«Dei forsto meg ikkje» - Idas møte med barnevern og helsetjeneste, hva nå?

KRONIKK: Tilsynsrapporten om «Glassjenta»-saken er god, ikke minst takket være Idas klare stemme, og den gir viktige råd om holdninger til og tvangsbruk mot barn og unge i barnevernet.

Publisert:

«Ida», også kjent som «Glassjenta», pågripes av politiet hjemme hos moren på Karmøy etter å ha rømt fra barnevernets akuttsenter i Stavanger i 2014. Tvangsbruk fra politiet og ulike hjelpeinstanser blir rettmessig kritisert i tilsynsrapporten om saken. Foto: Privat

Debattinnlegg

Gro Ulset
Forsker, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge - Psykisk helse og barnevern, NTNU

Tilsynsrapporten «Dei forsto meg ikkje» fra fylkesmennene i Hordaland, Rogaland og Troms slår fast at Ida («Glassjenta») ikke fikk forsvarlig omsorg, hjelp og behandling gjennom tjenestetilbudet fra barneverns- og helsetjenester våren 2014 til sommeren 2016. En rekke lovbrudd stadfestes og knyttes til kommunal barneverntjeneste, statlig barnevern, barneverninstitusjoner og ungdomspsykiatrisk seksjon. Fylkesmennene retter i tillegg sterk kritikk mot seg selv. Tilsynene har ikke undersøkt Idas omsorgssituasjon godt nok, de har ikke hatt tilstrekkelig oppmerksomhet rettet mot den omfattende tvangsbruken.

Les også

Slik skal Glassjenta-saken gjøre barnevernet bedre

Les også

Tar selvkritikk for Glassjenta-håndtering

Historien om Ida og hennes møter med tjenester og tiltak inneholder oppsiktsvekkende mange skjebnesvangre avgjørelser og inngrep fra hjelperne. Ida var prisgitt disse, siden det var de voksne rundt henne som kom med løsninger og bestemte hvilken retning som var riktig; hvilke tiltak som var bra. Ida selv hadde liten innflytelse. Dette er også et kjernepunkt i tilsynsrapporten. Den peker på at Ida gjennomgående ikke har blitt hørt og forstått og hevder at det derfor ikke har vært mulig å gi henne rett hjelp og ivareta hennes rettssikkerhet.

Rapporten gir mange gode råd til barnevernet, barneverninstitusjoner, barne- og ungdomspsykiatri, fylkesmenn og helsetilsyn. Disse kommer både fra Ida og fra fylkesmennene. Et felles, generelt råd er at tjenestene må bli flinkere til å høre og forstå barn.

Ida og andre barn og unge i barnevernet er ikke «saker», «varer» eller «objekter». Bort med ordet «bestilling»!

Uheldig ordbruk

Et annet, som poengteres av fylkesmennene, er at ordbruken i barnevernet bør gjennomgås; ord som plassering og atferd bør endres eller tas ut. I denne forbindelse tillater jeg meg å peke på at fylkesmennene i rapporten gjør bruk av begrepet «bestilling» når de beskriver hjelp og/eller tiltak som ble forsøkt gitt til Ida. Dette er et gjengs ord i barnevernet, men burde det være det? Ida og andre barn og unge i barnevernet er ikke «saker», «varer» eller «objekter». Bort med ordet «bestilling»!

Les også

Atferdsbegrepet i barnevernet er utdatert, se heller bak det!

Les også

Atferdsbegrepet er en uunngåelig faktor i barnevernet

Og, når jeg først har kommet med én merknad knyttet til innholdet i rapporten, som jeg helhetlig sett vurderer som grundig og god, tillater jeg meg også å peke på at den etter mitt syn bommer, når den under punkt 6.4 «Bruk av tvang – berre heilt unntaksvis» hevder at det å bruke mye tvang kan være nødvendig. Det forundrer meg dersom Fylkesmannens tilsyn, som skal kontrollere og påse at barn på barneverninstitusjoner får forsvarlig omsorg og god behandling, og at de blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet, bærer med seg dette som del av sin grunnholdning.

En siste innvending er knyttet til granskernes undersøkelse av tvangsbruken mot Ida. «Å forstå tvangen i en større sammenheng», slik de valgte å gjøre, synes fornuftig. Samtidig mistet eller unngikk de muligheten til å forholde seg til, vurdere og kommentere særskilte tilfeller av tvangsbruk, idet de valgte ikke å analysere hver enkelte hendelse.

Idas stemme er klar, og den er svært viktig å lytte til. Det hun peker på er også i samsvar med mye av det vi vet fra før.

Fra pågripelsen av Ida på rommet hennes hjemme på Karmøy i 2014. Foto: Privat

Forvirrende tvangsbruk

Men så – hva nå? Hva skal «Dei forsto meg ikkje»-rapportens konklusjoner og tilrådinger føre til? Den peker på grunnleggende svakheter og svikt i flere deler av og på ulike nivåer i systemet, noe som nødvendiggjør endringer i tjenester og tiltak. Når det gjelder bruk av tvang i barneverninstitusjoner, har dette vært undersøkt og kritisert også tidligere, blant annet av Barneombudet og gjennom undertegnedes forskning. Under synspunkter og råd i tilsynsrapporten er det Ida som er tydeligst på dette punktet, selv om også fylkesmennene peker på viktige momenter som institusjonslederes ansvar for: systematisk veiledning av miljøpersonalet, å påse at miljøpersonalet opptrer mest mulig likt og å rette oppmerksomhet mot oppfølging av barnet etter tvangsbruk.

De sier også at rutiner og metoder for gjennomgang av tvangsvedtak bør evalueres og endres, at tilsynet med institusjonene bør videreutvikles og at tilsynet må bli bedre til å vurdere om barn får god omsorg og den hjelp de har behov for, når de bor i institusjon.

Ida sier at det var frustrerende og fortvilende at ulikt personell håndterte like situasjoner helt forskjellig. Hun forteller at hun aldri ble spurt om hvordan hun opplevde tvangsbruken, og at fylkesmennenes tilsyn aldri reagerte på det som sto i tvangsprotokollene. Hun mistet etter hvert håpet; det var ikke noen vits i å klage på tvangen. Idas stemme er klar, og den er svært viktig å lytte til. Det hun peker på er også i samsvar med mye av det vi vet fra før.

Tvangsprotokollen og prosedyrene rundt denne fungerer ikke som et reelt rettssikkerhetsverktøy for barn som bor i barneverninstitusjon i dag.
Les også

Her kan du lese hele reportasjeserien om «Glassjenta»

Les også

Pris til «Glassjenta»

Den siste samtalen med mor før Ida gikk inn til ungdomsenheten ved Bjørgvin fengsel i Bergen i august 2016. I mars ble den traumatiserte 17-åringen dømt til ubetinget fengsel i ni måneder for alvorlige trusler, deriblant drapstrusler, og vold våren og sommeren 2015. Foto: Rune Vandvik

Endringer på tre områder

På bakgrunn av innsikt i Idas historie i barnevernet og det forskningen forteller oss, vil det etter mitt syn være spesielt viktig å rette oppmerksomhet mot følgende i arbeidet for faktiske endringer på dette området:

  • Forebygging av tvang er et krav (jf. paragraf 12 i Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon). Dette må etterfølges i langt større grad enn det gjøres i dag, hvor pålegg om jevnlig trening på fysisk tvang og maktbruk synes å få betydelig oppmerksomhet.
  • Holdninger til og syn på tvangsbruk divergerer i og mellom barneverninstitusjoner. Dette grunner blant annet i at miljøpersonell har ulik kompetanse, og at for eksempel barnevernspedagoger og vernepleiere støtter seg til noe ulik (fag)kunnskap og (barne)perspektiv. Dette må bringes på bane og tas tak i, dersom tenkning, holdning og handling skal koordineres.
  • Tvangsprotokollen og prosedyrene rundt denne fungerer ikke som et reelt rettssikkerhetsverktøy for barn som bor i barneverninstitusjon i dag. Verktøy og metoder må endres, slik at deres stemmer faktisk kommer fram. Først da kan tilsynet utøve den rolle den er pålagt å utøve overfor barna.
Les også

Glassjenta varsler søksmål

Les også

Glassjentas historie til Stortinget

Les også

Glassjenta viser vei til nødvendige forvaltningsreformer i Norge

Les også

«Glassjenta» – hva kan vi lære?

Les også

Traumatiske hendelser er enormt skadelige for barn

Publisert: