Er mennesket grunnleggende fredelig eller aggressivt?

DEBATT: Mennesket er sammensatt. Men hva er vi innerst inne?

Mennesket har et åpenbart potensial for vold, både individuelt og kollektivt. Heldigvis har vi også andre egenskaper.

Debattinnlegg

  • Torgeir M. Hillestad
    Torgeir M. Hillestad
    Dr. philos., Universitetet i Stavanger
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over seks år gammel

Spørsmålet i tittelen dreier seg for så vidt om hva mennesket egentlig eller i bunn og grunn er. Vi vet jo at vi kanskje oftest opptrer fredelig, men også til tider også svært aggressivt. Problemstillingen tør for øvrig være et av de mest påtrengende menneskeheten er stillet overfor – og et av de vanskeligste, synes noen, å levere et eksakt svar på. Det finnes for eksempel et mangfold av utlegninger, teorier og forklaringer for å begrunne de ulike meninger og oppfatninger rundt dette.

Evolusjonsteori

Problemstillingen kan naturligvis ikke ses uavhengig av, men snarere i nær sammenheng med spørsmålet om «menneskets natur». Når det nettopp gjelder denne «menneskets natur», er dette noe som opp gjennom tidene har vært gjenstand for mye spekulativ tenkning, og som oftest med en heller tvilsom, for ikke si manglende begrunnelse.

Det har vært en gjennomgående oppfatning, også fra vitenskapelig hold, at menneskene er «natural born killers».

I senere tid har imidlertid mer vitenskapelig evolusjonsteori kommet på banen. Selv om denne har framstått som relativt nyansert i og med at den har framhevet evolusjonens rolle både når det gjelder fredelige og mer voldelige egenskaper i mennesket, har det ofte vært en framtredende oppfatning at krig og aggresjon utgjør en vesentlig del av vår evolusjonære arv. I tråd med dette har det vært en gjennomgående oppfatning – også fra vitenskapelig hold – at menneskene er «natural born killers».

Yanomamo-folket

Vitenskapen har forsøkt å undersøke fenomenet i lang tid. Mest kjent er diverse antropologiske studier av ulike mindre folkegrupper som angivelig opptrer gjennomgående voldelig og aggressivt, for eksempel Yanomamo-folket i Amazonas. Ut fra dette har en ofte trukket slutninger hva gjelder mennesket generelt og konkludert med at det er grunnleggende aggressivt og voldelig når ikke, under andre omstendigheter, bestemte sosiale normer og føringer ut fra ulike tilfeldige årsaker holder slike grunnleggende vesenstrekk i sjakk.

Å påvise gjennomgående aggressive trekk i en bestemt kultur og ut fra dette trekke slutninger angående menneskenaturen generelt, kan imidlertid virke som en heller tvilsom strategi. Det er enkelt å peke ut lokale kulturer som gjennomgående oppfører seg helt annerledes og mer fredelig enn Yanomamo-folket.

Mobilisering av masser av vanlige mennesker som kriger imot og dreper andre, kan vanskelig karakteriseres som uttrykk for spontan aggresjon.

På den annen side lar det seg også påvise at kulturer og folkeslag som for det meste har opptrådt fredelig, under gitte skiftende sosiale omstendigheter har endret karakter i aggressiv og voldelig retning. En bør også være klar over at menneskelig aggresjon og vold ikke er entydige fenomener. Det er for eksempel en vesensforskjell mellom individuell og kollektiv vold. Mens individuell vold i stor grad direkte kan tilbakeføres til aggressive utbrudd hos individet i større eller mindre grad, er i realiteten kollektiv vold, som for eksempel krig, oftest uttrykk for noe helt annet. Mobilisering av masser av vanlige mennesker som kriger imot og dreper andre, kan vanskelig karakteriseres som uttrykk for spontan aggresjon og innebærer snarere at en er tvunget inn i en særegen sosial rolle som krever en bestemt type voldsatferd.

At enkelte under slike omstendigheter kan vise individspesifikk atferd som springer ut av aggresjon, er en annen sak.

Utløsende faktorer

Likevel viser det brede spekter av voldsutøvelse som vi er vitne til i et utall av menneskelige sammenhenger overalt på kloden, at det eksisterer i det minste et grunnleggende potensial for både vold og antakelig også aggresjon i mennesket selv. Her må en imidlertid være oppmerksom på at det nettopp er snakk om et potensial, og ytterst sjelden om absolutte deterministiske trekk som tvinger fram en reaksjon uansett. Det er viktig å ha klart for seg at bestemte sosiale situasjoner og omstendigheter er det som oftest utløser det vi vil karakterisere som aggressive reaksjoner og atferd. Både ekstrem agitasjon og propaganda rettet mot for eksempel bestemte folkegrupper og kamp om knappe livsviktige ressurser kan utgjøre slike sosiale omstendigheter.

En individuell voldsutøvelse skjedd i affekt er nødvendigvis noe helt annet enn et planlagt angrep i en storkrig med påfølgende lidelse og massedød.

Men også sterke individuelle aggressive disposisjoner som tilbøyeligheten til gjennomgående å fortolke sine omgivelser på en spesiell og sterkt negativt ladet måte, kan resultere i til dels ekstreme utslag av individuell aggressiv voldsutøvelse. Det er gjerne under slike omstendigheter en snakker om «aggressive personer».

Ulike mekanismer

Forskere som sammenligner subjektive eller umiddelbare intersubjektive former for voldsutøvelse med kollektive former, for eksempel krig, peker på forskjellene når det gjelder de grunnleggende mekanismene som er involvert i de to formene. I den førstnevnte formen er det ofte relativt enkelt å identifisere noen basale nevrobiologiske prosesser som er framtredende, for eksempel bestemte hormoner og avgrensede hjernestrukturer. Når det gjelder kollektive former, som krig, tegner det seg et adskillig mer komplisert bilde hvor både kognitive prosesser og sosiale og politiske faktorer som oftest er involvert. Med andre ord: En individuell voldsutøvelse skjedd i affekt er nødvendigvis noe helt annet enn et planlagt angrep i en storkrig med påfølgende lidelse og massedød.

Grunnen til at dette har betydning, er at selv om en må konkludere med at aggresjon og voldsutøvelse i seg selv er innebygget i den «menneskelige natur», så innebærer ikke dette automatisk at vi som mennesker også er disponert for krig. Likevel må vi kanskje erkjenne at det hos mennesket selv ligger i det minste en kime til krigføring og evige konflikter.

Balanserende egenskaper

Den andre siden av saken er at selv om dette er riktig, så er mennesket, som også allerede antydet, slik innrettet at det i tillegg innehar medfødte potensialer for andre og mer konstruktive tanke— og atferdsformer, som evne til empati, altruisme (uselvisk og offervillig holdning og handling overfor andre, det motsatte av egoisme; red. anm.), medfølelse og omsorg for andre mennesker. Kanskje er disse egenskapene tross alt de mest fundamentale og avgjørende hos oss, da fraværet av dem ville gjøre ethvert samfunn og mellommenneskelig fellesskap umulig – og derfor også menneskets eksistens i seg selv.

Publisert:
  1. Debatt

Mest lest akkurat nå

  1. – JESSSSS! Endelig slutt på å være politi

  2. Da Haaland kom, så verdens­mesteren hans store svakhet

  3. Nå er huset og fasaden total­endret: – Folk kjører sakte forbi for å se

  4. Sandnes-syklist historisk: Tok suverent VM-gull

  5. Norge åpner opp igjen lørdag ettermiddag – meteren kan pakkes ned

  6. – Betyr enormt mye