Kirkevalget bør handle om Kirkens framtidige organisering – som er det virkelig store spørsmålet nå

KIRKEVALGET: De som nå skal velges inn i bispedømmerådene, skal etter all sannsynlighet være med å bestemme Kirkens framtidige organisering.

Publisert: Publisert:

Bør bispedømmerådene få mindre innflytelse på lokalplanet i Den norske kirke? Dette og andre sentrale spørsmål om Kirkens organisasjonen bør kandidatene i kirkevalget ta stilling til, mener leder av Stavanger kirkelige fellesråd, Einar O. Iversen. Her fra et møte i bispedømmerådet i Stavanger bispedømme i mai 2018, mens Anne Lise Ådnøy (t.v.) ennå var fungerende biskop. Ved bordenden rådets leder, Marie Klakegg Grastveit. Foto: Kristian Jacobsen

Debattinnlegg

Einar O. Iversen
Leder, Stavanger kirkelige fellesråd og Stavanger kirkelige fellesnemd for sammenslåing av Finnøy, Rennesøy og Stavanger

Vi vet lite om hva kandidatene på de forskjellige lister til bispedømmerådsvalg mener om viktige spørsmål i en framtidig organisering av Den norske kirke (Kirken):

  • Bør man gå for én arbeidsgiverlinje i stedet for to, som vi har i dag?
  • Støtter de finansieringsformen som vi har i dag, nemlig delt finansiering mellom stat og kommune?
  • Er de for eller imot at man kan jobbe for og vurdere om menigheter burde vært slått sammen?
  • Bør man opprette et organ bestående av flere menigheter som har kompetanse innen arbeidsrett og arbeidsgiveransvar, økonomi, kirkebygg og gravplassforvaltning osv.?
  • Bør biskopene velges ved direkte valg?
  • Bør det være en gjennomgående representasjon i de kirkelige råd, fra menighetsråd til kirkemøte?

Erstatte, ikke tilpasse

Kirken må rasjonaliseres og menighetene styrkes. I dag er det mange nivå i det kirkelige landskap, og avstanden fra den lokale menighet – grasrota – og til toppen i kirkeordningen er stor. Etter min mening for stor. Dette bidrar til at grasrota i Kirken – den lokale menighet – fort mister interessen for det som foregår i toppen. I en diskusjon om ny kirkemodell er det derfor viktig å unngå det som ofte skjer – at vi tilpasser i stedet for å erstatte.

Det vil være av avgjørende betydning for framtidens Kirke å fremelske det frivillige engasjement i den lokale menighet. Å styrke menigheten, å bygge kirkeorganisasjonen nedenfra og opp, hele tiden med fokus på hva som styrker den lokale menighet, er avgjørende for at Kirken ikke skal stagnere. Det er i den lokale menighet og aktivitetene som foregår der man finner folkekirken.

Mitt fokus er først og fremst på å styrke og bygge opp rundt den lokale menighet, og at mest mulig ressurser bevilges til og brukes i den lokale menighet.

Menighetene som arbeidsgiver

Menigheten er en åndelig virksomhet, og den naturlige leder for menigheten er etter min mening presten – soknepresten. Vi har i dag daglige ledere i menighetene som gjør en utmerket jobb, men systemet resulterer dessverre i at mange prester er frustrert i sin situasjon, og de finner ikke helt sin naturlige rolle i systemet.

Kanskje vi også her finner noe av årsaken til at presteutdannelsen ikke lenger er attraktiv pga. uklar rolleforståelse i menigheten?

Administrative oppgaver kan fremdeles utføres av ansatte i menigheten, på samme måte som kantorer, diakoner, trosopplærere har sine oppgaver, og alle sorterer under samme ledelse. Soknepresten rapporterer til menighetsrådet og har altså et folkevalgt organ som sin overordnede.

Menighetsrådet må kunne ansette sine medarbeidere enten vi nå snakker om prester, kantorer, diakoner osv., og også ha arbeidsgiveransvaret for sine ansatte.

Sammenslåinger og organisering

Mange menigheter er små og har ingen eller liten stab. En sammenslåing av menigheter, både lokalt og i noen tilfeller også på interkommunalt nivå, kan være riktig for å oppnå en stab som er stor nok til å kunne bidra til å utvikle den lokale menighet gjennom å inspirere frivilligheten, men også for å kunne ha et inspirerende, solid og godt kollegialt fellesskap bestående av flere ansatte.

Et organ som betjener menighetene med nødvendig kompetanse innen personal, økonomi, kirkebygg, gravplassforvaltning osv. kan være et organ på prostinivå/storkommunenivå, ledet av en prost hvor de administrative oppgaver som her er nevnt, er underlagt prosten. Dette organet skal ikke være overordnet menighetsrådet, men være et organ som bistår menighetene i de oppgaver menigheten skal løse.

Menighetsrådet kan i visse tilfeller velge å sette ut definerte oppgaver til dette organet, men ansvar og myndighet skal fremdeles ligge i menighetsrådet.

Ledelsen i dette organet skal også rapportere til et folkevalgt organ, som etter min oppfatning skal bestå av menighetsrådslederne i det aktuelle området organet skal betjene. Dette kan bidra til større samarbeid, felles løsninger og felles prioriteringer av oppgaver, som for eksempel en felles diakoniplan for kommunen, felles ungdomsarbeid osv. for det aktuelle området, samtidig som kommunen har ett organ de henvender seg til.

En ordning som dette kan også åpne opp for en arbeidsgiverlinje.

Kan vi våge tanken på å skjære bort både fellesråd og bispedømmeråd og erstatte dem begge med et organ som skissert?

Biskopenes rolle må også avklares i et slikt system. Er det mulig å tenke seg at biskopen fratas et arbeidsgiveransvar, men beholder tilsynsansvaret?

En oppfordring

Valgordningen til Kirkemøtet må også i en fremtidig kirkeorganisasjon utarbeides slik at man oppnår en gjennomgående og representativ sammensetning av alle grupper i folkekirken.

Kandidatene på de forskjellige lister til bispedømmerådsvalgene utfordres herved til å komme med sine synspunkter og tanker om en framtidig kirkelig organisering.

Les også

Åtte prester går offentlig ut: «Tro. Håp. Kjærlighet. For alle.»

Les også

Dorrit Vignes Isachsen: «Flere lister i kirkevalget øker konfliktnivået»

Les også

Astri Lunde: «Kirkevalget – vi må ikke skape flere konflikter»

Les også

Helge Kristoffersen: «Visste du at kirkevalget kan bli avgjort av små, lukkede nettverk?»

Les også

Jostein Ådna: «Rop ikke ’Ulv, ulv!’ i utide, likekjønnet vigsel ikke hovedsaken»

Publisert: