Vant gull-lotto da jeg kom til Norge

KRONIKK: Den 20. oktober 1968 landet et fly med 69 barn på Fornebu, fra et krigsherjet Vietnam. Ett av barna var meg. Hele prosessen med å få oss til Norge var et mirakel på liv og død, politisk og historisk. Historien er som en spenningsroman.

Publisert: Publisert:

Kåre Sveinsvoll var blant de 69 barnehjemsbarna fra Vietnam som kom til norske adoptivforeldre for 50 år siden. Han skriver i denne kronikken at han er «evig takknemlig» overfor de frivillige som på hengende håret reddet dem fra barnehjem og krig, og om en «fantastisk barndom på Ålgård». Foto: Anders Minge

Debattinnlegg

  • Kåre Sveinsvoll
    Ålgård
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Det startet med at Torbjørn Jelstad og hans medarbeidere reiste til Saigon i Vietnam, med støtte fra Unge Høyre, for å ta oss barna som var på barnehjem bort fra krigen der. Mange av de som reiste nedover, var frivillige, og selv om de var eventyrlystne, var det ramme alvor da de møtte magre og syke barn på de ulike barnehjemmene. Mange som var adoptert på forhånd, kunne dessverre ikke bli med til Norge, de var for syke til den lange turen. Kravene var blant annet at man klarte å holde en melkeflaske fast.

Dette bildet av ett og et halvt år gamle Kåre Sveinsvoll ble tatt under den dramatiske avreisen fra Saigon i oktober 1968. De kom av gårde takket være at kona til Sør-Vietnams president fikk utsatt en flyblokade. Foto: Privat

I siste liten

Dagen kom da vi skulle hentes fra ulike barnehjemmene for å nå et Thai-fly før flyblokaden ble satt i verk. På grunn av trafikken og kaos på veiene, var det på hengende håret at vi nådde flyet. Presidentfruen hadde en finger med i spillet, da hun fikk utsatt flyblokaden. På flyplassen ble vi kastet fra person til person inn på flyet for å nå avgangstiden, som vi heldigvis klarte. Underveis jobbet sykepleiere og hjelpere med å stelle oss, gi oss vann og skifte bleier. Jeg kan tenke meg det var et hylekor uten like, når 69 barn satte i gang.

Forventningene var skyhøye på Høyres hus i Oslo, hvor foreldre satt og ventet for å ta imot oss. Da vi endelig kom dit fra Fornebu, ble vi tatt imot med andakt av foreldrene. Noen av oss dro til rundt i Norge, til sør, vest og nord, mens andre ble igjen på Østlandet. Mange av barna måtte innom sykehus for helsesjekk.

Fantastisk barndom på Ålgård

Kåre Sveinsvoll og foreldrene Ellen og Odd Sveinsvoll hjemme på Ålgård. Odd Sveinsvoll døde i 1999. I dag, 50 år senere, er han evig takknemlig overfor de frivillige som på hengende håret reddet 69 barnehjemsbarn fra Vietnam og til Norge, sju år før Vietnamkrigen ble avsluttet. Odd Sveinsvoll døde i 1999. Foto: Privat

Foreldrene mine tok meg med til Ålgård, litt sør for Sandnes. På et slikt sted regner jeg med at det var stor oppstandelse og undring da mine foreldre kom med et lite barn med kullsvart hår og brun hud. De var pionerer ved å adoptere, og jeg kan tenke meg at det ikke var helt lett for dem. Mange blikk og mye hvisking, men mine foreldre var sterke, heldigvis!

Som barn hadde jeg en fantastisk barndom, fylt med kjærlighet og varme fra mine foreldre. De var opptatt av at jeg skulle få en god oppvekst i trygge omgivelser i hjem, skole og der ute. Fordi far var lærer og rektor, var det viktig at jeg ikke skilte meg ut, og jeg ble behandlet på lik linje med de andre. Jeg var nok en ganske vanlig gutt uten noen unoter. Jeg ville helst ikke gjøre min far forlegen, eller ødelegge for meg selv. Selv om jeg så annerledes ut enn de andre barna, ble jeg aldri mobbet. Det kan skyldes at alle hadde stor respekt for min far, men det virket som de også godtok at jeg var norsk med en annen hår og hudfarge. Barn er kanskje ikke så fordomsfulle som voksne.

Først et ikke-tema, så voksende interesse

Det at jeg kom fra Vietnam, satt veldig langt inne i oppveksten. Jeg ville nok ikke innrømme at jeg var derfra, og jeg fortrengte det i en god del år. Etter ungdomsskolen var jeg blitt mer bevisst at jeg hadde vietnamesisk blod, muligens blandet med amerikansk. Uansett fikk jeg det ikke helt til å stemme at jeg var fra Vietnam, da jeg sammenlignet meg med båtflyktningene. De var jo mørkere, hadde skjeve øyne og var stort sett små.

Etter at jeg ble voksen, ble min samboer og jeg invitert til Saigon i bryllup. Mange tanker svirret rundt i meg, skal jeg reise? Om jeg reiste, hvordan ville jeg reagere, eller hvordan ville de reagere på meg? Jeg hadde hørt mange historier om de som flyktet fra Vietnam, kanskje måtte betale for båten de tok for å flykte i, eller at man ble uglesett om man var blandingsbarn. Jeg rådførte meg med min mor, som ikke hadde noe imot at jeg reiste, og hun mente at jeg burde gripe sjansen.

Inntrykket av folk og land var helt annerledes enn det jeg hadde forestilt meg. Vietnamesere er høflige, nysgjerrige, hjelpende og smilende. Det var en merkelig opplevelse å se mange folk som var lik meg, snakke et språk jeg ikke forsto, og som har en kultur som var helt ukjent. Det føltes som at jeg gikk i en slags drøm, der jeg var i fokus, som en kjendis hvor alle kikket på meg, smilte og snakket til meg, men uten at jeg forsto noen ting. I Saigon lurte jeg på om det var noe av det vietnamesiske i meg som ikke var aktivert. Hadde jeg tatt med noe av den kulturen til Norge, uten å vite om det? Jeg er glad for å ha besøkt landet, og har vært der en gang senere.

«Gull-lotto, gutten min»

Etter mange år hvor vi barna som kom til Norge i 1968 ikke hadde noen kontakt med hverandre, har noen av oss funnet tilbake til hverandre. Vårt første treff var på Gardermoen i 2014, med deltakere som var blitt adoptert fra 1968 til 1975. Det var et spennende møte hvor vi hadde mange spørsmål til hverandre, om hvordan det var å vokse opp i Norge. Plutselig ble en dør åpnet, hvor noe av det man lurte på endelig fikk et svar. Der traff jeg også andre med samme skjebne.

Her møtte jeg for første gang også Conny, en av sykepleierne på flyet i 1968, og utbrøt at jeg hadde vunnet i lotto. Da sa hun til meg, med et glimt i øyet: «Gull-lotto, gutten min.»

Jeg besøkte Conny flere ganger senere, alene og med venner. Dessverre gikk hun bort tidligere i år, og savnet er stort. Hennes historie om hvordan de reddet oss ut av et krigsherjet Vietnam for 50 år siden i år, og bakgrunnen for det, var ufattelig. Jeg er evig takknemlig overfor henne og alle de andre frivillige hjelperne som tok oss med fra Vietnam til Norge.


  • Aftenblad-serie om adopsjon fra Sør-Korea:
Publisert:

Enveisbillett til Norge

  1. Tilfeldig hvilken hjelp adoptivforeldre får

  2. De adopterte en 4-åring fra Taiwan. Det eneste som gikk automatisk var innkalling til tannlege

  3. Espen brydde seg lite om Korea. Helt til han ble syk

  4. – Hva ville ha endret seg om jeg fant min biologiske mor?

  5. – Vi er ikke egoistiske når vi leter etter biologisk familie

  6. Adopterte har høyere risiko for selvmord, misbruk og psykisk sykdom

  1. Enveisbillett til Norge
  2. Adopsjon
  3. Vietnam