Dette er Artin Irannezhad (15 måneder).

Han levde en tredjedel av livet på reise.

Til et kontinent som ikke ville ha ham.

Hele familien døde da båten de var om bord i kantret i Den engelske kanal i oktober 2020.

1. januar i år ble Artins levninger funnet i sjøen ved Karmøy.

Her er hans historie.

Artin (15 måneder) funnet død i sjøen ved Karmøy

Levningene som ble funnet i sjøen ved Karmøy i Rogaland første nyttårsdag i år, var 15 måneder gamle Artin Irannezhad. Han kom fra Sardasht, en liten by i fjellområdene nordvest i Iran, på grensen mot Irak.

Artin var det yngste barnet til ekteparet Rasoul Irannezhad (35) og Shiva Mohammad Panahi (35). Han hadde to eldre søsken, Anita (9) og Armin (6).

De siste ukene av livet bodde familien i telt, under elendige forhold i en uoffisiell flyktningleir utenfor Dunkerque i Frankrike.

Hele familien døde da båten de var om bord i kantret, om morgenen 27. oktober 2020. De var på vei over Den engelske kanal for å søke asyl i England.

Det skal ha vært et tjuetalls personer om bord i båten, en liten fritidsbåt, og vanskelige forhold på sjøen da ulykken skjedde. Minst 15 personer ble reddet og fikk behandling på sykehus etter ulykken. Føreren av båten sitter fortsatt fengslet i Frankrike, mistenkt for menneskesmugling og uaktsomt drap, ifølge franske påtalemyndigheter.

Artin har vært savnet siden ulykken. Den døde kroppen hans drev over 900 kilometer før levningene ble funnet av en fisker, ved Hålandsvågen helt sør på Karmøy. Aftenbladet har forsøkt å komme i kontakt med fiskeren, men har fått beskjed om at vedkommende ønsker å være anonym.

Artins identitet ble bekreftet av politiet på Karmøy i dag.

Reiste fra fattigdom

Artin kom fra Sardasht, en hovedsakelig kurdisk by i en fattig del av Iran. Det er få jobber, og utvandringen har vært stor de siste årene, forteller Khalil Irannezhad, Artins onkel på farssiden, til Aftenbladet.

Shiva, moren til Artin, var husmor, mens faren Rasoul tok strøjobber, forteller Khalil.

Hawkar, også en slektning av Artins far, forteller til Aftenbladet at det ble enda vanskeligere å bo i Sardasht etter at Donald Trump, USAs forrige president, trakk seg fra atomavtalen med Iran i 2018, og på nytt innførte strenge, økonomiske sanksjoner.

Sanksjonene snudde økonomisk vekst i Iran til nedgang. Oljeeksporten stupte, og det ble kraftig prisstigning. Befolkningen i distriktene ble spesielt hardt rammet av at prisen på matvarer økte, ifølge Verdensbanken.

Khalil sier at Artins foreldre solgte alt de eide for å forsøke å ta seg til Europa.

– Rasoul ville til England, sier han.

Grunnen til at de ville til England var, ifølge Khalil, at Rasoul mente det var der de hadde størst sjanse til å finne jobb.

Khalil sier til Aftenbladet at familien ikke har slektninger i England, men at de la ut på reisen sammen med flere andre fra Sardasht.

– Sendt tilbake fra Hellas

Ifølge slektningene var reisen til Europa lang og krevende for trebarnsfamilien.

Da de dro fra Iran, i månedsskiftet mai/juni 2020, ifølge Khalil, var Artin under ett år gammel. Han hadde ennå ikke lært å snakke. De få ordene Artin lærte før han døde, lærte han mens han var på reise.

I en video tatt opp av en annen asylsøker som møtte familien i teltleiren utenfor Dunkerque, vinker Artin til kameraet og sier «Bye bye!». Det er den siste videoen Aftenbladet kjenner til av Artin.

Skru på lyd nede til venstre i videoen.

Khalil, broren til Artins far, var hjemme i Iran, men snakket ofte med familien etter at de dro. Han forteller at familien først krysset grensen fra Iran til Tyrkia, og ble der i omtrent en måned. Familien skal, i alle fall deler av tiden, ha oppholdt seg i Istanbul, forteller Khalil.

Fra Tyrkia skal familien ha forsøkt å reise til Hellas. Khalil hadde få detaljer om reiseruten da Aftenbladet intervjuet ham nylig, men fortalte at da familien kom til Hellas, ble de pågrepet og sendt tilbake til Tyrkia.

For å forsøke å få kontroll på det som i Europa ble kalt «Flyktningkrisen» i 2015, ble EU og Tyrkia enige om en avtale. «Flyktningavtalen» fra 2016 lar Hellas sende alle «irregulære migranter» som kommer til de greske øyene, tilbake til Tyrkia. For hver person fra Syria som blir sendt tilbake fra Hellas, skal en annen syrisk person hentes fra Tyrkia og få opphold i Europa.

I tillegg fikk Tyrkia seks milliarder euro av EU for å ta hånd om flyktninger. Det ble også lovet ny giv i forhandlingene om framtidig tyrkisk medlemskap i EU. Forholdet mellom EU og Tyrkias autoritære leder Recep Tayyip Erdogan har siden da fått seg en kraftig knekk.

Men på én måte har avtalen fungert: Antallet flyktninger og migranter som nå kommer til Europa via Tyrkia, er bare en brøkdel sammenlignet med toppåret 2015.

Samtidig er avtalen mellom EU og Tyrkia blitt kritisert for å ha gjort situasjonen vanskeligere for mennesker på flukt. Det er i dag rundt fire millioner flyktninger i Tyrkia, flest i verden, ifølge FN.

– Alt handler om å sørge for at så få mennesker på flukt som mulig klarer å ta seg til vår del av verden, sier Beate Ekeløve-Slydal, politisk rådgiver i Amnesty International, til Aftenbladet.

– De trygge og lovlige veiene til Europa er stengt. Det er de ulovlige og farlige veiene som gjenstår, sier hun.

– Karanteneskip i Italia

På forsøk nummer to lyktes Artin og familien å komme seg videre fra Tyrkia, forteller Khalil.

Han sier det gikk 15 dager uten at han var i kontakt med dem. Da de fikk kontakt igjen, fortalte broren at de var framme i Italia.

– Den største bekymringen deres var Tyrkia, sier Khalil.

– De følte seg trygge og på rett vei da de kom til Italia. Rasoul ringte hver kveld og sa at de hadde det bra og nærmet seg målet.

De første tre ukene i Italia satt hele familien i koronakarantene på et skip utenfor kysten, forteller Khalil.

Ifølge avisen The Guardian har Italia brukt skip som karantenesenter for flyktninger som blir reddet i Middelhavet siden april 2020. Det har vært rapportert om flere dødsfall knyttet til karanteneskipene, blant annet en femten år gammel gutt fra Elfenbenskysten, som døde i oktober 2020. Al Jazeera har rapportert om folk som har hoppet fra båtene for å komme seg vekk, og angivelige selvmordsforsøk.

– Valgte å reise videre

Da Artin og familien var ferdig med karantenen, fikk de ifølge Khalil spørsmål fra italienske myndigheter om de ville bli værende og søke asyl i Italia, eller reise videre.

Familien ville reise videre, og Khalil sier de fikk en sum penger fra italienske myndigheter, nok til å komme seg til Frankrike.

Alberto Colella, Italias ambassadør i Norge, sier til Aftenbladet at de aldri har hørt om, og at det kan utelukkes, at italienske tjenestepersoner har tilbudt penger til asylsøkere eller flyktninger for å hjelpe dem å reise videre fra Italia.

Colella skriver at asylsøkere som kommer til Italia, etter registrering og en helsesjekk, blir tilbudt tak over hodet, mat og helsetjenester, og at de har krav på lommepenger fra italienske myndigheter.

«Hva flyktningene gjør med lommepengene, er selvfølgelig helt opp til dem,» skriver Colella til Aftenbladet.

«Junglene» i Frankrike

Siste stoppested for Artin, som i oktober 2020 var blitt femten måneder gammel, var Dunkerque i Frankrike. Dunkerque og nabobyen Calais ligger ved kysten, akkurat der Den engelske kanal er på sitt smaleste.

I årevis har migranter og flyktninger som vil til England, endt opp her. Til tider har det vært organiserte leirer som har gitt dem tak over hodet, men stort sett ikke.

De uorganiserte leirene i og rundt Calais og Dunkerque kalles «jungler». Stort sett er det bare enkle telt og presenninger. Navnet «jungel» kommer angivelig etter et ord for «skog» på språket pashto, som snakkes i Afghanistan og Pakistan. Den mest kjente av «junglene» ble bare kalt «The Jungle», og lå på det som tidligere var en søppelplass, like utenfor Calais. Leiren eksisterte fra mars 2015 til oktober 2016, under høyden av flyktningkrisen.

«The Jungle» vokste raskt til å bli en liten by. Det fantes restauranter, bibliotek, frisører og en skole, men levekårene og de sanitære forholdene var elendige. Det fantes ikke infrastruktur for å håndtere antallet mennesker som bodde i leiren.

Hver natt, eller når det ble bilkø på motorveien, forsøkte hundrevis av mennesker å snike seg om bord i trailere som skulle med ferja eller gjennom tunnelen. Bevoktningen var enorm, med piggtrådgjerder, hunder og store politistyrker rundt ferjeterminalen og tunnelen. Ett av gjerdene, donert av England, var tidligere brukt til å beskytte et Nato-toppmøte.

Rundt den enorme terminalen ved tunnelen ble et område på én kvadratkilometer ryddet for vegetasjon for å gjøre det vanskeligere å gjemme seg. I tillegg ble et nettverk av grøfter fylt med vann, som vollgraver.

Det var stadig rapporter om politivold og voldelige konflikter internt i leiren i Calais. En rapport fra Unicef i 2016, om barns levekår i leirene i Nord-Frankrike, beskrev nedverdigende levekår, seksuelle overgrep og et liv i frykt.

På det meste bodde angivelig 10.000 mennesker i «The Jungle». Ryktene om organisert og brutal menneskesmugling florerte, og flere dødsfall fikk stor medieoppmerksomhet. Høsten 2016 ble leiren jevnet med jorden av franske myndigheter.

I dag er det ingenting igjen. Et skilt sier «adgang forbudt» og opplyser om at området nå er et naturreservat. Det er mest buskas og tornekratt, men på bakken, halvt nedgravd, ligger det fortsatt spor etter en av Europas største flyktningleire: Biter av teltduk, tomme ølbokser fra 2014, et varmereflekterende aluminiumspledd.

Tre politibetjenter holder vakt ved det som var hovedinngangen til «The Jungle». De sier til Aftenbladet at de passer på så ingen begynner å bruke området som bosted igjen. Motorveien bak politibetjentene, som går ned til ferjeterminalen, er fortsatt beskyttet av et tre meter høyt piggtrådgjerde.

Et barn i skogen

Bruno Libbrecht, en sosialarbeider fra Heuvelland i Belgia, rett på andre siden av grensa mot Frankrike, har jobbet frivillig i flyktningleirene rundt Dunkerque siden 2018.

Den tredje søndagen hver måned drar Libbrecht, sammen med venner og familie, til forstaden Grande-Synthe utenfor Dunkerque. De tar med varme klær, soveposer og leker.

Leirene i Grande-Synthe har aldri vært like store som «The Jungle», men de humanitære forholdene er enda dårligere.

– Vi tar alltid med oss varmt vann så de får vasket håret, barbert seg og kan føle seg litt bedre, sier Libbrecht til Aftenbladet.

– De bor i telt i gjørma, politiet trakasserer dem ukentlig, og alle ser ned på dem. Vi forsøker å hjelpe dem å føle litt stolthet, sier han.

Libbrecht forteller at da de besøkte en av campene i oktober i fjor, så de et lite barn som sto alene og pirket i et bål med en pinne. Gutten hadde på seg crocs, en blå kjeledress og redningsvest. Da de gikk nærmere, kom familien til gutten bort, og de kom i prat. Gutten het Artin.

– Foreldrene hadde dårlige sko, så de andre dro og kjøpte sko til dem, mens jeg lekte med Artin. Han ble i tankene mine, sier Libbrecht.

Etter ulykken der Artin og familien døde, skrev Libbrecht et innlegg som ble mye delt i sosiale medier i Belgia.

– Det eneste vi kan gjøre er å fortelle folk hva han het, så Artin ikke bare blir et tall i en statistikk, sier han.

– En veldig hyggelig familie

Leiren der Artin og familien bodde i ukene før de døde, lå i en liten løvskog mellom Le Puythouck, et populært turområde for lokalbefolkningen i Grande-Synthe, og handelssenteret Auchan.

På skogbunnen i hele området ligger brukne teltstenger, vannflasker, ølbokser og rester av soveposer. Et sted ligger en parkdress i barnestørrelse. Overalt er det hjulspor fra da myndighetene rullet inn anleggsmaskiner og rev campen tidligere i år.

Aftenbladet kjenner ikke til offisielle tall for hvor mange mennesker som bodde der. Frivillige hjelpearbeidere Aftenbladet har snakket med, anslår rundt 500.

Teltet der Artin bodde lå rundt hundre meter innenfor skogkanten. Leyna Amara Hammou (25), frivillig i hjelpeorganisasjonen VZW Humain, møtte familien der to dager før de døde.

– De var sjenerte og snakket ikke mye, men var en veldig hyggelig og fin familie. Datteren (Anita (9) journ.anm.) snakket engelsk og fortalte hun ville bli lege, sier hun.

Amara Hammou peker på et åpent område mellom trestammene, og sier hun er ganske sikker på at det var der Artin og resten av familien bodde da hun møtte dem. Det er ingenting igjen der.

Ny camp i skogen

Siden midten av april har flyktningene og migrantene rundt Dunkerque bodd i en ny camp. Den ligger halvannen kilometer unna, like ved en av fabrikkene til industrikonsernet Air Liquide. Også den nye leiren er i et lite skogsområde, men ligger mer i skjul for omverdenen.

De aller fleste i leiren er unge menn fra de kurdiske områdene av Irak og Iran, og fra Afghanistan og Pakistan. Det er også noen få barnefamilier, og en gruppe fra Vietnam.

Det er vanskelig å få oversikt over hvor mange som bor der, men det er i alle fall to-tre hundre.

Det er ingen toaletter. Den ene vannposten som er satt opp, ligger ved en gårdsvei noen hundre meter unna selve campen. Frivillige organisasjoner er der hver dag med mat, klær, telt og soveposer, og aggregater og powerbanker til opplading av telefoner.

Alle Aftenbladet snakker med i leiren, forteller at de vil til England. Der tror de det vil være enklere og raskere å få oppholdstillatelse, finne jobb og starte et nytt liv. Flere Aftenbladet snakker med, sier de har familie eller venner i England.

Mange virker slitne. De fleste som kom til «The Jungle» i Calais for seks år siden, kom som en del av den enorme bølgen flyktninger og migranter under «Flyktningkrisen». Flere av dem Aftenbladet snakker med i leiren utenfor Dunkerque i dag, forteller at de har vært i Europa i mange år.

Charlie Withbread (35), grunnlegger av organisasjonen Mobile Refugee Support, som har drevet nødhjelp for flyktninger og migranter rundt Dunkerque siden 2017, sier til Aftenbladet at det fortsatt er nyankomne til Europa i leiren.

– Sist uke kom det rundt 80 nye, sier han.

– Rundt halvparten i leiren er nyankomne, men ja, det er blitt et enormt antall mennesker som i flere år nå har sirkulert rundt i Europa, sier han.

Mohammed (27), en birøkter fra Mosul i Irak, sier han har vært i leiren i to måneder, men at han kom til Europa for seks år siden. Han sier han har bodd i Genoa i Italia og i Hamburg i Tyskland.

Mohammed forteller at han dro etter å ha havnet i konflikt med sjefen sin, som ifølge Mohammed ikke tok bienes velferd på alvor. Nå vil han til England og jobbe med honningbier der i stedet.

En ny, farlig rute til England

Livet som migrant eller flyktning med England som mål er farlig. Fra 1999 til november 2020 mistet 293 mennesker livet i forsøk på å ta seg inn i England, ifølge en rapport fra Institute of Race Relations (IRR).

Tallet inkluderer Artin, søsknene hans og foreldrene.

I oversikten over dødsfall er det ulykke etter ulykke, der noen ble overkjørt, falt ned fra en trailer eller et tog, ble knust under en lastebil, eller fikk støt ved toglinjene.

De aller fleste som har tatt seg inn i England har, enten på egen hånd eller med hjelp av smuglere, gjemt seg i trailere på vei til England. Kryssinger med småbåter var sjeldne fram til slutten av 2018.

Siden da har det vært en voldsom økning, både i dødsfall på sjøen og antallet som krysser kanalen i båt.

En forklaring er at de stadig strengere sikkerhetstiltakene rundt ferjeterminalen og tunnelen har tvunget smuglernettverkene til å tenke nytt. En annen forklaring er at covid-19 har ført til at færre trailere med godstransport nå krysser kanalen.

Ifølge Khalil, Artins onkel i Sardasht, forsøkte Artin og familien å ta seg til England i en smuglerbåt fordi de ikke fant noen annen måte. De skal, ifølge Khalil, først ha forsøkt tunnelen under kanalen, men ble stanset av vaktene og dro tilbake til leiren i Dunkerque. Til slutt tok de sjansen på en enda farligere rute.

Oppdaget ulykken

Om morgenen 27. oktober i fjor var Frans Botman, en flykaptein og seiler bosatt i Frankrike, på vei østover i Den engelske kanal. Han var om bord på båten sin «Marbuzet», en seilbåt på 40 fot, sammen med en niese og et søskenbarn. De hadde lagt ut fra Calais, på en av de siste etappene av en langtur fra Sør-Frankrike til Nederland.

Utenfor kysten av Dunkerque var det frisk bris til liten kuling og bølger på halvannen meter, da de fikk øye på en gruppe mennesker i vannet som vinket til dem.

En liten stund trodde de det var dykkere. Så varslet Botman kystvakta over radioen, forteller han til Aftenbladet.

Noen av menneskene satt på en liten båt som lå opp ned. Andre lå i vannet og holdt fast i båten. De få som hadde redningsvest, Botman anslår det var fem-seks stykker, lå i vannet og fløt sammen med klær, bensinkanner og annet vrakgods.

Noen hundre meter borte så de det Botman tror var to livløse kropper, drivende i sjøen.

– Vanskelig å begripe

Botman forteller at de reddet to gutter som lå i vannet et stykke unna, om bord i båten. De tok av dem de våte klærne og varmet dem med håndklær.

Den første, kanskje 14–15 år gammel, ifølge Botman, var så kald at han måtte hales om bord. Den andre var eldre, i slutten av tenårene. Botman tror ikke de hadde overlevd mye lenger i det kalde vannet.

– Den eldste snakket litt engelsk. Han sa de hadde ligget i vannet i 40 minutter, sier han.

Botman forteller at det kom en fiskebåt som hjalp flere opp av vannet, og etter hvert en redningsbåt, en rib, en losbåt og et helikopter.

– Vi holdt avstand og fulgte redningsaksjonen. Vi så en dykker som hoppet uti og hentet opp folk fra den kantrede båten, sier Botman.

Over radioen hørte de at redningsfolkene hadde funnet en ung jente, Artins søster Anita (9). Hjertet hennes hadde stoppet. Ifølge Botman forsøkte redningsfolkene å gjenopplive henne om bord på en rib.

Botman sier de ble i området i halvannen time før de seilte videre.

– Det var en sjokkerende opplevelse, sier han.

– Det er vanskelig å begripe at noen vil betale så mye penger for å sette livet på spill, i elendige forhold i slutten av oktober, for å komme til et slags forjettet land. Det er en hard realitet, og viser en side av tilværelsen som er langt fra vår egen virkelighet, til du helt plutselig møter den.

Artin ble funnet med redningsvest

Aftenbladet har vært i kontakt med en person som skal være blant de overlevende etter ulykken. Vedkommende ønsket ikke å la seg intervjue.

To personer, i tillegg til Artin, ble meldt savnet etter ulykken. Aftenbladet har ingen informasjon om at de er funnet.

Da levningene etter Artin ble funnet, var det en oransje og grå redningsvest fra den franske sportsbutikkjeden Decathlon utenpå kjeledressen.

Redningsvesten er laget for kajakkpadling, og for personer på mellom 25 og 40 kilo. Redningsvesten er ikke laget for barn som ikke kan svømme, og er altfor stor for et barn på 15 måneder.

På bildene av redningsvesten, tatt av politiet på Karmøy, kan det se ut som noen har forsøkt å tilpasse den med ekstra reimer. Aftenbladet vet ikke hvem som ga Artin redningsvesten.

To personer pågrepet etter ulykken

I etterkant av ulykken ble det rapportert at den angivelige føreren av båten, en mann fra Iran født i 1983, var pågrepet av fransk politi, siktet for uaktsomt drap.

Sebastien Pieve i påtalemyndigheten i Dunkerque fortalte til Aftenbladet i slutten av mars at vedkommende fortsatt sitter i varetekt, mistenkt for uaktsomt drap og menneskesmugling.

I tillegg ble ytterligere en person pågrepet i mars 2021, mistenkt for uaktsomt drap og menneskesmugling i samme sak, fortalte Pieve. Aftenbladet har ingen informasjon om hvem den andre pågrepne er.

Frivillige hjelpearbeidere Aftenbladet har vært i kontakt med i Dunkerque, sier det er sjelden at menneskesmuglere selv er om bord på båtene som krysser kanalen, og at båtene gjerne styres av migranter som ikke har råd til å betale menneskesmuglerne.

En av de overlevende har fortalt til nettstedet rudaw.net at personen som kjørte båten, ikke var menneskesmugler.

Aftenbladet har spurt Pieve i påtalemyndigheten om de pågrepne har en advokat som kan ta imot henvendelser. Pieve har ikke svart.

Etterforskningen gikk sent

Etterforskningen av levningene på Karmøy tok lengre tid enn forventet. Allerede i begynnelsen av januar fikk politiet på Karmøy tips om at det kunne være Artin som var funnet. Tre dager etter funnet av levningene skrev Aftenbladet at ulykken utenfor Dunkerque var en del av etterforskningen.

Det var ingen andre savnetsaker som så ut til å stemme med funnet, og kjeledressen levningene ble funnet i, var identisk med kjeledressen Artin hadde på seg på bilder tatt i ukene før ulykken.

Norsk politi var kjent med bildene, men var tilbakeholdne med informasjon til pressen, fordi de ikke kunne slå fast identiteten med sikkerhet.

Kort tid etter funnet hadde politiet en fullverdig DNA-profil fra levningene. Likevel tok saken over fire måneder å løse.

Årsaken er at en DNA-profil i seg selv ikke gir en identitet. DNA-profilen må sammenlignes med DNA fra et familiemedlem. Artins foreldre og søsken ble tatt i land i Frankrike etter ulykken. Frankrike ble derfor sett på som en nøkkel i saken:

Hvis Frankrike hadde DNA-profiler, fra obduksjon av Artins søsken eller foreldre, kunne DNA-profilene brukes til å bekrefte om det var Artin som var funnet på Karmøy.

Utveksling av DNA-profiler mellom ulike land er standard prosedyre i ID-saker, men i lang tid fikk ikke norsk politi svar fra politiet i Frankrike. Aftenbladet er kjent med at det har vært frustrasjon fra norsk side.

Slektning i Norge

Aftenbladet forsøkte gjentatte ganger å få svar fra fransk politi på om de hadde DNA-profiler og hvorfor saken tok så lang tid, uten å få gode svar. Etter å ha snakket med Aftenbladet én gang, sluttet Sebastien Pieve i påtalemyndigheten i Dunkerque å svare på henvendelser.

Aftenbladet forsøkte å oppsøke Pieve på tinghuset i Dunkerque i slutten av april, men fikk beskjed om å rette en henvendelse på e-post. E-posten er ikke besvart.

I slutten av april sa Thomas Utne Pettersen, seksjonsleder i politiet i Haugesund, til Aftenbladet at de hadde fått «signaler» om at Frankrike hadde DNA-profiler, og at de ventet på å få profilene oversendt. Etter det Aftenbladet kjenner til mottok aldri norsk politi DNA-profiler fra Frankrike.

Saken ble i stedet løst ved at politiet kom i kontakt med en slektning av Artin i Norge. Etter at det ble slått fast at slektskapet var nært nok, ble det tatt en DNA-prøve som ble sammenlignet med DNA fra levningene på Karmøy.

– Dette er en møysommelig prosess, men vi er glade for at vi nå har fått en bekreftelse på at det er den savnede gutten som ble funnet på Karmøy. Denne historien er tragisk, men da er det i det minste godt å kunne gi de etterlatte et svar, sier politifaglig etterforskningsleder Camilla Tjelle Waage i en pressemelding.

Artins slektninger er varslet, ifølge pressemeldingen. Aftenbladet er ikke kjent med identiteten til slektningen i Oslo.

Vil ha levningene hjem

Artins foreldre og søsken, Rasoul, Shiva, Anita og Armin, ble gravlagt i Sardasht i Iran, i november 2020. Ifølge Rasouls bror Khalil var det iranske myndigheter som betalte for å få kroppene sendt fra Frankrike til Iran.

Både Khalil og Rasouls fetter Hawkar har fortalt til Aftenbladet at de ønsker at Artins levninger skal begraves i Sardasht.

Artins bestemor har fortalt det samme til TV2.

Aftenbladet har foreløpig ikke snakket med Khalil, eller andre slektninger av Artin, etter at identiteten ble bekreftet i dag.

Den iranske ambassaden i Oslo har ikke svart på Aftenbladets henvendelse om saken.