Psyk, psykere, psykest

KRONIKK: Hvordan blir man frisk fra en identitet?

Publisert: Publisert:

Er man godt vant til å være psyk, vet man ikke hvordan det er å være frisk lenger. Psykdommen er blitt en del av identiteten. (Tegning: Svein Olav Joakimsen)

Debattinnlegg

  • Kristin Stotesbury
    Psykologistudent
  • Denne kronikken ble først publisert i mars 2016. Red.mrk.

Å være psyk krever mye. Det er en hel prosess. Å innse. Å akseptere. Å dele. Søke støtte. Få hjelp. Fra mulig å ha gjemt det i baklomma til å skrive det i panna. Gratulerer, en ny identitet. Et felleskap.Men da får vi mulig et problem. For hvordan blir man frisk fra en identitet?

Det hele kan være meget urovekkende. Da er det kanskje ikke så rart at man finner styrke i en diagnose.

Psyk?

Hvor går streken? Når andre ser det, når en selv vil innrømme det eller når en vil endre omstendighetene? For om man er et snev psyk, blir det vel for dumt å søke hjelp? Redselen for ikke å tas på alvor, for ikke å være syk nok, viser seg å være en folkesykdom. Depresjon som ler. Sosial angst i mengden. Normalvektig med anoreksi.

Det passer ikke. Det blir for dumt. Opprettholder stigmaet?

Identifisering!

Har man selvinnsikt nok til å vite at man begynner å vike fra normalen, kan det føles svært ubehagelig. Andre ganger merker en kanskje forskjellen på seg selv. Aktiviteter er ikke like morsomme som før. Det som var hyggelig, har mistet sin sjarm. Det har endret seg. Det hele kan være meget urovekkende. Da er det kanskje ikke så rart at man finner styrke i en diagnose. Endelig en forklaring på hvorfor det hele finner sted. Aksept for hvem man er.

Skjuler man noe viktig, eller er man endelig seg igjen?

Identitetskonflikt

Et kjent fenomen er å ikke kjenne seg igjen i sitt gamle, men likevel lengte tilbake til hvordan det var. En dragkamp mellom sitt friske og psyke seg. En idealisering av hvordan noe var, til den drastiske nedturen.

Så er det noe rart med hvordan man oppfører seg blant ulike mennesker. De man deler realiteten med og de man ikke deler annet en overflaten med. Det spiller seg ulikt ut. Hva gjør man? Tar man tilbake friskerollen? Eller er man falsk? Skjuler man noe viktig, eller er man endelig seg igjen?

En konflikt har oppstått. Hvordan er man både frisk og seg selv? Hvor stor del skal sykdommen ta i hverdagen? Fra mulig aldri å ha snakket om følelser til bare å gjøre det. Det er ganske identitetsforvirrende.

Fra å ha vært et fullt oppegående individ til å være et ikke fungerende vrak er litt av et smell. Hele selvkonseptet omgjøres. Fra den ene ytterpolen til den andre. Fra å jobbe over 100 prosent til ikke å greie å stå opp om morningen. Man mister sin integritet.

Det er en slags enten-eller-tankegang ute på villspor. Ideer der en sykemelding på 50 prosent betyr at en skal være hjemme og være syk de resterende 50. Det er en sykdomsidentitet som skal holdes. For om det ikke trengs, hvorfor er man da sykemeldt? Å treffe noen på shoppingsenteret, på sykedagen, er ikke innafor. Man skal ikke leve, man skal være syk. Depresjon på sykemelding må være å finne livsgnisten tilbake, gjøre om hverdagen og prioritere annerledes. Ofte prioritere seg selv. Nettopp det motsatte av å mure seg inne.

Å finne en balansegang er essensielt. Da for ikke å miste alt til den altoppslukende sykdommen. Å bli i mørket er ikke sunt! Uansett hvor hardt, man må opp av senga! Om ikke kan man bli liggende, for alltid. Man må være seg for ikke å bli diagnosen.

På sykehus finner man likesinnede. Endelig noen som forstår. En felles identitet. En syk normalitet.

Diagnosens hjem

Er man godt vant til å være psyk, vet man ikke hvordan det er å være frisk lenger. Det normale er fjernt. Å gå på jobb, å være med andre, å spise. Det normale er fjernt. Å gå på jobb, å være med andre, å spise. Diagnosen tar stor plass. Man vet å jobbe rundt den. Å holde det uutholdelige på en viss avstand. Psykdommen er blitt en del av identiteten.

Levemåten er trygg. Man vet hva man må gjøre for å holde det i sjakk. For å dempe uroen. Alt annet er utrygt. Noe man ikke får til. Hvorfor skal man ut av komfortsonen når det koster så mye? Man vil bli her, innenfor rammene. Det er mest behagelig.

Er det å bli frisk et valg om en mer gagnlig identitet?

Støttens skade

På sykehus finner man andre likesinnede. Endelig noen som forstår. Her blir det ikke ansett som noe feil, det ligner mer en kultur. Man tar del i et fellesskap. De med samme sykdom. En felles identitet. En syk normalitet.

Man snakker om det man har felles. Sykdommen. Man knytter bånd. Men hvor er støttens grense? Kan støtte være opprettholdende? Når problem godtas i stedet for å løses, har man da et skadende fellesskap?

Et støttende felleskap vil man være i. Man har felles normer, verdier og holdninger. Hva om man føler seg utenfor sammenlignet med de aller sykeste? Hvis sykdommen er identiteten, søker man da til den? Har man da konkurranse innad? Sykdomshierarki er kjent.

Hvis sykere er det eneste som gir følelsen av mestring og kontroll, er dette kanskje et forståelig ønske. Likevel et forvridd og ugunstig mål. Her trenger man hjelp til å se hva man ønsker med livet. Hjelp fra andre. Å finne noe fornuftig å identifisere seg med, ettersom livsstilen svarer til det. Er det å bli frisk, i denne sammenheng, et valg om en mer gagnlig identitet?

Fri kan være identiteten, men det koster.

Identitetstyv

Friskt finnes. Normalt finnes. Spørsmålet er hva som ønskes? Hvis normalt koster en fellesskapet man er en del av, er det da verdt prisen? Må det være enten eller? Kronikerne må lære seg balansekunsten og leve med å være både seg og syk. Andre har muligheten til å endre. Fri kan være identiteten, men det koster.

Publisert: