Savnet: De navnløses gravplass

  • Hans Petter Aass
    Journalist
  • Elisabeth Risa
    Journalist
  • Rune Vandvik
    Journalist
Publisert: Publisert:

Parque das Flores er lett å finne. Blomsterparken okkuperer et område på 125.000 kvadratmeter i Recife – den største byen i delstaten Pernambuco nordøst i Brasil. Et skilt ved inngangen forteller at gravplassen har fått en moderne utforming for at etterlatte skal få sørge i fred og ro.

Gravstøttene står over alt – langs veiene som deler opp området, og i store hager med kapeller for avskjeder og minnestunder.


Mellom minnesmerkene vandrer mødre og fedre, døtre og sønner, besteforeldre, slektninger og venner av dem som har funnet sin siste hvile her siden åpningen i 1964. Før pandemien var det hver måned 4500 mennesker innom for å se til gravplassene til sine kjære.

Det er ikke blomsterhavet som har brakt oss til Parque das Flores. Vi er ikke her for å hedre noen med navnet sitt skrevet i stein. Vi leter etter et annet område. Et sted som renholds- og vedlikeholdsmyndighetene i Recife knapt har merket av på kartet over gravstedet.

Mellom velstelte graver på den fineste delen av gravplassen Parque das Flores vandrer etterlatte som minnes sine kjære.

De navnløse døde

På parkeringsplassen står en gruppe litt slitne, lurvete menn. De har søkt skygge under noen trær, men en av dem trer raskt ut når vi kommer. Mannen setter kursen mot bilen vår. Han tjener til livets opphold ved å fortelle besøkende til Blomsterparken hvor de kan finne sine kjære.

Men mannen vet også hvor delstaten sender sine navnløse døde. Allerede før koronaviruset rammet verden, kom det hver måned rundt 40 ukjente lik fra hele Pernambuco til Blomsterparken. De er funnet uten identifikasjonspapirer på steder der de som fant dem ikke kjente dem. Noen har dødd av sult og fattigdom, andre av sykdom, ulykker eller overdoser. Og noen av dem er tatt av dage.

Felles for alle er at de har blitt sporløst borte for dem som en gang som elsket eller brydde seg om dem.

– Dere må kjøre ned langs grusveien der, og gjennom den lille skogen. På andre siden finner dere stedet for menneskene ingen vet hvem er, sier mannen og peker i rett retning.

Vi gir ham noen brasilianske reais for opplysningen.

Sjømannen fra Sauda

Brasil er kontrastenes land. Mange forbinder nasjonen med sambarytmer, sol, strender og vakre, smilende mennesker. Og dét er åpenbart én side av Sør-Amerikas største land. Men Brasil er også enorme sosiale forskjeller, fattigdom og vold.

Reidar Edvin Sandanger fra Sauda var en av mange vestlige menn som lot seg forføre av drømmebildet av Brasil.

Fra 2004 tilbrakte han svært mye tid nordøst i det gigantiske, søramerikanske landet. Når han ikke var på fiske i Nordsjøen, Norskehavet eller Barentshavet, dro han til Brasil. Først til Fortaleza. Så møtte han «Paula» fra Recife.

De to flyttet sammen i utkanten av millionbyen. «Paula» hadde en datter fra før. I 2007 fikk Reidar og «Paula» ei jente. Reidar fortsatte å pendle mellom familien i Recife og jobben som stuert på en tråler utenfor Ålesund.

Men forholdet tok slutt. Og i januar 2014 forsvant Reidar sporløst mens han var i Recife-området for å selge én av leilighetene han og «Paula» eide. Omstendighetene rundt forsvinningen var så mystiske at både norsk politi og hans pårørende i Sauda, Bergen og Stavanger frykter at han kan ha blitt utsatt for en alvorlig kriminell handling.

I podkastserien «Savnet – Mannen med den tomme graven» har Aftenbladet lett etter svar på hva som skjedde med 66-åringen fra Sauda.

Og det er jakten på Reidars skjebne som har ført oss til Brasil.

LES ALLE SAKENE FRA SAVNET-SERIEN HER

I en leilighet i utkanten av Recife ligger alle Reidar Edvin Sandangers identifikasjonspapirer.

Forsvant uten ID-papirer

Vi sporet opp «Paula». Hun tok oss inn i leiligheten sin i Camaragibe i utkanten av Recife. I flere timer svarte hun på våre spørsmål. Samtalen avdekket en rekke nye, interessante opplysninger. Og vi oppdaget at Reidars pass, førerkort og bankkort fortsatt ligger i leiligheten han en gang delte med «Paula» og barna. Tilsynelatende forsvant altså nordmannen uten å ha ID-papirer på seg.

Derfor har vi oppsøkt Blomsterparken i Recife.

Vil det være mulig å finne ut om han kan ha endt opp her? Hvis Reidar ikke lever, kan han ha blitt dumpet på den delen av gravplassen der de navnløse ligger?

Vi kjører gjennom en rekke med trær, og kommer ut til en åpning. Til venstre for oss, tett inntil et boligområde, ligger det som ser ut som en liten kirkegård. Men gravstøttene der har inngravert navnene til dem som ligger i den knusktørre jorda, så det kan ikke være plassen vi leter etter.

Så hvor er det det, da? Vi beveger oss over det som aller mest minner om en stor, overgrodd plen og ned til grusveien igjen. Litt lenger inne langs veien står noen hvite skilt med tall på. I bakken er det satt ned små merker med nummer.

Begravd i den knusktørre jorden ligger levningene etter hundrevis av mennesker som ingen vet hvem er.

Levningene

Da oppdager vi det. Det stikker beinrester opp av jorden. Deler av skjelettene til mennesker ingen aner hvem er. Ribbein. Ryggvirvler. Deler av hodeskaller. Det er levninger overalt.

Vi går langs en av stiene inn i de navnløses grav. Lukten blir sterkere og sterkere.

Fotografen som er med oss, André Liohn, er krigsfotograf med erfaring fra væpnede konflikter i Afrika og Asia. Han kjenner raskt igjen eimen i lufta. Det er lukten av døde mennesker.

Vi ser noen levninger og deler av en kiste stikke opp av den knusktørre jorda. Regn og erosjon velter kontinuerlig om på denne gravplassen.

– Dette er en massegrav, sier André.

Vi skjønner raskt at det vil bli umulig å finne Reidar Sandanger her. Området vi befinner oss på, er på størrelse med to fotballbaner. Ingen av radene er merket med årstall. I løpet av årene som er gått siden Reidar ble borte, kan det ha kommet flere tusen nye, ukjente døde til denne delen av Blomsterparken.

I løpet av årene som er gått siden Reidar ble borte, kan det ha kommet flere tusen nye, ukjente døde til denne delen av Blomsterparken. Her går Aftenbladets journalist Elisabeth Risa og fotograf André Liohn langs en av radene.

Vi bestemmer oss for å oppsøke administrasjonen ved kirkegården. Vil det være mulig å finne en nordmann som forsvant i januar 2014 – dersom han havnet i Parque das Flores?

På vei tilbake til bilen ser vi at det også på grusveien ligger knokler og rester etter mennesker som en gang vandret på jorden.

Verdensmestre i mord

Brasil har i flere år vært regnet som ett av verdens farligste land. Like etter at Reidar Edvin Sandanger ble borte for sin familie hjemme i Norge, ble det publisert en liste over de 50 byene med flest drap i verden. 21 av byene var i Brasil. To av dem – Recife og Goiana – ligger i området der Sauda-mannen forsvant.

– Vi er verdensmestre i mord, sa Leonardo Jubé de Moura, en statsadvokat i hovedstaden Brasília, til Wall Street Journal i 2018.

– Og folk har vendt seg til å leve med brutaliteten. Brasilianerne er i ferd med å miste evnen til å føle empati med fremmede, når de hele tiden ser mennesker bli slaktet rundt dem. Det gjør folk mindre siviliserte.

Påtalejuristen beskrev drapsbølgen i Brasil som en ond sirkel. Terskelen for dødelig vold senkes år for år.

Produksjon og handel med narkotika, sterk gjengkultur, god tilgang til våpen, store økonomiske forskjeller, utbredt korrupsjon og svake offentlige institusjoner får ofte skylden for at landene i Latin-Amerika dominerer listen over byene med høyest drapsrate.

I 2018 ble det begått rundt 200 drap hver dag i Brasil. Ifølge Wall Street Journal ble bare én av ti saker løst av politietterforskere. Sakene som blir oppklart, viser et annet interessant fenomen.

I 2013 skrev forskningstidsskriftet The Lancet at Brasil skiller seg ut når det gjelder drap begått av nærstående. I nesten alle land i undersøkelsen var det oftest menn som tok livet av sine partnere. I Brasil var det like ofte kvinner som ble domfelt for slik mord.

De to ansatte i Parque das Flores-administrasjonen gir lite håp om å finne levninger etter enkeltmennesker som har endt opp på gravstedet for de navnløse døde. Til venstre Aftenbladets fotograf og tolk, André Liohn.

Massegrav

Vi har oppsøkt Blomsterparken på en søndag. Dermed er det få ansatte på jobb da vi går inn glassdøren til gravplassens kontorbygning.

I resepsjonen sitter en ung kvinne og en ung mann. De gir oss lite håp om å spore opp noen som har havnet på de navnløses gravplass.

