Baseavtalen med USA skal trygge oss, hva om det motsatte skjer?

DEBATT: Jeg undrer virkelig på om den største trusselen mot Norges sikkerhet i realiteten kommer fra våre egne politikere? Å vedta en baseavtale med USA kan øke spenningen i nordområdene betraktelig.

Mette Grøtteland fra Sandnes (bildet) stiller i dette innlegget kritiske spørsmål til den nye forsvarssamarbeidsavtalen mellom Norge og USA. Stortinget behandler denne fredag 3. juni.
  • Mette Grøtteland
    Sandnes
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg leste forsvarsminister Bjørn Arild Grams opplysninger om den nye forsvarsavtalen med USA. Han ville bidra med god informasjon og påstår at den vil styrke vår sikkerhet. Dette er en avtale som den forrige regjeringen, gjennom Ine Marie Eriksen Søreide, har laget sammen med USA. Etter ønske fra USA. Når jeg leste innlegget til Gram, fikk jeg egentlig en følelse av beroligelse, det høres ut som at alt var godt ivaretatt. Nylig kom styreleder i juristkommisjonen (ICJ), Terje Einarsen, med en advarsel om at avtalen kan bli mer omfattende, og at dette er underkommunisert fra regjeringens side. Stortinget står dermed i fare for å vedta en ny forsvarsavtale med USA uten å være tilstrekkelig informert om konsekvensene. ICJ mener at Høyesterett må vurdere avtalen.

Har vi nok informasjon?

ICJ trekker frem fem aspekter som får frem en helt annen opplevelse enn den jeg fikk av å lese Gram sin versjon av avtalen. Oppsummert;
antallet amerikanske militærbaser kan bli utvidet i framtiden. Det er rart at dette ikke kobles til bevegelsesfriheten de får over hele det norske territoriet. Avtalen er uoppsigelig i ti år. Hvilke konsekvenser får dette? Det blir ikke problematisert at dette dreier seg om overføring av myndighet til USA og begrensning av norsk myndighet overfor en annen stat på norsk jord.

Det mest omstridte aspektet ved avtalen, er den såkalte sikkerhetsartikkelen. At amerikanske styrker har rett til å bruke makt mot sivile nordmenn, om disse kommer i veien for en amerikansk operasjon. ICJ mener at man her kan være utenfor det Stortinget har mulighet til å samtykke til med vanlig flertall, at det i beste fall er en gråsone.

Det er spesielt to aspekter jeg synes er verdt å reflektere over her. Det første er hvem denne militærmakten er. Å reflektere over dette er viktig for å kunne vurdere om de er egnet for oppgaven; å gjøre Norge sikrere. Å spre demokrati og frihet blir gjerne uttalt som supermaktens mål. En ting er hva som uttrykkes, en annen ting er å se hva de faktiske forholdene er. Her opplever jeg at det en stor mangel på samsvar. Å støtte diktatorer og undertrykkende regimer har vært helt greit, så lenge de ville etterkomme stormaktens interesser.

Les også

Ordfører er ikke tatt med på råd om militær USA-etablering 500–600 meter fra sitt kontor

Ikke bare Putin som er brutal

Boken Desertørens Beretning av Joshua Key avslører fryktelige grusomheter fra Irak-krigen, der han deltok som fersk soldat. Først og fremst er boken en fremstilling av en situasjon der menneskerettighetsbrudd var normen, der skillet mellom sivile og stridende i praksis var opphevet, og ingen ble holdt ansvarlig. Beklageligvis har en slik praksis vært en stygg ukultur mer enn et unntak, samtidig som den offentlige politikk har vært at amerikanske styrker aldri tolererte formålsløse drap. Min logiske tolkning er at det blant toppolitikere i USA signaliseres manglende bevissthet rundt menneskeliv og menneskeverd, noe som vises i amerikanske styrkers fremferd i militære intervensjoner og kriger.

Når norske politikere fordømmer Putin, undrer jeg; hvem er de til å fordømme noen, samtidig som de aksepterer liknende og kanskje enda verre overgrep utført av Norges primære, militære alliansepartner? Én ting er om vi tror at denne militærmakten kan gjøre Norge tryggere, en annen ting er om den gjør det og om vi faktisk ønsker det? Og i så fall, hvem gjør det oss til?

Jeg vil presisere at Norge aksepterer gjentakende brudd på krigens folkerett, menneskerettigheter, lemlestelse, drap og overgrep på sivile mennesker, uten forutgående provokasjoner som Key beskriver i boken. Det som fremstår som viktig for norske myndigheter er å skille på hvem som utfører ugjerningene. Er det oss selv og våre allierte som gjør ugjerningene, så er det greit?

