok uten vond vilje. Og jeg ønsker ikke at hun også skal kaste skygger over mitt voksne liv. Ikke mer enn høyst nødvendig, i alle fall. Og jeg ønsker definitivt ikke at hun skal få prege livet til mitt barn.

Men – for første gang i voksen alder – viser hun interesse for noe i livet mitt, nemlig mitt barn. Det begrenser seg imidlertid til korte visitter for å hilse på barnebarnet. Hun klarer ellers ikke å følge med på samtaler lenger, men trekker seg inn i sin egen verden. Hun avslører at hun ikke følger med, ved at hun stadig avbryter og begynner å snakke om et nytt tema. Besøkene gir henne likevel noe, selv om det neppe er veldig givende for barnebarnet.

Og jeg slites mellom dårlig samvittighet for henne og egoisten i meg, som helst vil bryte alle bånd. Det siste er likevel ikke særlig aktuelt, da jeg tross alt har empati for henne. Men hvor langt bør jeg strekke meg, gitt historien vår?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement