Slik ble Trehus­byen Stavan­gers stolthet

Den vernede Trehusbyen Stavanger har en fascinerende historie. Men kan vi unne oss å holde den intakt når alle snakker om fortetting?

  • Elisabeth Bie
    Elisabeth Bie
    Journalist
Publisert: Publisert:

En levende by blir aldri ferdig

Denne artikkelen er del av en serie der lokale arkitekter og andre fagfolk viser oss hva de mener er bra og dårlig i byutviklingen i Stavanger – og hvorfor.


Da byantikvar Hanne Windsholt en gang var gjest i et bryllup, kom hun i snakk med en tysk arkitekt. Han hadde i dagene før festen gått begeistret rundt på Våland og sett på det som for en utenforstående er noe unikt: En hel bydel med trehus.

Så hadde han tatt turen til Stavanger sentrum.

Noe beskjemmet sa han:

– Jeg visste ikke at Stavanger ble så hardt bombet under andre verdenskrig.

Men Windsholt kunne berolige tyskeren med at de ødeleggelsene hadde vi greid å få til helt alene.


Fra Vålandstårnet ser byantikvar Hanne Windsholt at trehusbyen langt fra dominerer sentrale Stavanger lenger. – Men det som er igjen av Trehusbyen, forteller en unik og stolt historie det er viktig å bevare.

Trehusbyen vokste i 100 år

Stavangers sentrale trehusbebyggelse vokste naturlig frem i over 100 år. Mye ble sanert, men noe ble reddet. Nå er Trehusbyen vernet, og en av byens store stoltheter.

Men noen mener den er blitt et museum, som hindrer en nødvendig utvikling av byen.

Utover 1800-tallet og 1900-tallet vokste Stavanger raskt. Bebyggelsen rundt sentrum krøp utover stadig større områder, som årringer. For her var det jobber å få. Byen bredte seg først langs sjøen, både østover og der det i dag heter Gamle Stavanger. Så videre utover Storhaug, Våland, Eiganes og Kampen.

Med på flyttelassene fra Ryfylke tok folk med seg den byggetradisjonen de behersket, fordi de hadde hatt god tilgang på skog og tømmer. Noen fraktet også med seg hele huset sitt i deler til byen, og bygde det opp igjen på Straen eller på Blåsenborg.

På 1900-tallet kom bilen. De trange, krokete gatene i byen var ikke så praktiske for denne revolusjonen. Noe måtte gjøres for å gjøre Stavanger til en by som levde i tiden.

En saneringsplan over store deler av trehusbebyggelsen i Stavanger sentrum ble vedtatt i 1946. Mange trehuskvartaler ble revet for å skape Klubbgata, som ble fylt med forretningsbygg på begge sider.

Arkitekturopprøret i 1956

Plutselig kjente ikke folk seg igjen i sin egen by. De så hva de hadde fått, og husket hva de hadde mistet. Protestbevegelsen som oppsto, ledet av arkitekt Einar Hedén, endte med at litt av det som i dag er Gamle Stavanger ble reddet fra saneringsplanene i 1956. Senere ble flere hus reddet.

Så ble det stille. Fremtiden fortsatte å rulle inn. Ordet «trehusbyen» hadde ennå ingen tatt i sin munn.

Hva er egentlig Trehusbyen Stavanger, og hva er så spesielt med den?

Dette skriver Wikipedia:

«Trehusbyen Stavanger er et sammenhengende vernet kulturmiljø i sentrale strøk av Stavanger, og hevdes av regionale kulturvernmyndigheter å være den største trehusbyen i Europa. Området setter naturlig nok sitt preg på byen Stavanger, og gir den egenart».

– Mengden trehus er det viktigste

Trehusbyen består av rundt 8000 trehus bygd mellom 1850 og 1950. Rundt 30.000 mennesker bor i dem.

Men det er ikke mange årene siden det gikk opp for Stavangerfolk selv hvilken unik skatt vi hadde i nabolaget vårt.

Til å fortelle historien om hvordan Stavangers trehusby vokste frem, nesten ble sanert og deretter vernet, har vi fått med byantikvar Hanne Windsholt i Stavanger kommune. Når noe skal endres eller rives i trehusbebyggelsen, havner saken ofte på hennes bord.

Til vandringen vi skal på, har Windsholt med seg en håndskrevet liste over de stedene og husene hun ønsker å vise oss.

– De fleste husene i Trehusbyen er ikke veldig interessante enkeltvis – det er mengden og den samlede historien som er spennende. Samtidig ligger jo djevelen i detaljene. Så jeg ønsker å vise frem både det veldig store og det veldig detaljerte. Altså det inntrykket mengden av trehus gir, og hva bitte små detaljer kan fortelle om utviklingen i byen, sier hun.

Hva betyr det at Stavangers trehusbebyggelse er Europas største sammenhengende?

– For eksempel har også Bergen mye trehusbebyggelse. Men den er spredd rundt i klynger i forskjellige bydeler. Årsaken til det er flere branner opp gjennom tidene.

I Stavanger startet trehusbebyggelsen i sentrum og bredte seg ringformet utover til de sentrumsnære bydelene Storhaug, Våland, Eiganes og Kampen. Vi har ingen store brannstrøk som har blitt erstattet av murhus. Derfor er Trehusbyen sammenhengende, sier Windsholt, som er utdannet kunsthistoriker.

Også Stavanger har hatt sine bybranner. Den største skjedde i 1860. Da brant rundt 100 trehus mellom Breigata og østre havn i Stavanger sentrum.

Sølvberggata 11 og 13. Den uvanlige formen er et resultat av en brannforskrift etter storbrannen i Stavanger i 1860.

Storbrannen førte til en ny, lokal byggeforskrift: Nye trehus kunne maksimalt ha halvannen etasje, altså en full etasje og en loftsetasje under skråtak. Skulle du bygge høyere enn det, måtte du bygge i mur.

Fant smutthull i brannforskriften

Regelverket inneholdt også en makshøyde opp til gesimsen/takrennen, altså der taket måtte begynne. På vanlige hus, som hadde gavlspissen på kortsiden, betød dette en begrenset høyde. Noe som skulle hindre brannfare og -spredning. Men så fant noen ut at om de i stedet la gavlspissen på langsiden av huset, kunne de få klemt inn en hel ekstra etasje under taket, uten å bryte de nye reglene. Slik fikk de flere kvadratmeter ut av tomten, uten å bygge i mur.

For bygge i tre, det skulle de. Da kunne de jo gjøre jobben selv. Murhus ble dyrere, og det var få murere i byen.

Windsholt tar oss med til Sølvberggata 11 og 13, der den italienske restauranten Olive Tree holder til nå. De to husene viser resultatet av smutthullet i regelverket.

– Folk var veldig lite begeistret for slike hus i samtiden. De syntes de var stygge, sier Windsholt.

Murhus ble påbudt i 1904

I 1904 kom den store bybrannen i Ålesund. Etterpå kom en nasjonale regel om at alle nye hus skulle bygges i mur. Trehus i trange gater var bare for brannfarlig.

– I Stavanger tegnet de en grense tett rundt sentrum og de ferdig utbygde byområdene. Innenfor grensen ble forbudt å bygge flere trehus. Derfor ser vi flere smale årer av murhus i områdene som ellers er dominert av trehus, forklarer Windsholt.

Andre insisterte på at husene deres skulle være i tre, og de bygde derfor utenfor grensen. Og trehusbyen fortsatte å ese ut.

Murtvangsloven ble opphevet i 1924.

Da Stavanger skulle bli moderne

Allerede før andre verdenskrig begynte kommunen å planlegge en storstilt modernisering av Stavanger. En ny plan for sentrumsområdene ble vedtatt i 1946. Den gamle trebebyggelsen i Stavanger sentrum, Kleiva og Straen skulle saneres.

Men det var ikke bare å rulle ut gravemaskinene da planen var vedtatt. Kommunen hadde nemlig ikke anledning til å kjøpe alle tomtene på en gang, og de mange enkelteierne var ikke alltid interessert i verken å selge eller sanere. Så saneringen måtte gå gradvis.

Den startet nesten midt i Stavanger sentrum. Øvre og Nedre Strandgate gikk den gang helt til der Romsøegården står i dag. Flere trehus ble revet for å gjøre plass til dette modernistiske bygget. Det samme skjedde i Kleiva, der store mengder trehus ble revet til fordel for blant annet Atlantic, Olavsgården og bygget som i dag er rådhuset.

Da Straen sto for tur til å bli sanert, ble bebyggelsen altså reddet etter store protester.

Plutselig ble vi stolte av trehusene

På slutten av 1970-tallet kom det nordiske forskningsprosjektet «Den Nordiska Trästaden», der Stavanger var brukt som eksempel.

– Da startet en ny bevissthet om trehusbyen i Stavanger. For første gang talte kommunen husene som var bygd før ca. 1950. Det viste seg at det var over 8000 av dem. Noe som gjør at vi trygt kan kalle oss Europas største trehusby. For trehusbyer er et nordisk fenomen, og faktisk vårt bidrag til verdensarkitekturen, sier Windsholt.

Gamle Stavanger har gått fra å være saneringstruet slum til turistmagnet.

Gamle Stavanger ble ikke bare reddet fra søppelhaugen. Bydelen ble også rehabilitert og gentrifisert, det vil si at boligene ble så dyre og attraktive at tidligere beboere ikke lenger hadde råd å bo der. Etter hvert ble Gamle Stavanger en stor turistattraksjon. Byens innbyggere, som før syntes at trehusene i byen både var alminnelige, gammeldagse og stusslige, fikk en ny stolthet rundt dem. Trehusene ble en identitetsmarkør.

Men det skjedde for alvor først på 1990-tallet. Stavanger kommune reddet mange av husene i Gamle Stavanger ved å kjøpe dem på 1950 og 1960-tallet, og de ble brukt som kommunale boliger. Ikke alle var modernisert med bad, og heller ikke i så god stand. Først da kommunen begynte å selge unna husene, ble det for alvor fart på rehabiliteringen.

– Vi blir alle litt hjemmeblinde og har vanskelig for å forstå at det som er hverdagslig for oss, kan være en stor opplevelse for andre. Men mange tilreisende er faktisk utrolig fascinert av trearkitekturen i Stavanger, langt utover Gamle Stavanger, sier Windsholt.

Byantikvar Hanne Windsholt i krysset Nedstrandsgata og Avaldsnesgata på Storhaug, med de storslagne trehusrekkene mot øst, og Ryfylkefjellene i bakgrunnen.

Vakre gateløp i Trehusbyen

I krysset Nedstrandsgata og Avaldsnesgata vil Windsholt vise oss hva turistene ser når de beveger seg i trehusbebyggelsen. Ser man østover, forgrener Avaldsnesgata seg med Taugata. Her ser vi to lange rader med trehus i en vifteform, med Ryfylkefjellene som en vakker bakvegg. Mange av husene i området her er opprinnelig like, fordi de ble solgt som byggesett. Husene var mye likere før enn nå, fordi nye beboere har gjort mange endringer.

Utsikten fra Avaldsnesgata på Storhaug mot vest: Vålandstårnet tårner over bydelens trehusbebyggelse.

Gateløpene i Avaldsnesgata og Taugata danner en vifte av sine rekker med trehus.

– Dette gateløpet i Wessels gate, med utsikt til Våland, viser den store historien om Trehusbyen, mener byantikvar Hanne Windsholt.

– Flott, ikke sant? At ikke alle husene er i like god stand, legger vi ikke merke til fra denne avstanden. Vi ser bare den vakre helheten – et veldig godt eksempel på at det store bildet er viktig i opplevelsen av Trehusbyen. Her får du wow-effekten.

Og om vi snur oss og vender blikket mot vest i Avaldsnesgata, ser vi den nydelige gata den har blitt, med trehusene på Våland og Vålandstårnet som scenebilde i bakgrunnen.

Spirene: Fra moderne til harry

Schives gate på Våland er en rolig gate med like mange flotte murhus som trehus. I Schives gate 6 viser Windsholt oss et sveitserhus med et lite spir på mønet.

– Spir var veldig populært på slutten av 1800-tallet og frem til rundt 1910. De dukket først opp på arkitekttegnede villaer på Eiganes. I løpet av noen år var de hvermannseie på nyere bygde trehus i sveitserstil. Men de var sikkert plundrete å vedlikeholde. Og da funksjonalismen gjorde sitt inntog på 1930-tallet, ble de fort veldig umoderne, antakelig det vi i dag ville kalt «harry». Spirene ble fjernet, og i dag finner du veldig få hus der de er beholdt, forklarer Windsholt.

I Muségata stanser vi og ser på et hus i den stilarten som nok er den vanligste i Trehusbyen, og som er så utbredt at vi har funnet på et lokalt navn til den: sveitserjugend.

Dette huset i Muségata på Våland er et fint eksempel på den stavangerske blandingsstilen sveitserjugend.

Den stavangerske arkitekturstilen

– Jugendepoken overlappet sveitserepoken. I en av de kraftigste vekstperiodene i Stavanger, da hermetikkindustrien blomstret for fullt mellom 1905 og 1920, ble det bygd veldig mye i byen. Sveitserstilen, som da hadde blitt selve «folkestilen» i Stavanger, ble i den perioden blandet med elementer fra den nye, mer moderne jugendstilen. Som i høyere grad var en «arkitektstil».

– Høy grunnmur og de dekorative takåsene fra sveitserstilen er beholdt. Samtidig har man innført takformen med knekk og smårutete vindusruter øverst. De er et kjennetegn på jugendstilen.

I 2003 ble Retningslinjer for Trehusbyen vedtatt. Tidligere hadde det vært forskjellige regler for bydeler og områder. Denne gjaldt for hele den definerte trehusbyen.

Mesteparten av trehusbebyggelsen har private eiere. Retningslinjene gir føringer som skal sikre og videreutvikle kvalitetene i bebyggelsen gjennom reguleringsplaner, gunstig Husbankfinansiering, soneparkeringsordninger, ulike trafikksikringstiltak og vern av kulturhistorisk verdifull bebyggelse.

De sier at husenes opprinnelige utseende skal bevares. Alle de praktiske «husmorvinduene» som hadde blitt satt inn på 50- og 60-tallet, får foreløpig stå i fred. Men om vinduene skal skiftes igjen, skal de nye være i den opprinnelige stilen. Alle fasadeendringer må søkes om.

Trehusbyen skal bevares som den var

– Målet er å sikre og videreføre Trehusbyen, slik at den både kan være en attraksjon og by på gode og vakre boligområder. Det beste skal bevares, forklarer Windsholt.

– Denne gusjete gulfargen er nydelig på dette 50-tallshuset i Nedstrandsgata, mener Hanne Windsholt.

Noen beboere oppfatter nok reglene som både byråkratiske, rigide og fordyrende. Men for fargebruk finnes få regler. Unntaket er Gamle Stavanger, der alle husene skal være hvite.

– Noe som er et paradoks, siden de fleste nok opprinnelig var malt med jordpigmenter som oker, umbra og rødt, sier Windsholt.

I tillegg har Stavanger sentrum føringer for historisk korrekte farger. Unntaket er Fargegata.

På Riksantikvarens NB!-liste

Så kom Riksantikvaren på besøk til Stavanger for å sjekke om det var noe her som kunne kvalifisere til å komme i NB!-registeret, databasen over kulturmiljøer i norske byer som har nasjonal interesse.

– Svært mange byer i Norge har noe som havner på denne listen. Men fra Stavanger kom hele Trehusbyen med, sier Windsholt.

Dermed er Trehusbyen ikke bare underlagt Stavanger kommunes regler, men har også fått en OBS!-status av den statlige Riksantikvaren.

Men å tilbakeføre hus til sitt over 100 år gamle opprinnelige utseende. Blir ikke det å fortrenge den delen av historien som gjorde at man satte inn husmorvinduer?

Er Trehusbyen et museum?

Og er det riktig, som enkelte kritikere mener, at trehusbyen blir behandlet som om den var et museum?

– Samlet forteller trehusene historien om Stavangers byutvikling gjennom 100 år. Om man lar den opprinnelige stilen forvitre, mister vi den store fortellingen om endringene i bygningstyper, stiler og boligidealer i takt med byens vekst, sier Windsholt.

– Skal alle endre huset etter sitt eget hode, blir det samlede inntrykket helt kaotisk. Holder vi oss til den opprinnelige utformingen, blir gateløpene harmoniske helt av seg selv. Til glede for alle.

Hun synes det er svært interessant hvordan trehusene på utsiden er nokså like, men at boformene inni er så mangfoldige. Både i dag og da husene ble bygd.

– Mange av husene var seksjonert da de ble bygd. Noen er beholdt som eneboliger helt til i dag, andre er seksjonert enten vertikalt eller horisontalt til både to, tre og fire enheter. Mange bor i én del av huset selv, og leier ut den andre. Her finnes hybler og studentkollektiv, men på utsiden ser de alle ut som villaer. Fleksibiliteten i disse byggene er veldig interessant. Det er noe egalitært og inkluderende med den gamle bebyggelsen.

Eiganes, Kampen, Våland og Storhaug er de fire sentrumsnære bydelene der mesteparten av trehusbyen ligger, i tillegg til Stavanger sentrum. Men det finnes også noen trehus i Hillevåg, Stokka og Tasta som regnes inn i Trehusbyen.

Årringene strekker seg gjennom alle de fire hovedbydelene, som likevel har sine forskjellige særpreg.

Windsholt forklarer:

Storhaug: Den store sveitserstilbydelen, og den med den eldste bebyggelsen. Boligene i Paradis og høyden over er fullt på høyde med Eiganes i kvalitet. Dermed har vi ikke det klare skillet mellom øst og vest i Stavanger som så mange andre byer har. Samtidig finner vi også de små arbeiderboligene og industrien helt øst, i tillegg til middelklassebebyggelsen som ofte ble satt opp som byggesett.

Våland: Veldig mye sveitserjugend. Har ellers ganske lik middelklassebebyggelse som på Storhaug, men mangler industrien og arbeiderboliger. Mange av de fineste husene ligger på toppen av Vålandshaugen.

Eiganes: Boliger arkitekttegnet til tomten. Større hager. Mer forseggjorte bygninger, mange i jugendstil. Finere materialer og detaljer.

Kampen: Her finner vi de nyeste årringene. Forholdsmessig litt mindre sveitserstil og sveitserjugend, men flere hus i nyklassisistisk og funkisstil.

Selv om trehusene skal beholde sitt opprinnelige utseende, forandres nabolagene i takt med nye tider og nye behov. Tilbygg og garasjer kommer, gjerne i mer moderne stil. Men alle endringer må søkes om og godkjennes. Og endringer på baksiden av husene er lettere å få godkjent enn det som berører frontfasaden.

Også etter at Trehusbyen ble erklært verneverdig, er flere trehus tillatt revet.

– Det skjer som oftest i sammenheng med større prosjekter, der trehus står i veien for en eller annen form for utvikling. I Stavanger Øst ble det revet mest gammel industri, men også trehus er revet for å gi plass til ny bebyggelse. Om noen trehus er så falleferdige at de er hinsides all rehabilitering, kan vi også tillate riving. Jeg har nå begynt å si at Trehusbyen består av 7000–8000 hus, nettopp for å synliggjøre at vi dessverre hele tiden mister noen.

Europeiske stiler tolket i tre

Selv om trehusene er en del av Stavangers identitet, er det ingen krav om at nye bygninger skal bygges i tre.

– Trehusbyen har vokst naturlig frem på tross av offentlige reguleringer, ikke på grunn av dem. Da Stavanger var europeisk kulturhovedstad i 2008 og nybygg med trekonstruksjoner var ett av prosjektene under navnet Norwegian Wood, ble det samtidig diskutert om vi burde legge opp til at det ble bygd mer i tre i Stavanger. Men det ble ikke til noe. Det hadde vel også vært litt pussig om vi nå skulle begynne å bygge trehus under tvang, sier Windsholt.

Stilartene som finnes i Trehusbyen, var påvirket av stilartene som til enhver tid var populære ute i Europa. Men i Stavanger ble stilene tolket i tre.

Trehusbyen i fortettingens tid

Men så er det denne fortettingen da. Den som kreves av sentrale myndigheter, samtidig som Stavanger kommune skal jobbe for å få ned bilbruken i byen. Det logiske hadde da vært å bygge veldig tett veldig sentralt. Akkurat der Trehusbyen ligger og breier seg.

Nylig luftet leder Frode Myrhol (FNB) for kommunalutvalget for byutvikling tanken om å rive deler av trehusbyen for å få bygd flere boliger sentralt i byen, på Facebook-gruppen Byutvikling Stavanger. Altså der en kan spasere til Stavanger sentrum på 10 minutter:

– Hvor realistisk er et slikt forslag?

– Sett at hele kommunestyret synes at dette er en strålende idé. Da må de be administrasjonen om å utarbeide en stor, ny reguleringsplan, på samme måte som saneringsplanen som ble laget rundt andre verdenskrig. Denne skal så vedtas av kommunestyret. Så må noen utbyggere ønske å gjennomføre den.

En stor og tidkrevende sak. Om den hadde blitt vedtatt, ville både Rogaland fylkeskommune og Riksantikvaren, som overordnede myndigheter, hatt mulighet til å komme med innsigelser. Kommunen kan altså ikke egengodkjenne planen. Blir det ikke enighet, hadde saken havnet i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som måtte tatt den endelige avgjørelsen.

Prosessen hadde nok tatt sin tid, og det hadde jo vært veldig spennende å se hvordan den hadde endt. Litt for spennende! Jeg håper virkelig ikke at dette blir en realitet, sier Windsholt.

– Kommunesammenslåing hadde løst mye

Hun har ingen problemer med å se at sentrale myndigheter taler med to tunger i byutviklingssaker:

– Først pålegger de oss å fortette i byene. Deretter bestemmer de at store arealer innenfor kommunegrensen er verneverdige.

– Det er sannelig ikke lett å få det til å gå i hop.

Sett fra et byutviklingssynspunkt mener hun mange utfordringer hadde vært lettere å løse om for eksempel Stavanger og Sandnes hadde tilhørt samme kommune.

– Ikke minst hadde vi fått en mer fornuftig, helhetlig planlegging i grenseområdene på Forus, og vi kunne hatt et mer overordnet blikk på hvilke områder som burde utvikles først, og hvilke som kunne vente. Og de to nabobyene kunne sluttet å konkurrere om å trekke flest mulig skattebetalere til sine egne nærings- og boligområder, og heller konsentrert seg om hva som gagnet regionen som helhet best.

Les også

  1. De stygge husene i Kongsteinsgata må sminkes mens vi venter på bedre tider

  2. Byantikvaren: - Nybygg vil ha negativ virkning på Gamle Stavanger

  3. «Stavanger bør lage mer trehusby»

Publisert:

Lokalt bomiljø

  1. Ja, vi elsker utsikt. Men den koster både penger og tårer

  2. Lene bygger sitt egen­tegnede hus – på Insta­gram

  3. Da arkitektene skulle kjøpe bolig sammen, skulle bydelen være Storhaug. Og et gammelt trehus

  4. Spørre­undersøkelse blant lokale arkitekter ga noen over­raskelser

  5. – Utsikten er det beste med å bo i blokk

  6. Hillevåg skal fortettes – på en rå, sjøsalt og grønn måte

  1. Lokalt bomiljø
  2. Arkitektur
  3. Stavanger
  4. Byutvikling
  5. Gamle Stavanger

Mest lest

  1. Kortvarig tomatlukke for «Geggi»

  2. 270 var med i trekningen for å få kjøpe de 30 boligene. Nå kjemper huseierne for millioner i erstatning

  3. Lokalt kjøkken-selskap skifter eiere

  4. Fra koronaskam til deling av positive tester på sosiale medier: – Overhodet ikke flaut