– Når noen først har havnet under jorden, vil det være vanskelig både for etterlatte og myndigheter å finne levningene. Og når kroppene har ligget der i to år og én dag, blir det så godt som umulig. Da er det lov å grave opp radene for å gjøre plass til nye lik. Levningene som blir gravd opp, havner i en felles massegrav, forteller de to.

Men det kan være en annen mulighet, mener den unge kvinnen. Hun tror at Instituto Medical Legal – som kan sammenlignes med Rettsmedisinsk institutt i Norge – har en fast rutine. At de pleier å ta bilder av likene før de blir sendt til Blomsterparken.

– Kanskje dere kan be om å få se bilder av døde som ble funnet i den aktuelle perioden? sier hun.

Det føderale politiet, som gjennom Interpol-systemet mottok Reidars savnetmelding, er lite interesserte i å dele opplysninger med oss. Det er heller ingen grunn til å tro at det rettstekniske instituttet uten videre vil slippe norske journalister til for å se på bildene av hundrevis av uidentifiserte lik.

Uansett – om Reidar ligger her i Parque das Flores, er han forsvunnet for alltid. Ifølge de ansatte vi prater med vil ingen – heller ikke de etterlatte – få tilgang til levningene om de er flyttet til massegraven. Rett og slett fordi det ligger for mange døde i gravene. Og det vil være umulig å DNA-teste knokler i et slikt omfang.

Og det er slett ikke sikkert at Reidar Edvin Sandanger endte i Blomsterparken. Årlig blir rundt 80 000 mennesker meldt savnet i Brasil. Svært mange av dem dukker aldri opp igjen. De forsvinner bare for godt.

Sorgen og spørsmålene

Sjømannen fra Sauda er ikke den eneste nordmannen på listen over mennesker som har blitt borte i det store landet. I 2004 forsvant en finnmarking i feriebyen Canoa Quebrada på østkysten av Brasil. Og i mai 2018 mistet både familie og arbeidsgiver kontakt med en Norsk Hydro-medarbeider mens han var i Rio. Ingen av dem har dukket opp igjen.

Slik deler pårørende i Norge skjebne med tusenvis av familier i Brasil. De aner ikke hva som skjedde med deres kjære som er savnet i det gigantiske landet. De er fratatt muligheten til å ta et ordentlig farvel: Og de sitter igjen med vonde tanker om hvordan livet kan ha tatt slutt. Mange finner det vanskelig å komme i gang med bearbeiding av tapet og sorgen, så lenge de har så mange ubesvarte spørsmål.

Reidar Sandangers barn i Norge, Preben og Rudy, deler skjebne med tusenvis av brasilianske familier som også savner noen som er blitt borte i Sør-Amerikas største land.

Reidar hadde en datter i Bergen, en sønn i Stavanger og to søstre i Sauda.

– En blir liksom aldri ferdig med det. Jeg har jo også en sønn jeg skal fortelle dette til. Og jeg vet ikke hvilke svar jeg skal gi, når spørsmålene kommer, sier Preben Sandanger om savnet etter sin far.

I Bergen har Reidar et barnebarn. Belle er kalt opp etter Reidars mor. Hun lurer på hva som skjedde med morfar.

– Det var en stund hun hadde mareritt. Og når jeg spurte hva hun hadde drømt, sa hun at hun hadde drømt at det var noen som tok med seg morfar ut i en skog og skjøt ham. Det var veldig ekkelt. For jeg har aldri sagt noe annet til henne enn at morfar forsvant og at han er død, sier Rudy.

Familien til Reidar vet at selv om sjømannen var mye på farten gjennom livet, ville han ha ønsket å bli gravlagt hjemme i Sauda. Han ville ha ønsket å bli senket i jorda på kirkegården ved Høllandsfossen, ikke langt unna huset han vokste opp i. Og ikke bare bli sporløst borte et eller annet sted i Brasil.

Ikke engang om stedet skulle vise seg å ha et vakkert navn. Som Blomsterparken.

Publisert:

SAVNET

  1. Akkurat nå er dette Norges mest populære podkast – hør den her

  2. Blomsterparken er vakker. Men i en annen del av grav­plassen ligger de som ingen visste hvem var

  3. Det mystiske brevet

  4. Reidar fikk et nødlån. Men samme dag ble pengene fra Norge videre­ført til en brasili­ansk kvinne med et navn som ikke eksisterer

  5. Fredag kommer to nye Savnet-episoder: – Overraskende vending

  6. Finn E. Våga om puben Reidar drev: – Manilla er den eneste puben jeg har vært med å bære fulle gjester inn

  1. SAVNET
  2. Brasil
  3. Sauda
  4. Interpol

Mest lest

  1. Da to voksne menn snakket høyt om voksne kvinners markedsverdi, ble det bråk

  2. Flere europeiske land melder om omikronsmitte

  3. Ryfylke har fått sin første vingård

  4. Wirak varslet snø over Vinterland, og det fikk han