Nato-annonseringen i 2008

Dette er ubehagelig å snakke om, men vi må våge å snakke om de ubehagelige tingene hvis vi skal klare å endre oss, og det trenger vi. Det andre viktige aspektet er å reflektere over er hva dette handler om for Russland? «Know thyself and know thy enemy, and in a hundred battles thou shall never be in perill», sa militærstrategen og filosofen Sun Tzu for 2500 år siden. Vi kunne ha spart oss for mye lidelse om visdommen til Sun Tzu hadde vært etterlevd.

Her er årsaksfaktorer til Ukraina krigen relevant. Selv om årsaksbildet er sammensatt, er det én årsak jeg ser forskere og historikere til stadighet fremmer; NATOs annonsering i 2008 på toppmøtet i Bucuresti, om at Ukraina og Georgia skulle innlemmes i Nato, og Russlands umiddelbare, og kontinuerlige, respons om at dette ikke ville skje. Krigføringen i Georgia og på Krim har sin årsak i denne annonseringen.

Dette forholder ikke i norske politikere og andre aktører seg til. I stedet rakker de ned på – i sin fremming av et særdeles svart – hvitt bilde og utidige forsøk på å kneble debatten. Forskere og historikere kan ikke engang fortelle historiske fakta av hva som har ledet opp mot krigen, uten at de blir beskyldt for å være Putins tilhengere. Dette uttrykker tidligere diplomat og NATO-ambassadør Kai Eide i et intervju i Klassekampen nylig.

Forskning vi ikke liker

Han poengterer at det er alvorlig når man ikke liker det forskerne sier, og sier «hold munn»! Det er både manglende respekt for forskningen og et overgrep mot ytringsfriheten. Russland-forsker Julie Wilhelmsen ved NUPI ga nylig uttrykk for sin skuffelse og frustrasjon over det hun opplevde som intellektuelt lavmål i debattklimaet som råder. Hun har etter hvert «lurt på om dette i noen tilfeller handler mer om at noen har et politisk prosjekt, et ønske om å fjerne alternative forklaringer på hvorfor denne tragiske krigen brøt ut, eller hvor den kan være på vei» ...

For meg fremstår norske myndigheter helt ute av stand til å ta denne avgjørelsen, totalt blendet av splitt og hersk, der både faktiske hendelser og forskning blir fullstendig tilsidesatt. Uten et ærlig forsøk på å se situasjonen, og å ta ansvar for det som tilhører seg selv, har ikke konfliktløsning en sjanse. Og i en slik selvskapt virkelighet har frykten nå spredd seg i hele Vesten; at russerne kan angripe hvor som helst og når som helst. Og slik er det for de «blinde», tenker jeg.

Hvis man tar hensyn til en viktig faktor som ligger til grunn for krigen i Ukraina, som handler om den samme faktoren som det dreier seg om for Norge, så vil jeg si at vi faktisk oppnår stikk motsatt effekt. Hvis amerikansk tilstedeværelse medfører større fare for russerne, vil det utsette oss for større fare, fordi det kan øke spenningen i nordområdene betraktelig. Spenningen kan ytterligere forsterkes av en ukjent agenda fra USA, samt en russisk opplevelse av at USA og Nato driver «stedfortrederkrig» mot Russland i Ukraina. Det kan utvikle seg til en varm konflikt i nordområdene.

Kan ende med taktisk atomvåpen

Et ikke helt utenkelig scenario dersom avtalen blir vedtatt, kan være at for eksempel Evenes (eller en annen amerikansk «base»), kan bli angrepet med et «lite, taktisk atomvåpen». Dette som hevn mot USA, for handlinger som Russland opplever som overtramp. Noe som nødvendigvis ikke utløser en artikkel 5 respons og fullskala krig, men likevel vil være katastrofalt for Norge. Eksempelet er en opptrappingssituasjon hvor atomvåpenmakter er i konflikt med hverandre, såkalt «escalation ladder».

Er norske politikere villig eller i stand til å ivareta norske borgeres interesser? Potensielt; hvor står vi, bundet av en kontrakt, dersom USA kollapser? Og hvor mye har vi da tirret bjørnen? Vi står overfor viktige veivalg. Vil vi øke spliden og konfliktnivået i verden, eller vil vi velge vinn-vinn situasjoner som fremmer dialog, inkludering, kommunikasjon, gjensidig respekt og forståelse. Naturens vei er samarbeid.

Hva om vi faktisk endrer det rådende idealet fra egoisme og materialisme til inkluderende samarbeid, og på denne måten skape vinnende løsninger for alt og alle? Trenger vi rett og slett en verdirevolusjon?

Publisert: