«Verden går til helvete, på grunn av mine venner», skrev Johan B. Mjønes på NRK Ytring 13.10.2018. Mjønes’ venner bruker handlenett og drikker biodynamisk vin, men flyr på helgetur til New York – de «later som om de bryr seg, men gir faen, alle som en». Mjønes’ venner er som deg og meg og folk flest: Miljøhyklere.

For gir man uttrykk for å være klimaforkjemper, men likevel bidrar til miljøforringelse gjennom egne, unødige handlinger, – ja, da er man miljøhykler.

Prat uten handling

Den siste rapporten til FNs klimapanel er dyster lesning – det er ingen tvil om at vi trenger å redusere menneskehetens klimaavtrykk sporenstreks for å unngå ytterligere global oppvarming. Dermed blir det spekulativt å støtte oss på det grønne skiftets visjon for et bærekraftig samfunn tuftet på teknologiske løsninger heller enn å skape grunnleggende livsstilsendringer.

Mye tyder på at folk flest har vanskelig for å se sammenhengen mellom egen forbrukeratferd og miljøkonsekvensene av den. Vi bærer på vår egen personlige moralisme: Mens andres handlinger oppfattes som enkeltstående og selvmotiverte, forsvarer vi egne handlinger på grunnlag av våre sammensatte intensjoner, hensikter og formål.

For vestlige forbrukere kjenner ikke klimaendringene på kroppen. Vi makter ikke å stimulere til mer bærekraftig atferd fordi vi opplever direkte glede av de miljøfiendtlige handlingene våre, samtidig som miljøskadene forblir abstrakte og diffuse nok til at vi kan overse eller unnskylde dem.

Det er altså lettere å være miljøforkjemper gjennom ord enn handling – fasaden sprekker fort i det man selv må ta vanskelige eller kjedelige valg. Vi pønsker ut unnskyldninger og bortforklaringer slik at vi kan fortsette i samme tralten uten å måtte bøte på hverken dårlig samvittighet eller status – men ved å hvitvaske egen mangel på (miljø)moral ender vi fort opp med å forsterke den.

Tro og håp flytter ikke fjell

Folk flest har lav terskel for å føle at de har gjort noe, for det er lett å overvurdere de positive effektene (og undervurdere de negative konsekvensene) av egen atferd. Relativt kompromissløse tiltak gjør susen – kanskje er det lettere å kutte ned på kjøtt eller kjøre elbil enn å droppe langhelgen til New York. Vi godtar ikke å ofre egne goder i miljøets navn.

Da er det fristende å si med glimt i øyet at «det kunne vært verre», slik Andreas Slettholm gjør i Aftenposten 12.10.2018. Han mener vi må heve hodet og sette pris på de godene vi har, og heller akseptere at det får visse konsekvenser. Et slikt resonnement er lite produktivt – det er vår streben etter å gjøre ting bedre som skaper framgang i samfunnet. Det er lett å være miljøoptimist når man sitter på sin høye hest i verdens rikeste land, både geografisk og metaforisk milevis unna klimaendringenes verste herjinger.

Vi overser ringvirkningene

Slettholm har rett i at vi ikke må tape av syne «alle små steg som faktisk dytter verden bitte litt i riktig retning». Men vi må heller ikke tape av syne alle de små stegene som dytter verden i bitte litt feil retning. Miljøbevissthet og høyt karbonavtrykk passer som hånd i hanske – Tesla og vegetar-taco kan ikke gjøre opp for det totale klimaavtrykket en middelklasselivsstil medfører. Alle positive atferdsendringer er selvfølgelig velkomne, men det er problematisk dersom lavterskeltiltak som kjøttfri mandag og #5forhvalen blir incentiv for å ellers fortsette livet «som normalt» uten å føle seg ansvarliggjort.

Forskning viser nemlig at positive tiltak ett sted gjerne fører til tilsvarende negative konsekvenser et annet sted. Slike ringvirkninger i atferd – såkalte rebound effects – gjør at atferdsendringer som isolert sett er positive, fort kan ha mindre, ingen eller til og med negativ effekt på ens totale klimaregnskap. For hvert gode valg er veien kort til å legitimere et stadig dårligere valg som «belønning». Blindhet overfor egen atferd skaper på denne måten en slags selektiv moral – vi håndplukker hvilke praksiser vi bedømmer og hvilke vi lar være i fred.

Fra hykleri til (selv)erkjennelse

Det må ikke bli viktigere å fremstå som miljøvennlig enn faktisk å være det. I miljøets hyklerkor synger alle over hverandre, så ingen kan høre hvem som synger høyt og hvem som synger lavt, hvem som synger rent og hvem som synger falskt. Du og jeg er begge en del av problemet, enten vi innser det eller ikke.

For å forstå vår rolle i klimaendringene må vi ta ansvar for vårt eget hykleri, for vi kommer ikke utenom det. Først når vi godtar dette, kan vi dreie det moralske kompasset mot nye holdninger og forhåpentligvis ny atferd. Først da kan vi finne pragmatiske løsninger som tar dette hykleriet i betraktning.

Som Mjønes avslutter kronikken sin: «Det går til helvete. På grunn av mine venner. Og meg». For, som vi alle vet, det første steget mot å løse et problem er å innrømme at det finnes et problem – og at man selv er en del av det. Om vi skal unngå at verden «går til helvete», bør vi kanskje klappe hverandre litt mindre på skuldrene og tåle noen flere spark bak.