Hva et universitet er og ikke er

KRONIKK: Universitetet i Stavanger sa blindt nei til klinisk psykologutdanning.

«Dersom UiS hadde valgt vår modell, kunne UiS nå […] seilt inn som det femte universitetet i Norge som utdanner kliniske psykologer, – ikke som ved de andre universitetene i Norge, men med en nødvendig internasjonal tilpasning», skriver Cecilie Schou Andreassen og Helge Holgersen. Foto: Jan Inge Haga

Debattinnlegg

  • Cecilie Schou Andreassen
    Ph.d., professor ved Institutt for klinisk psykologi, UiB; tidl. professor ved Institutt for sosialfag, UiS
  • Helge Holgersen
    PhD, førsteamanuensis ved Institutt for klinisk psykologi, UiB
Publisert: Publisert:

For et år siden laget vi en studieplan for en mastergrad i klinisk psykologi etter mal fra Yale University. Vi ba ledelsen på alle nivå ved UiS om å få presentere den.

Denne studieplanen for en klinisk psykologutdannelse ville være ny i Norge og på høyere nivå enn nåværende profesjonsutdannelser, og i tråd med hvordan verden for øvrig utdanner psykologer. Vi tenkte UiS og Stavanger-regionen kunne ønske å være først ute med en nødvendig internasjonal tilpasning. Vi hadde også data på at studentene på bachelorstudiet i psykologi ved UiS først og fremst ønsket å kunne bli kliniske psykologer.

Av ledelsen på fakultet- og instituttnivå fikk vi til svar at en ansatt professor allerede arbeidet med en ikke-klinisk mastergrad i psykologi, og at det derfor ikke var aktuelt.

Vi har tross gjentatte forsøk ikke fått lov til å presentere vår idé ved UiS, men er blitt gjort kjent med at det satses på en mastergrad som strukturelt er en kopi av den ikke-kliniske mastergraden i Tromsø. Hvordan kan Tromsø trumfe Yale på et universitet som vil være nyskapende og har ambisjoner om vekst?

Ledelsens behov for omdømmebygging

Det synes å være en tro på at ledelsen på institutt- og fakultetsnivå ved UiS vet best også i faglige spørsmål der de selv ikke nødvendigvis har kompetanse. I vårt tilfelle startet en tidligere dekan arbeidet med mastergraden mens hun var leder, et arbeid hun fortsatte med – med støtte fra overordnet ledelse, uten åpning for innsigelser – etter å ha gått tilbake til vanlig stilling. Med andre ord synes ledelsen å tro at én person, med begrenset kunnskap om bredden i psykologifaget, alene skulle inneha kunnskap nok til å lage et studium. Rimelig nok blir da resultatet en lite ambisiøs kopi av et studium de har i Tromsø.

Det var i vårt tilfelle ingen åpning for faglig diskusjon på noe nivå (institutt/fakultet), slik det skal være ved et universitet. Det var ikke kraften i de bedre argumenter som vant fram, men illegitim makt ved det å ikke la folk komme til orde. Selv om vår sak angikk et felt hvor vi har professor- og spesialistkompetanse, fikk vi altså ikke lov å presentere vår sak.

Ut fra interessen og behovet for å utdanne kliniske psykologer i praksisfeltet og i samfunnet generelt, tror vi dette ene og alene skyldtes at vi med vår modell utgjorde en trussel mot etablerte, uheldige maktstrukturer ved UiS vedrørende hvem som skulle uttale seg, og få komme til orde, i faglige spørsmål.

Dersom vår internasjonale modell ble sammenholdt med modellen fra Tromsø, er det klart at den tidligere dekan og hennes støttespillere ville fremstå som lite ambisiøse og faglig lite orienterte både blant kollegaer og i offentligheten. Det var da om å gjøre å unngå dette.

Det kan se ut som at ledelsen ved deler av UiS er særlig opptatt av hvordan ting tar seg ut. Det lages tidsplaner for når ansatte bør skrive kronikker, og det skrives vakkert om demokrati på arbeidsplassen. Det er ikke innovasjon og kunnskap som styrer formidlingen, men ledelsens behov for omdømmebygging.

Vår erfaring er at dette fokuset på merkevarebygging, og redsel for negative omtale, trumfer reell saklig og faglig uenighet. Det mangler en kultur og en tradisjon for det offentlige ordskifte som skal kjennetegne et universitet, og som vi er kjent med fra Universitetet i Bergen. Det UiS som vi dessverre har blitt kjent med, er et sted hvor posisjon og makt – og ikke argumenter og kunnskap – er utslagsgivende for beslutninger.

Hard styring, ikke demokrati

Vårt poeng er ikke at UiS burde realisert vårt forslag. Det er meget mulig at det eksisterer vektige argumenter imot det. Det fikk vi imidlertid aldri prøvd ut. Poenget er at et universitet burde tillate at en ansatt professor og spesialist med erfaring fra Yales programmer, legger fram en idé. UiS blir ikke et fremragende universitet kun gjennom flere studieprogrammer eller flere publikasjoner, men gjennom å vise en langt åpnere holdning til og villighet til å diskutere kunnskap og erfaringer som er annerledes enn det ledelsen fram til nå har hørt om. I vårt tilfelle opplevde vi til og med at vår idé ble negativt omtalt som urealistisk, selv om ingen hadde sett studieplanen og slik visste hva de kritiserte.

Bare dersom ansatte har trygghet for at de har tillit og vil bli hørt, vil de kunne skape noe nytt. Vi er sikre på at UiS’ ansatte har faglig kompetanse som, dersom den blir utnyttet, langt vil overgå en fakultetsledelses strategiske planer.

Grunnen til at denne kompetansen ikke utnyttes, kan finnes i rektor Mohns egen tale til lederforum om medarbeiderundersøkelsen fra 2019: «Nær fire av ti opplever at informasjon er blitt halden tilbake, medan ein tredel rapporterer om ’neglisjering av sine meninger og vurderinger’. 20 prosent har opplevd ’fiendtlighet eller taushet som svar på spørsmål eller forsøk på samtale’.»

Vi tenker at dette nedslående resultatet knyttes til instituttledere og dekaner som ikke sørger for demokratiske prosesser, men trumfer gjennom egne meninger gjennom hard styring. Dette er ikke et universitet verdig.

Les også

UiS-rektor om omdømme-kritikk: – En beskrivelse som jeg overhodet ikke kjenner meg igjen i

En unik mulighet

Denne kronikken ble først skrevet 16.12.2020, men vi bestemte oss for å la den ligge. Da saken igjen ble aktualisert med styringsmeldingen som kom 19.3.21, og påfølgende oppslag i Aftenbladet, fant forfatterne grunn til å la saken komme omverden til kjenne.

15. desember 2020 sa Cecilie Schou Andreassen sa opp sin stilling som professor ved Institutt for sosialfag, Det samfunnsvitenskapelige fakultet ved UiS . 1.april 2021 tiltrådte hun som professor i klinisk psykologi ved Institutt for klinisk psykologi ved Universitetet i Bergen .

Ny instituttleder ved Institutt for sosialfag ved UiS tiltrådte 1.1.2021. Han brukte det første personalmøtet til å forfekte demokratiske verdier og akademiske spilleregler i tråd med forfatternes forventninger til hva et universitet er og ikke er.

Dersom UiS hadde valgt vår modell, kunne UiS nå – ved opphevelsen av gradsforskriften – seilt inn som det femte universitetet i Norge som utdanner kliniske psykologer, – ikke som ved de andre universitetene i Norge, men med en nødvendig internasjonal tilpasning. Stavanger-regionen har både mulighetene og forutsetningene, og hadde fortjent det. Det takket UiS, ved Institutt for sosialfag, blindt nei til.

Noen ganger er det bare trist å få rett.

Publisert:
  1. Psykologi
  2. Universitetet i Stavanger (UiS)
  3. Universitetet i Bergen
  4. Utdanning

Mest lest akkurat nå

  1. Kvinne døde i boligblokkbrann i Stavanger

  2. Ung mann til Haukeland sykehus etter drukningsulykke utenfor Jørpeland

  3. – Vi har en tydelig oppblussing av situasjonen

  4. Ordførerne har tre alternativer

  5. Ber Ikea-kunder være obs på symptomer

  6. Dramatisk redningsaksjon da bobil havnet i sjøen ved Tungenes fyr - eier er avhørt og politiet avslutter saken