Hvorfor skjerme barn fra skjermen?

KRONIKK: Ønsker det politiske flertallet i Stavanger seg tilbake til da NRK var eneste tv-alternativ, overheadene var det mest spenstige teknologiske hjelpemiddelet på skolen og skateboard var forbudt?

Publisert: Publisert:

Likheten mellom en Chromebook/pc og en blyant er at begge er redskaper, gode til hver sin bruk. Men digitale hjelpemidler, inkludert VR-briller, er også rette hjelpemidler for å nå skolens mål. For lesing er ikke lenger å komme seg gjennom en tekst på papir – ikke-lineær «cybertext» er allerede dagligliv og nødvendig kompetanse. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Eirik Jåtten
    Rektor, Revheim skole i Stavanger
  • Paolo Haaland Scarbocci
    Universitetslektor, UiS

Det politiske flertallet i Stavanger har innført skjermpause for de yngste elevene i grunnskolen (1.–4. klasse) og Rødt-politiker og forfatter Mímir Kristjánsson er ivrig etter å fronte vedtaket i mediene, slik som i Aftenposten den 2. februar.

Å redusere antall timer foran skjermen høres fornuftig ut, men hvorfor skal barn egentlig skjermes fra skjermen?

Når de voksne vil ha kontroll

Mímir Kristjánsson sier til Aftenposten: «Å kontrollere hva en Chromebook brukes til, er ikke enkelt, hverken i klasserommet eller i hjemmet.»

Vi vil gjerne spørre ham og det politiske flertallet i Stavanger: Handler opplæring og skole om å kontrollere våre barn? Når de voksne vil ha kontroll, glemmes fort betydningen av å sette seg inn i noe nytt som man ikke forstår.

Det er verdt å merke seg at arbeid med digital kompetanse faktisk starter før våre barn begynner på skolen. Barnehagene har en egen rammeplan, som i punkt 8 omtaler hvordan digital praksis skal «bidra til barns lek, kreativitet og læring».

Pedagogene i barnehagene sier til oss at de gjerne vil lære mer om kreativ bruk av teknologi, men legger og til at kommunene mangler gode strategier og gjennomføringsevne for å skape en nødvendig kompetanseheving.

Lesing ikke bare lineære tekster

Det politiske flertallet i Stavanger kommune synes å ha en endimensjonal tilnærming til forskningen, tydelig preget av tanken om det digitale som et eksperiment. Mimir Kristjánsson henviser i Aftenposten lemfeldig til Lesesenteret. Han bekymrer seg for om økt digitalisering reduserer elevenes leseferdigheter og utholdenhet. Han presiserer riktignok forbeholdet fra Senterleder Kjersti Lundetræ om at det må forskes mer på dette, men det virker som han er totalt ukjent med hva denne forskningen kan handle om.

Espen J. Aarseth har i boken «Cybertext: Perspectives on Ergodic Literature» (Johns Hopkins University Press, 1997) og i sin øvrige forskning på videospill og elektronisk litteratur beskrevet hvordan «cybertext» er ikke-lineær, og derfor endres lesemåten fra gang til gang. Når lesing på skjerm sammenlignes med lesing på papir så er det i stor grad på papirets premisser, altså etter den lineære modellen.

Hva om Pisa-testene tok utgangspunkt i den ikke-lineære lesingen, hva ville svaret da blitt?

Vi kan slik sett spørre om det har mer verdi å lese lange lineære tekster, framfor å kunne orientere seg i sammensatte tekstmengder med ikke-lineær form. Dersom vi skal ta på alvor at våre barn og elever i skolen skal lære seg kildekritikk og avsløre fake news, så fordrer det at de fra tidlig alder får øve seg opp i bruk av digitale tekster i en didaktisk kontekst. Det politiske flertallet i Stavanger ønsker å utsette denne øvelsen med fire år, det er tankevekkende.

Fagfornyelsen

Lærerprofesjonen er i endring, særlig med innføringen av nye læreplaner til høsten. Ludvigsen-utvalget understreket i forarbeidet til fagfornyelsen (NOU 2015:8 Fremtidens skole – fornyelse av fag og kompetanser) betydningen av digital kompetanse gjennom skapende, aktive og utforskende prosesser.

Med fagfornyelsen har skolen blitt introdusert for nye, elevaktive undervisningsmetoder. Dette kan skje gjennom skaperverkstedspedagogikk, det å dra på digitale ekskursjoner gjennom virtuell virkelighet (virtual reality/VR) eller utforskning av objekter gjennom utvidet virkelighet (augmented reality/AR) og bruk av problemløsning gjennom dataspill. De beste spillene er i sin form og innhold sammensatte narrativ i mange ulike lag som krever en helt annen type avkoding enn lesing av en lineær tekst.

Forskning på det digitale er altså langt mer kompleks enn bare det å peke på en digital enhet eller skjermbruk i seg selv.

Les også

Revheim skole: – Dataspill gir elevene mestringsfølelse

Mangfoldig tekstkultur og ny kunnskap

Våre barn vokser opp i en banebrytende tid. Allerede fra de blir født må de forholde seg til en mangfoldig tekst- og mediekultur. En kan mistenke at det politiske flertallet i kommunen ønsker seg tilbake til den tid da NRK var det eneste alternativet på tv, overheadene var det mest spenstige teknologiske hjelpemiddelet på skolen og skateboard var forbudt.

Debatten om det digitale i skolen sporer fullstendig av, fordi den gang på gang tar utgangspunkt i en digital dings, slik som Chromebook eller nettbrett. Blyanten er i seg selv ubrukelig. Tavle og bøker også. Ikke før vi fester dette til en undervisningskontekst vil verktøyene kunne ha en relevant betydning, enten de er digitale eller analoge, eller enda mer spennende, om de kombineres.

Det reelle klasseskillet oppstår når vi skjermer våre barn fra å lære noe nytt, og hvis skolene fortsetter i samme spor som før.

Vi trenger ikke en skjermpause. Vi trenger politikere og et samfunn som verdsetter og forstår betydningen av å tilegne seg ny kunnskap!

Publisert:
  1. Chromebook
  2. Digitalisering
  3. Undervisning
  4. Pedagogikk
  5. Skole