Kommunene driver åpenlys diskriminering av utviklings­hemmede

KRONIKK: De fleste av oss er opptatt av rett og urett. De fleste av oss tar for gitt at likeverd handler om likhet i verdi. Men er det allikevel slik at vi stilltiende tåler at noen er likere enn andre?

Mennesker med utviklingshemming har særskilte menneskeretter, men i praksis har de for eksempel liten eller ingen påvirkning på hvor de skal bo – eller hvem de skal bo sammen med.
  • Hanne Line Wærness
    Hanne Line Wærness
    Førstelektor, VID Vitenskapelige høgskole, Stavanger
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Retten til å bestemme over eget liv er en grunnleggende menneskerett. Denne retten er nedfelt i lover og regler – og den har strenge rammer for når retten kan fravikes.

Alarmerende rapport

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) slår i en ny rapport fast at mange personer med utviklingshemming ikke har denne grunnleggende retten til å bestemme over eget liv.

Personer med utviklingshemming er ofte avhengige av kommunale helse- og omsorgstjenester for å leve selvstendige liv og være aktive medborgere i samfunnet. LDO rapporterer at utforming og organisering av tjenestene begrenser selvbestemmelsesretten; personer med utviklingshemming har mangelfull deltakelse og medvirkning i eget liv.

Ombudet oppsummerer noen sentrale funn i rapporten:

  • Kommunene bruker i liten grad lovbestemmelsene som skal sikre individuell tilpasning av tjenester.
  • Utviklingshemmede har liten eller ingen påvirkning på hvor de skal bo – eller hvem de skal bo sammen med.
  • Behovskartlegging fremstår som mangelfull, noe som gir standardiserte tjenester.

Rapporten viser at helse- og omsorgstjenester utformes med vekt på kostnadseffektivitet, – uten at menneskerettigheter regulert i norsk lovverk og internasjonale konvensjoner ivaretas.

Lovverket og menneskerettigheter brytes, urett mot personer med utviklingshemming begås – av det offentlige.

Det er alvorlig. Tåler vi det?

Kommunene ser med åpne
øyne bort fra retten til å være
en aktiv medvirker og
deltaker i eget liv.

Særskilte rettigheter

Menneskerettighetene gjelder for alle. Men samfunnet har bestemt at noen grupper har særskilte rettigheter, – fordi de er utsatte og sårbare.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) presiserer og utdyper hvordan menneskerettighetene skal forstås for personer med nedsatt funksjonsevne.

Prinsippene i CRPD er respekt for menneskers iboende verdighet, uavhengighet og individuell selvstendighet med rett til å treffe egne valg. Konvensjonen presiserer særskilt at personer med utviklingshemming skal kunne leve og bo i samfunnet med de samme valgmuligheter som alle andre.

Det innebærer at samfunnet skal tilrettelegge for at personer med utviklingshemming skal kunne bruke denne rettigheten, og bli inkludert som aktive medborgere i samfunnet.

De nedslående resultatene i rapporten fra Diskrimineringsombudet er ikke i samsvar med disse grunnleggende rettighetene. Tjenestetilbudene utformes som standardiserte tjenester, og de tar ikke nødvendig hensyn til forskjellighet og individuelle ønsker.

Kommunene ser med åpne øyne bort fra retten til å være en aktiv medvirker og deltaker i eget liv. Det er grunn til å stille spørsmål ved om de som setter rammer for tjenestene, har nødvendig kunnskap om hva som skal til for at personer med utviklingshemming kan leve selvstendige liv og delta aktivt i samfunnet.

Les også

Er det umulig for utviklingshemmede å få verdige liv?

Medborgerskap og medvirkning

Vi er alle medborgere. Medborgerskap er i tråd med menneske­rettighetene, ved at alle borgere er unike med en iboende verdighet. Medborgerskap for sårbare grupper i kommunale helse- og omsorgstjenester skal ivaretas ved at tjenestemottakers ønsker og ytringer anerkjennes, og gis betydning i hverdagen. Retten til å gjøre egne valg og være en aktiv samfunnsborger krever noen ganger at muligheten til å ta disse valgene blir gjort tydelige og forståelige.

Reell mulighet til medvirkning i beslutninger om eget liv forutsetter tilstrekkelig støtte til å utøve selvbestemmelse. Dette er tydelig presisert i veileder til helse- og omsorgstjenester.

Personer med utviklingshemming må gis nødvendig opplæring i retten til å medvirke i eget liv, eksempelvis gjennom beslutningsstøtte og anerkjennelse av handlingskompetanse.

Likeverdige tjenester og tilbud fordrer ulikhet i utforming av tjenester – som at det tilrettelegges for beslutningsstøtte slik at personer med utviklingshemming kan utøve sitt medborgerskap i praksis.

Les også

Første høyere utdanning for utviklings­hemmede

Denne uretten kan vi ikke tåle

Likhet for loven gjelder alle, uansett funksjonsnivå. Rapporten fra Diskrimineringsombudet viser at kommunene i stor grad utøver ulikhet gjennom å ikke ta hensyn til utviklingshemmedes rett til selvbestemmelse og medvirkning.

Jeg utdanner morgendagens vernepleiere. Mange vernepleiere arbeider med mennesker som i liten grad er i posisjon til å hevde sine rettigheter, og det gir oss et særlig ansvar for å være talsperson for å ivareta rettigheter og verdig omsorg. Det er en ambisjon å utdanne engasjerte og reflekterte vernepleiere som tør å si ifra når de opplever at menneskeverdet blir krenket.

Nå sier jeg ifra om at personer med utviklingshemming blir krenket. Av det offentlige.

Det er i beste fall en urett. I verste fall er det systematisk diskriminering.

Det skal vi ikke tåle.

Publisert: