Hva myndighetene kan lære om kommunikasjon om usynlige farer

KRONIKK: Kommunikasjon om usynlige farer handler om å skape tillit. Og handling er ofte like viktig som ord.

Denne artikkelen er 1159 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt direktestudio for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til direktestudio

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er forskjell mellom å kommunisere om synlige og usynlige farer, og det henger i stor grad sammen med hvordan mennesker oppfatter risiko. Risikooppfattelse er avhengig av hvem som vurderer og hva som vurderes, og oppfattelse av farer påvirkes av psykologiske, sosiale, institusjonelle og kulturelle prosesser på måter som kan forsterke eller dempe en befolknings reaksjon på et risikoproblem.

Ved forskningsinstituttet NORCE er vi i ferd med å avslutte et forskningsprosjekt om risiko- og krisekommunikasjon om usynlige farer i norske kommuner. Usynlige farer er farer vi ikke kan se, lukte og/eller ta på, og forskning har vist at når vi ikke kan se et risikoproblem kan det påvirke risikooppfattelsen.

Spredning av virus og pandemier som koronaviruset, er et klart eksempel på en usynlig fare.

Skape tillit

Balansegangen mellom å nå frem til innbyggerne med saklig informasjon, samtidig som man ikke ønsker å skremme noen eller skape panikk, oppleves som en utfordrende oppgave for kommunene som har deltatt i vårt forskningsprosjekt. Når en risiko er usynlig, må folk stole på målinger og ekspertuttalelser og råd om risikoen.

Å forsøke å skape tillit er en av de viktigste anbefalingene for dem som er ansvarlige for risiko- og krisekommunikasjon. Og vi mener at dette er spesielt viktig når det gjelder usynlige farer – fordi tidligere forskning har vist at jo mindre vi vet om en fare, desto mer må vi stole på at andre tar avgjørelser, og jo mer vil våre vurderinger om risiko bli et spørsmål om tillit.

Les også

Audhild Skoglund: «Fra spanskesyken til det nye koronaviruset»

Usikkerhet

De norske myndighetene ble kritisert for å reagere for sent under utviklingen av covid-19-krisen. Rolle- og ansvarsfordelingen mellom Helse- og omsorgsdepartementet, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet var uklar. I løpet av de første ukene av virusutbruddet overlot de sentrale myndighetene til hver kommune å bestemme hvilke tiltak de skulle gjennomføre for å forhindre videre spredning. Noen kommuner bestemte seg for å stenge alle skoler og barnehager, og frarådet å holde arrangementer med mer enn 500 personer, mens andre kommuner ikke gjorde det. Dette førte til utbredt forvirring blant innbyggerne som var usikre på hvor alvorlig risikoen egentlig var.

Som Mads Gilbert, Sven Erik Gisvold og Even Holt skrev i VG 10. mars: «Når sentrale helsemyndigheter framstår vaklende og vage, sprer det usikkerhet og lokal håndtering varierer.»

Les også

Kommunelegen i Sandnes: – Viruset har kommet for å bli

Behov for samordning og klarere retningslinjer

Ifølge artikler og innlegg i mediene manglet det tydelig ledelse fra den norske statsministeren og regjeringen i løpet av de første ukene av utbruddet:

• En kommunelege uttalte at kommunene var overlatt til seg selv og trengte klare råd og nasjonale retningslinjer.
• Noen hevdet også at helsemyndighetene var mer opptatt av at befolkningen ikke skulle skremmes enn av å komme med gode, klare og konsekvente tiltak for å kontrollere spredningen av viruset.
• Beskjedene fra myndighetene ble sagt å være for vage og uklare, og publikums tillit var skjør.

I dagens samfunn får korona-rådene fra helsemyndighetene konkurranse fra andre stemmer på nettet og i sosiale medier, og det er større fare for falske rykter. Derfor var det et klart behov for en tydeligere samordning og klarere retningslinjer for hele landet, med tydelige råd folk kunne følge.

Les også

Trond Birkedal: «Politikk i krise(n)»

Frykt kan føre til negativ atferd

Uten effektiv kommunikasjon er ikke befolkningen i stand til å gjøre egne risikoreduserende tiltak, og dette kan øke den negative effekten av risikohendelsen. Når frykt forvandles til handling, kan negativ atferd oppstå og spre seg raskt og smittsomt, som for eksempel at folk hamstrer matvarer eller toalettpapir til seg selv i stedet for å være solidariske med sine medmennesker.

Å bygge tillit krever at man er ærlig, erkjenner usikkerhet, kommuniserer tidlig og ofte og iverksetter tiltak. Det er ofte like viktig med handlinger som med ord. Folk vil vite hva som aktivt gjøres for å dempe risikoen, ikke bare bli beroliget.

Les også

Sven Egil Omdal: «Kroneviruset er enda farligere»

Lære av erfaringer og forskning

Kommunene som deltok i vårt prosjekt, har lært at de bør handle raskt så snart de blir klar over faren, og iverksette tiltak. De har også lært at det er viktig å koordinere og samhandle innad i kommunen – de ulike avdelingene og personene som er involvert må sammen ta ansvar for kommunikasjonen og bli enige om et felles budskap utad mot innbyggerne.

Det er ikke enkelt å ta beslutninger og iverksette tiltak i situasjoner som preges av stor usikkerhet. Men da det ble bestemt at samtlige av landets barnehager og skoler skulle stenges, opplevde mange at det var positivt at myndighetene nå kom med klare og tydelige føringer.

Derfor er det viktig at de som er ansvarlige for risiko- og krisekommunikasjon, både på nasjonalt og kommunalt nivå, tar lærdom av erfaringene fra de siste ukenes kommunikasjon om koronaviruset, – i tillegg til å lære av forskning om hvordan man best kommuniserer om usynlige farer.

• Lars Helle: «I krisetider omfavner folk det trygge, det faste og det stabile. Vi lytter til kongen, gjør som myndighetene sier og flokker oss rundt de etablerte mediene.»