Tenåringen har det miserabelt, og mener alt er morens feil. Har hun litt rett i det?

14-åringen er ulykkelig. Og hun mener det er morens skyld.

Publisert: Publisert:

Andrea (14) har gått rett i strupen på mor. Anklagene smeller mellom veggene i leiligheten. «Du har skylden!» roper hun. Skylden for å ikke stanse mobbingen i oppveksten, for problemene på skolen, for at hun ikke blir forstått. Skylden for å ødelegge livet hennes. Og tvilen gnager i moren. For kanskje har datteren litt rett?

Andrea er en livlig og selvstendig jente som alltid har funnet sine egne leker, hatt en sterk vilje og vært usigelig søt. Som 14-åring har hun fortsatt den sterke viljen. Men like søt er hun ikke, i hvert fall ikke mot moren sin. Hun har mange av de typiske tenåringsutbruddene: Om at ingen forstår henne, om at andre er stygge, idioter og ødelegger livet hennes. Hun kan tilbringe timer i strekk på rommet sitt, bare avbrutt av lange dusjer på badet. Hun bidrar lite til felles oppgaver i hjemmet.

Mor beskriver en jente som strever mer enn mange jevnaldrende. Humøret hennes er opp og ned, men mest ned. Andrea ler sjelden, spiser lite og har problemer med døgnrytme og søvn. På skolen gjør hun ikke mer enn hun absolutt må. Hun har noen venner, men det er ikke så ofte hun er sammen med dem. Dansen, som til nå har vært hennes store glede og drivkraft, er hun i ferd med å gi opp. Hun sier hun ikke lenger ser vitsen med den. Alt mor foreslår, blir avvist eller latterliggjort.

Slik mor ser det, vil ikke Andrea gjøre noen innsats for å få det bedre. Hun sier selv at hun gjerne vil ha det bedre, men hun vil at mor skal fikse det for henne. Og når mor ikke får det til, blir Andrea rasende.

Les hele saken med abonnement