Tyrkias vei videre under Erdogan: En utfordring for Nato og Vestens stabilitet

KRONIKK: Tyrkias president går mot gjenvalg. Det vil være en utfordring for Nato og Vestens stabilitet.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Presidentvalget i Tyrkia er på vei mot omkamp, men utfallet er i ferd med å ta form. Til tross sin korrupte bakgrunn og Tyrkias økonomiske krise, ser president Recep Tayyip Erdogan ut til å sikre seg en ny periode ved makten. Han vil da ha ledet Tyrkia gjennom et kvart århundre, – en periode preget av betydelig politisk ustabilitet, økonomisk tilbakegang, skyhøy inflasjon, utilstrekkelig hjelp til jordskjelvrammede områder, menneske­rettig­hets­problemer og spørsmål rundt Tyrkias internasjonale posisjon.

Erdogans korrupte fortid er velkjent. Han startet som gateselger og har nå forvandlet seg til en av verdens mest korrupte ledere, sammenlignbar med personer som Vladimir Putin, Kim Jong-un, Ali Khamenei, Masoud Barzani og Ilham Alijev. Hans tid som ordfører i Istanbul var preget av utallige korrupsjonsskandaler, og han har angivelig åtte sveitsiske bankkontoer, ifølge dokumenter fra den amerikanske ambassaden, avslørt av Wikileaks.

Men det mest bekymringsfulle er ikke Erdogans korrupte natur, men den forferdelige tilstanden Tyrkia befinner seg i under hans ledelse. Inflasjonen er ute av kontroll, og den tyrkiske liraen er på randen av å bli verdiløs. Tyrkia, en gang et lovende økonomisk landskap, har under Erdogans regime blitt lagt i bakken.

Nasjonalisme som skremmer

Erdogan har også en forakt for USA, noe som har ledet til økende spenning mellom de to landene. Tyrkias president har begynt å utfordre gyldigheten av den 100 år gamle Lausanneavtalen fra 1923, noe som setter spørsmålstegn ved Tyrkias grenser. Dette er en bekymring som ikke bare påvirker Hellas, Kypros, Syria, Irak og Armenia, men også hele Europa.

Les også

«Tyrkias president Erdogan bruker alle midler på vei mot sitt kalifat»

Erdogan har skapt et klima av nasjonalisme, om ikke fascisme og rasemessig overlegenhet, i Tyrkia. Den tyrkiske offentligheten er klar for både aggresjon og distraksjon, drevet av en jevn strøm av propaganda fra den ekstreme tyrkiske medieboblen. Dette representerer en reell fare for borgerkrig og destabilisering i regionen.

Ikke et vestlig land

Forholdet mellom Tyrkia og Vesten, spesielt USA og EU, er på randen av en krise. Erdogan, som nå føler seg straffri, kan bli enda mer uforutsigbar og potensielt fiendtlig overfor sine Nato-allierte. Hans handlinger går ofte imot interessene til den vestlige alliansen, noe som ytterligere kompliserer situasjonen.

Til tross for alle utfordringene og det dystre økonomiske landskapet, har Erdogan klart å beholde støtten fra en betydelig del av befolkningen. Men dette er ikke en grunn til å feire. Tvert imot, det er en påminnelse om den dyptgående splittelsen i det tyrkiske samfunnet, og de potensielle konsekvensene av denne splittelsen. Det er en økende fare for borgerkrig, og med Erdogans uforutsigbare oppførsel, kan dette bli en realitet.

Erdogan ser verden i svart-hvitt, godt og ondt – hvis du ikke er med ham, er du mot ham, og må bekjempes. I dette klimaet har han blitt sammenlignet med tidligere amerikanske president Donald Trump, med deres felles bruk av inflammatorisk populistisk retorikk. Men forskjellen er at Erdogan har ledet Tyrkia i to tiår og har forvandlet landet til et autokratisk system, hvor rettsstaten er en skygge av sin tidligere selv.

Tyrkia, selv om det er et Nato-medlem, har ikke vært en del av det demokratiske Vesten på lenge. Tidligere i år tolket innenriksminister Suleyman Soylu stengningen av europeiske representasjoner i landet som en vestlig konspirasjon. Dette viser bare hvor dypt fiendskapet mot Vesten har rotet seg i Erdogans regime.

Les også

Arild I. Olsson: «Å bli kvitt Erdogan»

Må forberede oss

Når Erdogans gjenvalg er bekreftet, er det grunn til å forvente at hans antagonisme mot Vesten vil bli mer akutt. Dette vil gjøre ham enda mer uforutsigbar for EU og dens Nato-partnere. Han vil sannsynligvis ikke søke etter syndebukker for den elendige tilstanden i den tyrkiske økonomien i nærheten av hans 1000-roms palass, men blant opposisjonen og antatte fiender.

Med tanke på denne situasjonen, er det på tide at vestlige ledere forbereder seg på en potensiell krise. USA, EU og det internasjonale samfunnet må revurdere sin politikk overfor Tyrkia, og forberede seg på muligheten for å håndtere en enda mer uforutsigbar og potensielt fiendtlig Erdogan. Hvis de ikke handler nå, risikerer de å bli fanget på feil fot når neste krise slår til.

Vesten kan ikke lenger ignorere den dystre virkeligheten i Tyrkia. Det er på tide å gjenkjenne farene ved Erdogans regime, og å handle for å beskytte de demokratiske verdiene vi holder kjære. Forholdet mellom Tyrkia og Vesten har nådd et kritisk punkt, og det er på tide å ta noen vanskelige beslutninger.