Livet til Equinor-tillitsvalgt Sten Atle Jølle er fylt av mye moro. Men nå er det noe som plager ham

Han skulle bare fortelle om Equinor-toppene, krigen i fagforeningen og den ulovlige streiken. Men mimret også om playboy-livet og hundedriten til milliardær John Fredriksen.

De kom begge fra Gullfaks-feltet og ble sentrale tillitsvalgte i Statoil og Equinor for Safe. Stein Bredal, til høyre, var Sten Atle Jølles store mentor.
  • Erlend Skarsaune
    Journalist
Publisert: Publisert:

Han kommer nærmere. Stavanger har begynt å mørkne. Natten siger fram fra kummene, smugene, søppeldunkene ved den skitne hvite veggen.

Han lener seg tett inntil. De andre fortsetter med sitt, snakker videre.

Kelneren passerer. Hun har sitt å stri med.

Han legger hånden mot kinnet mitt. Snakker med lav stemme, intenst, skjelvende. Han høres oppriktig ut, kanskje har han ikke vært mer oppriktig i hele dag.

Så retter han seg opp og begynner på desserten.

Den skal nesten ta livet av ham.

Les også

Ber politikere slåss for oljehovedstaden

Høyres John Peter Hernes ber alle lokalpolitikere stå opp og kjempe for olje- og energihovedstaden for å stanse…

Spørsmål og svar

På Forus har formiddagen forvillet seg inn i gråvær. Himmelen har sunket ned på nivå med jorden.

Men Sten Atle Jølle er klar. Han skinner. Han har gledet seg.

I 20 år har Jølle vært en av de fremste tillitsvalgte i Equinor. Han har vært den store trådtrekkeren i Safe Sokkel, en av tre fagforeninger for arbeiderne ute på plattformene. Aldri leder, alltid nestleder.

På årsmøtet i mars skal han gå av. I juni slutter han i Equinor, må vike for aldersgrensen på 65 år.

Nå er han klar til å fortelle. En ivrig bergenser. Et liv med mer liv enn noen av oss ville takle. Historier så elleville at de er vanskelig å tro. Bokstavene svetter under presset.

– Hva skal vi snakke om, spør Jølle og smiler.

Han har svaret selv.

SISTE NYTT OM KORONAVIRUSET FÅR DU HER.

Terje Axe Sørensen skal forsette arbeidet til Jølle i Safe.

Onkel i Amerika, Hefner og en mafiaboss

I 1979 var det norske oljeeventyret blitt ti år gammelt. Sten Atle Jølle hadde egentlig ingen planer om å bli med. Men han trengte penger. Han måtte selge motorsykkelen. Kjøperen kjøpte sykkelen og tilbød Jølle jobb.

Jølle ante ingenting om jobben på en oljeplattform, men kunne alt om motorsykler. Hvor vanskelig kunne det være å jobbe der ute?

Jølle var elektriker. Han var ingen god elektriker, men fikk hjelp av gode kolleger.

Nå ville han ikke ha koblet noe elektrisk hjemme hos seg selv. Kanskje skiftet ei lyspære. Offshore styrte han turbiner. Hvor vanskelig kunne det være? Han trykket bare på noen knapper.

På plattformene var det amerikanerne som bestemte. Nordmennene var på bunnen. Jølle hadde vært i Amerika. Han reiste dit som 19-åring, etter at faren døde, til en onkel.

En onkel i Amerika. Han glemte å hente unge Jølle på flyplassen i New York, men ble tilgitt da det viste seg at onkelen var kompis med Hugh Hefner, Playboy-Hefner, han med alle de lettkledde damene med kaninører på hodet.

Onkelen kjørte unge Jølle til en Playboy-klubb. Han bodde der i tre dager. Han var ung og pen og med langt hår, og det var 70-tallet og ingen grunn til å styre seg for en som var fri og frank.

Senere rotet Jølle seg inn i en aldri så liten kontrovers med en mafiaboss i New Jersey og var temmelig lettkledd og opptatt med datteren da han fikk en kald pistol mot tinningen. Du føler deg ekstra naken med en pistol mot tinningen. Men det skal mye til før Jølle blir stum. Han klarte å snakke seg ut av det.

Så da Jølle fikk jobb på plattform, hadde han gjort seg noen erfaringer med amerikanere, de som bestemte, de som gikk rundt med gullhjelmer for å vise at her ute i havet var de konger.

Det bet ikke på Jølle. Han ble derfor den første som stjal gullhjelmen til den amerikanske plattformsjefen. Over høyttaleren ble det ropt og skreket om mytteri og helvete, og who the fuck stole my helmet, men Jølle bare lo.

Han fikk respekt. Plattformsjefen fikk gullhjelmen tilbake. Og ingen har latt ham noen gang få skrive så mye overtid.

Han ser opp. På tide med en røyk.

– Vi må ha det litt gøy, spinne litt moro, også, ikke sant? Vi skal ta en runde på Equinor, hva jeg mener er galt der, og taskenspillet i Safe. Jeg vil ikke framstå selvhøytidelig og pompøs. Noen ganger har jeg gode historier etter et langt og begivenhetsrikt liv. Men dere kan ikke skrive alt.

Vi fortsetter.

Han var innleid. På den tiden tjente de bedre enn de som var fast ansatt i oljeselskapene. Jølle hadde gode dager. Han ble med sjefen med gullhjelmen over til Statfjord A, plattformen i Nordsjøen de sier skapte Statoil og som nå skaper nye problemer i Equinor.

Han fant ut at han begynte å like dette livet. Han søkte på jobb i Statoil og fikk plass på Gullfaks A, en annen av plattformkjempene i Nordsjøen.

Han likte seg. Han var tillitsvalgt. Velferdssjef. Butikksjef.

Han satt i kraftstasjonen der ute og solgte klær på si, klær andre ikke ville kjøpe i Bergen fikk han fraktet ut til plattformen.

Oppe i kraftstasjonen hadde han eget prøverom. De første som fikk kjøpe siste mote var selvsagt Securitas-vaktene på heliporten, helikopterpilotene, plattformsjefene.

Når helikoptrene fløy inn til land for service, kom de tilbake fulle av kartonger med klær.

Han har levd et innholdsrikt liv og liker å fortelle historier.

Den ulovlige streiken

Sommeren 1990 smalt det i Nordsjøen. Oljebransjen hadde for alvor etablert seg i Norge, Statoil hadde fått noen års erfaring med selv å produsere olje.

Samtidig pågikk det en kamp. Oljearbeidere mot oljedirektører.

Oljearbeidere mot oljearbeidere. Fagforening mot fagforening.

I to år hadde det vært stille, etter at regjeringen Brundtland i 1988 møtte den økonomiske krisen i landet med å ta kontroll over lønnsoppgjørene.

I 1990 hadde det begynt å lysne. Sten Atle Jølle var tillitsvalgt i Statoilansattes Forening (SAF, tilsluttet en av de store fagforeningene på sokkelen, Oljearbeidernes Fellessammenslutning eller OFS).

Fagforeningen ønsket et skikkelig lønnsoppgjør etter to magre år. Konkurrenten, LO-tilknyttede Nopef (Norsk Olje- og Petrokjemisk Fagforbund), ville fortsette med moderasjon.

OFS nådde ikke fram med sine krav. De gikk til streik og klarte å ramme all produksjon av olje og gass i Nordsjøen.

Etter 36 timer mente regjeringen det var nok og avblåste streiken med tvungne lønnsnemnd.

JØLLE VAR KLAR TIL Å STREIKE IGJEN

Da hans kommende svigerfar – Jølles tannlege – skjønte at han var interessert i datteren, ga han klar beskjed: Over mitt lik. Men Jølle fikk det som han ville og fikk svigerfaren som bestevenn i tillegg.

Sten Atle Jølle var en av streikelederne på Gullfaks. De fortsatte. En ulovlig streik spredte seg i hele Nordsjøen.

Statoil reagerte hardt. Alle telefoner til land ble stengt. Et opptak med konsernsjef Harald Nordvik ble kringkastet over høyttalerne.

La det være klinkende klart, sa han. Dette er en ulovlig aksjon. Hvis du ikke går tilbake til arbeidet, vil det få følge for ditt arbeidsforhold.

Ryktene begynte å gå. Marinejegere er på vei! Ubåter!

De manglet mat, folk ble syke, noen klarte ikke å sove. Jølle så tøffe oljearbeidere bryte sammen under presset. Noen skiftet fagforening, trodde de ville unngå å bli trukket i lønn. Det unngikk de ikke. Han har ikke snakket med dem siden.

Han lærte mye om mennesker under den ulovlige streiken. Han ville ikke gjort det igjen.

Jølle og flere andre har fått skylden for å stå bak den ulovlige streiken. Han har nektet. Kanskje bidro han litt underveis, han måtte redusere strømmen til naboplattformen, problemer med en turbin, sa han.

Men ingen ba noen om å streike ulovlig videre. Det bare skjedde, sier han, akkurat som den døde ut av seg selv etter fem dager.

Motstanden var tøff. Statoil var blant de tøffeste. De kjørte hardt. Truslene om oppsigelser ble fulgt opp. Flere mistet jobben, men fikk den senere tilbake. Jølle nektet for alle beskyldninger, nektet herfra og til helvete og skaffet seg advokat. Så blåste det vekk.

Du banner så mye

Ti år senere var det slutt for Jølle på Gullfaks. Han hadde sagt ja til å bli nestleder i Statoilansattes Forening. Da hadde han fått en hall oppkalt etter seg. Helikopterhangaren viste seg ikke å ha plass til helikopter, men velferdssjef Jølle insisterte på at den hadde plass til fotball, til innebandy, til squash. Slik ble det. Men det var ikke hans forslag å kalle den Jølle-hallen.

Da han gikk i land, hadde Jølle også sluttet å banne. Før så bannet han mye. Så var det en plattformsjef – Arne Sigve Nylund, som nå er konserndirektør med ansvaret for norsk sokkel – som sa at Jølle jo var en god mann, reflektert og flink, men at han ikke likte at han bannet så mye.

Det traff. Jølle sluttet å banne.

Nesten.

– Jølle, en galen mann, sier Sveinung Larsen, tidligere kollega i Equinor. De møtes tilfeldig på 7-Eleven.

Fagforening er ikke lykke

På tomannskontoret på Forus sitter ikke Jølle stille på stolen. Det er så mye å fortelle. 2–4-ordningen må med, at oljearbeidere jobber to uker og har fire uker fri. Jølle var der. Alle personalsakene, advarslene, oppsigelsene. Sykdom. Personlige tragedier. Noe skyldtes fyll, rus, avhengighet.

Han husker medlemmer han måtte oppsøke hjemme og konfronterte foran resten av familien. Han beholdt jobben.

Den tøffeste saken var han som truet med å ta livet av familien og seg selv. Jølle klarte å redde familien, men ikke kollegaen. Etter den hendelsen måtte han selv søke psykologisk hjelp.

Han har noen ganger tenkt på hvorfor han er så opptatt av dette. Fagforening er ikke noe lykke.

– Det er jo egentlig bare så utrolig depressivt arbeid. Så du trenger gode kolleger, galgenhumor og passe på at du aldri tar med jobben hjem. Det har jeg vært flink til. Men ikke i det siste.

Han vet han er en døende rase. At ting har forandret seg. Han liker klar tale, liker å være direkte, tror at direkte tale gir de beste løsningene.

Noen ganger har vært for direkte. Da må han be om unnskyldning.

Men nå holder det ikke å være direkte. Derfor har han sluttet å gå på møtene.

– Nå skal man helst snakke med innestemme. Eller aller helst skrive mail. Og det passer ikke meg.

Han har tilbragt 20 år som pendler til Stavanger. Snart må Sten Atle Jølle ta farvel med Atlantic.

Heller Jølle enn Jesus

Han må en tur til Farsund, for det er der historien begynner. Jølle-familien var sjømenn, stammer fra kaperne, de som på 1800-tallet med myndighetenes velsignelse plyndret utenlandske handelsskip på vei langs norskekysten.

Faren var i marinen og fikk jobb i Bergen da Jølle var fem år. De flyttet til Slettebakken, Bergens første drabantby. Forholdene var tøffe. Han var ordblind og rastløs og langt fra noe skolelys. Jølle lærte verdien av fellesskapet, av gjengen, av å hjelpe hverandre hvis noen røk utpå.

Han fikk hjelp av en kompis under et sommerferiebesøk i Farsund. De fant ut at de skulle låne bestefarens veteranbil, en flott Buick, for å dra til kristencampingen oppe i Sarons dal i Kvinesdal.

Jølle var mer interessert i jenter enn i Jesus. Så da passet det bra at ei jente var mer lysten på Jølle enn Jesus. Men Jølle gir ikke evig liv. Jølle måtte stikke i en fart da kristen-faren kom inn i campingvognen, kompisen fyrte opp Buick-en, de la Sarons dal bak seg, Jølle slik Gud skapte ham.

Han fikk lånt seg noe klær, for slik er det å være del av et fellesskap.

Elton, Christine og Sten Atle. Nå er sønnen til de to sistnevnte en av Norges mest ettertraktede pianoentertainere.

Rocket man/Piano man

Da Jølle traff Christine, var han ikke i tvil. Det måtte bli dem to.

Hun var datteren til tannlegen. Han var ikke så begeistret. Han kjente godt til Jølle. Over mitt lik, sa han.

Nå er de bestevenner.

Jølle og Christine reiste til den franske rivieraen på bryllupsreise. På hotellet traff de Elton John. Et bilde viser ham til venstre med runde, svarte briller og en slags hatt på hodet, Christine i midten og Jølle til høyre i løse og ledige bukser.

Senere har de ledd av at hun på dette tidspunktet var gravid med deres eldste sønn, en rocket man, han som skulle vokse opp og bli en av Norges mest etterspurte pianomenn, en jobb han skjøtter i friperiodene fra jobben i Nordsjøen, de fire ukene faren var med å få i land i sene nattetimer hos riksmeklingskvinnen som vil steke noen vafler, men Jølle sier gi nå faen i de vaflene, gi oss 2–4 i stedet.

En ulv og hunden til Fredriksen

Noen er konfliktsky. Jølle er konfliktavhengig. Nå sier han, kanskje drevet av stemningen, drevet fram av sin egen historie, at han går i døden for medlemmene hvis det trengs.

Og han kan forhandle både med Vår Herre og djevelen for å få det beste for dem.

Han gikk ut mot tidligere Statoil-sjef Helge Lund og sa han måtte gå. Etterpå var det flere kollegaer som ikke hilste på Jølle mer.

– Lund både luktet godt, var pen i tøyet og kunne snakke for seg. De syntes nok jeg var han rare. Det berørte ikke meg. Sånt må en tåle, hvis ikke kan en ikke drive med dette.

Så sa Lund opp. Så kom de røde tallene i regnskapet fra prosjekter i utlandet.

– Da skjønte flere at Lund var en ulv i fåreklær. Men du må også få med at han var flink. Selvsagt var han flink. Men han fikk folk så lojale at de ikke torde si fra da kostnadene begynte å spinne. Og alle vet at det er gøy å bruke andres penger i utlandet.

Jølles taktikk er å tenke som en direktør. Det har han skåret veldig på. Han har spurt seg hva han ville gjort hvis han fikk bestemme? Hva er den beste måten å tjene mest mulig på, utnytte arbeiderne best mulig?

Slik har han kommet dem i forkjøpet. Han vil ikke si for mye om hva han ville gjort nå, for han kan sette dem på gode ideer. Han vet de hører på Jølle.

Han er jo businessmann. Han solgte jo klær fra kraftstasjonen på Gullfaks A.

Du er jo businessmann til fingerspissene, sa John Fredriksen, Norges rikeste mann. De møttes på Dr. Holms Hotel på Geilo. De satt ute på takterrassen, Fredriksen med sitt hoff og Jølle med sitt hoff.

Minsten til Jølle klappet hunden til Fredriksen.

Hvem forstyrrer hunden min, sa Fredriksen. Jølle lot som han ikke visste hvem Norges rikeste var, han sa dette er ikke en jævla kennel.

Og det er sterke ord fra en som nesten har sluttet å banne.

Fredriksen fikk en til å ta hunden bort. Litt senere kom en servitør med en flaske Dom Perignon, svindyr champagne, og to glass. Jølle ba om et tredje, fylte opp og tok det med bort til Fredriksen.

De kom i prat, Jølle beklaget at han snakket så stygt. Jølle spilte fortsatt uvitende, men snart hadde Fredriksen funnet ut hvem han var.

– John lurte på om jeg ville jobbe for ham. Dette var da han kjøpte opp Smedvig i Stavanger. Jeg sa jeg var fornøyd med å jobbe i Statoil. Dessuten ville vi kranglet og han ville gitt meg sparken etter et par måneder.

JØLLE GA HELGE LUND SKYLDEN

JØLLE MENER LUND MÅ GÅ

Problemer innad

Han har vært ute et øyeblikk. Han røyker ikke opp hele røyken, tar bare noen trekk.

Da han begynte som tillitsvalgt på heltid og nestleder i Safe Sokkel for 20 år siden, var det uro.

Når han nå gir seg, er det uro igjen.

Fagforening mot ledelse.

Fagforening mot fagforening.

Safe Sokkel i Equinor vurderer å melde seg ut av fagforbundet Safe og inn i et annet – Lederne.

På årsmøtet 10. og 11. mars vil delegatene bli bedt om å bestemme om saken skal ut på uravstemning hos medlemmene eller ikke. Hvis det endelige resultatet blir at Equinor-fagforeningen melder seg ut av Safe, vil det ramme fagforbundet hardt.

Uansett blir det bråk.

Jølle liker det ikke. Selv er han ikke i tvil om at oljearbeidere i Equinor vil ha godt av færre fagforeninger og dessuten en fagforening som kun er for ansatte i operatørselskap.

Han mener at Safe ikke klarer å håndtere interessekonfliktene i forbundet. Ta for eksempel Statfjord A-plattformen, den gamle oljekjempen på norsk sokkel. Equinor har bestemt at feltet likevel ikke skal stenges ned snart, men at produksjonen skal fortsette mot 2040.

Akkurat det er tillitsvalgte i Equinor glade for. Men de er ikke glade for måten Equinor-ledelsen skal gjøre dette på, med å ha lavere bemanning på plattformene og heller hente inn arbeidskraft ved behov. Og de liker ikke framgangsmåten til Equinor og konserndirektør Arne Sigve Nylund, mannen som lærte Jølle ikke å banne.

Samtidig jubler selskapene som driver med å bore brønner etter olje og gass, fordi forlengelsen av livet til Statfjord-feltet betyr masse å gjøre for dem. Mange nye brønner skal bores.

– De jubler. Men for oss operatøransatte betyr dette at presset på bemanning øker. Denne konflikten klarer ikke forbundsledelsen i Safe å håndtere. De vet ikke hvem de skal kjempe for, sier Jølle.

Han har elsket denne fagforeningen. Nå ser han at den er i ferd med å rives i stykker.

Han har alltid vært flink til ikke å ta med seg jobben hjem. Nå gnager tankene. Han har elsket denne fagforeningen. Vervet for den. Kjempet for den. Den har vært hans familie nummer to.

Nå mener han forbundsledelsen driver med taskenspilleri og uredeligheter.

– De sier de kjemper for ytringsfriheten. Men når noen ytrer seg mot Safe, rasler de med eksklusjon. Forbundslederen vil heller ikke at vi skal få kjøre en demokratisk prosess, hun vil stoppe uravstemningen. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få oppleve at Safe, som er en grasrotbevegelse, ikke skal la de 1500 medlemmene få lov til å bestemme i en så viktig sak, men mener rundt 100 tillitsvalgte skal gjøre det på årsmøtet.

Han er frampå nå. Jølle er ikke nådig. Noen i fagforeningen pusset konserngranskerne i Equinor på ham, de trodde de skulle ta ham for å føre dobbel reiseregning – en i Equinor, en i Safe.

– Jeg kunne selvsagt vise at slik var det ikke. La oss gå fem år tilbake, sa jeg. Tre år holder, sa granskerne og la bort saken.

Han fortsetter, fortsatt framme i stolen, kjører på.

– Du skal ikke ta på deg et slikt verv for å fremme deg selv. Men i dag ser vi at mange blir tillitsvalgte for å fremme særinteresser, for å fremme sin egen karriere. Det er blitt så ego, så konfliktsky. De vil ri sin egen popularitet som noen idol-fagforeningsfolk.

Jølle tror verken Equinor-ledelsen eller de ansatte har godt av situasjonen slik den er nå. For de har fiender på utsiden, fiender som bare venter på en mulighet til å legge hele oljebransjen ned.

En storulykke nå, og det er slutt. Glem iskanten. Glem alt.

– Vi må samarbeide. Vi må det. Og det er ikke bare ledelsens ansvar.

– Hvor lurt er det da med indre strid i fagforeningene?

Han gjentar spørsmålet.

– Hvor lurt ser du Jølle, at det er ... Nei, det er jo derfor vi må ha en sterk forening for Equinor-ansatte. Vi må tenke på oss selv. Kontraktørene kommer og tar jobbene våre, derfor må vi bli sterkere på hjemmebane, mer slagkraftig.

Det er på tide å dra.

– Skulle det ikke bli noen utmelding av Safe, er det bare slik demokratiet fungerer. Men det vil nok uansett bli en avskalling. Nå er det så mye vondt blod at det ikke er lett å reparere.

HER BEGYNNER BRÅKET I SAFE FOR ALVOR

NÅ TRAPPES SAFE-STRIDEN OPP

TILLITSVALGTE I LEDERNE UT MOT SAFE-LEDER

De har hatt et langt samarbeid, Per Helge Ødegård og Hans Fjære Øvrum fra Lederne og Jølle fra Safe. Denne kvelden møtes de for å markere at det snart er slutt for Jølle i Equinor.

Jølle har roen, han

De tar kanskje en øl på Atlantic, hotellet hvor mange av de tillitsvalgte bor mens de er på jobb i Stavanger. Så går de ut for å spise, snakke om dagen, om saker, om de siste tiders prøvelser og drøftelser. I kveld skal det markeres at det snart er slutt for Jølle.

Kelneren må beklage. De har gått tom for kjøtt til hamburgere. Litt senere kommer hun tilbake. Frityren har knelt. Jølle har løsningen, ikke at han som elektriker skal fikse frityren, men at restauranten spanderer en flaske hvitvin på bordet.

– Jølle er ikke et navn, men en livsstil, sier en av de andre.

Da han fikk sitt første hjerteinfarkt, kjørte han selv til sykehuset. Med sitt andre tok han taxi. Han tørker tårene når han forteller, tanken på de to sønnene uten ham, på kona Christine ved sengen på sykehuset.

Etterpå bestemte han seg for å arrangere en fest for å feire livet, familien, vennene og inviterte 250 personer.

Desserten kommer.

Han går av på årsmøtet. Så slutter han i Equinor 1. juni. Jølle har masse tilbud til hva han kan gjøre etterpå. Styreverv, jobbe med salg, markedsføring, skrive en bok.

– Jeg vil ta igjen det jeg skylder familien, bruke tid med dem, sier han.

Mange har sagt at han ikke kommer til å klare å sitte stille. Du har ADHD, sier de, du klarer ikke sitte stille.

Han lener seg over, legger hånden mot kinnet mitt og hvisker meg i øret.

– Jeg kjenner min egen kropp. Jeg har levert. Hvorfor skal jeg levere på noe annet, sitte i et jævla styre for noen jævla kroner. Nei, Jølle har roen han, sier Jølle.

Jølle retter seg opp. Han begynner på desserten. Stopper opp, harker, ansiktet blir rødt, han harker igjen, roper, spytter ut og ler.

– Den holdt på å drepe meg! Den var så seig! Nei, karer, sier Jølle, tørker seg rundt munnen og ser på de andre.

– Vi må nok finne oss et annet sted å spise framover.

For Jølle er fremdeles grådig på livet.


Epilog – svar på tiltale

Hilde-Marit Rysst, forbundsleder Safe:

– Dette kjenner vi oss ikke igjen i. Slike type utsagn må dokumenteres. Vi er et veldig ansvarlig og redelig forbund, sier Rysst.

– Stemmer det at dere har truet med eksklusjon?

– Nei. Vi har ikke hatt noen diskusjoner om eksklusjon i vårt forbund, sier Rysst.

Rysst synes det er ganske spesielt at de som jobber for en overgang fra Safe til Lederne i Equinor ser bort fra hvilket forbund som har de beste tariffavtalene for flest mulig - også de som i framtiden skal jobbe på land.

– Medlemmene må vite fakta. De må vite hva de skal stemme over. Når alternativet til Safe innebærer dårligere avtaler, er det naturlig at vi forteller dem det. Det er hverken uredelig eller taskenspilleri, sier Rysst.

Derfor mener hun også at det er naturlig at det er årsmøtet som avgjør saken om forbundstilhørighet, ikke at den sendes ut på uravstemning.

– Saken er ikke nå godt nok opplyst til å sendes ut på uravstemning, og den er heller ikke i tråd med forutsetningene årsmøtet tidligere har vedtatt. Så å sende dette ut på uravstemning med en anbefaling om å gå over til Lederne, vil være å lure medlemmene.

Forbundslederen avviser at Safe nå ikke klarer å håndtere ulike oppfatninger innad i rekkene mellom ulike områder. Hun mener tvert imot det er en styrke at fagforbundet har medlemmer fra ulike sektorer.

– Hvis Jølle mener vi står i spagaten, er det trist. Jo mindre samlet vi klarer å stå sammen overfor arbeidsgiverne, jo svakere blir vi. I Equinor har Safe og Lederne samarbeidet godt i mange år. Jeg mener at det bør fortsette, ikke at vi skal lage intern strid.

Morten Eek, talsperson Equinor:

– Vi opplever avgjort at vi står sammen med foreningene i arbeidet med å sikre gamle felt et lengre og fortsatt lønnsomt liv. Det var jo også grunnen til at vi kunne gå ut sammen i januar med gladnyheten om levetidsforlengelse Statfjord og en ny senfaseenhet. Arbeidet med å forberede en slik enhet går bredt på tvers i selskapet, også utover organisasjonen for norsk sokkel. Derfor har det vært avgjørende å kunne drøfte forberedelser for en ny enhet med fagforeningene sentralt, og så jobbe oss videre med dette gode utgangspunktet i å forberede enheten til å stå på egne bein 1. april. Nå holder vi på med et bredt involveringsarbeid mot lokale tillitsvalgte og verneombudstjeneste for å få dette på plass, og det har vi tro på vi skal lykkes med.

Aftenbladet har forsøkt å få kontakt med tidligere konsernsjef Helge Lund i Equinor, uten å få kontakt.

Aftenbladet har også fått formidlet fortellingen om møtet på Dr. Holms Hotel på Geilo til John Fredriksen. Foreløpig har han ikke respondert.

Publisert:
  1. Equinor
  2. Playboy
  3. John Fredriksen
  4. Safe
  5. Statoil

Mest lest

  1. «Glimt av gammel storhet – og masse rør og rot. Men det viktigste denne kvelden var kanskje ikke kvaliteten på Kristian Valens show.»

  2. Bare ett år etter åpningen, er gangveien til Refsnesstranda stengt. Trolig graves den fram til våren

  3. Deilig varme og dyre syklister

  4. Bråstoppet å pakke hockeybagen da han ble millionær