Tør vi snakke ordentlig om overgrep?

KRONIKK: Seksuelle overgripere er ikke «monstre». Slike forestillinger er uheldige da de distraherer deg vekk fra de egentlige overgriperne, de som er sånn som meg og deg.

«Det sitter i ennå. En stor, vond og mektig hemmelighet, som er blitt så tung å bære at jeg føler noe i meg er i ferd med å briste.»

Debattinnlegg

  • Anonym kvinne
    Anonym kvinne
    (Aftenbladet kjenner vedkommendes identitet)
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Da operasjonen «Dark Room» i 2016 avslørte et helt nettverk av overgripere fulgte det mange saker med sjokkerende innhold. I kjølvannet av avsløringen ble det brukt skjellsord og karakteristikker av overgriperne, både fra media og folk for øvrig. Selv om jeg kjenner en takknemlighet og lettelse over at politiet tar tak i dette, sammen med media, skremmes jeg av ord som «monstre», brukt om seksuelle overgripere. De er ikke monstre.

Tall hentet fra SSB viser at en stor andel av de som begår overgrep mot barn er selv barn. De er ikke monstre. Faren min er ikke et monster.

Tungt å bære

Da jeg var barn skjedde det noe som ble veldig feil for meg. Min egen far begikk et seksuelt overgrep på meg.

Jeg skjønte ikke så mye der og da, med det føltes som å stå i en tornado av vonde følelser; kaos, intens uro, smerte, svik, urettferdighet og stor forvirring. Etterpå kom skammen og skylden som la seg over meg som en skygge, og som jeg forgjeves har forsøkt å komme ut av, helt fram til i dag. Det sitter i ennå. En stor, vond og mektig hemmelighet, som er blitt så tung å bære at jeg føler noe i meg er i ferd med å briste. Vannet har fosset mot demningen alt for, alt for lenge og sprekkene i muren har blitt så dype at jeg ikke lenger klarer å holde igjen for trykket. Det gjør det krevende å være meg i hverdagen, i jobben, blant venner og bekjente. Derfor ønsker jeg å fortelle min historie, om du har tid til å stoppe
opp og lytte.

Fokuset på å forebygge overgrep har heldigvis økt, men det er fortsatt noen momenter ved formidlingen av overgrep, som forkludrer og skandaliserer, mer enn det klargjør og opplyser. Hver gang det står «overgrep» med stor skrift på forsidene til dagens aviser, med fæle bilder og henvisning til mørketall, kjenner jeg det river i brystet. For hva er det egentlig vi snakker om, og tør vi å snakke ordentlig om det?

Når fasade blir farlig

Barn forteller sjelden om overgrepene de har vært utsatt for, og det gjorde heller ikke jeg. Kanskje du synes det er rart, men da vil jeg spørre deg om du husker hvordan verden var for deg da du var ti år, eller sju eller fem? Hadde du noe begrep om seksualitet? Visste du hva onani var? Hadde noen fortalt deg hva voksne kan og ikke kan gjøre med kroppen din? Selv ante jeg ikke hva som hadde skjedd, men jeg hadde en sterk følelse av at noe var forferdelig
galt. Det gjorde vondt i brystet mitt og jeg ville bare rømme vekk, uten helt å vite hva det var jeg ville rømme vekk fra.

En studie som ble gjennomført i 2016 viser at det går i gjennomsnitt 17,2 år fra et barn opplever et seksuelt overgrep til det forteller om det som voksen (Steine et al., 2016). Det sier noe om belastningen som disse overgrepene gir.
Etterhvert sluttet jeg å spise, og det ble lagt merke til. Jeg måtte til doktor og senere til psykolog. Endelig skulle noen se hullet i brystet og fjerne det vonde, tenkte jeg. Endelig skulle noen se meg. Jeg gledet meg sånn til å komme ut av det ensomme skallet, som hadde gjort så vondt så lenge!

Men det skulle vise seg å være en naiv ønsketenkning. Det at jeg kom fra en ressurssterk familie, ble min undergang. Jeg hadde da ikke noe å klage over, jeg som hadde en så tilstedeværende mor og far! Fasaden som mine foreldre mesterlig klarte å holde oppe, blendet alle, til og med meg selv. Jeg ble lurt til å tro at jeg hadde det bra, og jeg følte også på et press om å overholde fasaden som allerede var satt. Så, i stedet for å åpne meg om det som gjorde vondt ble jeg enda bedre til å skjule, og til å late som.

Fasadespillet vi har lagt opp til i vår kultur er farlig lett å manipulere. Når vi bygger det sosiale samspillet på interaksjoner via en problemfri framside, glemmer vi å bry oss om baksiden, og i verste fall aner vi ikke hva som foregår der.

Hvem er overgriperne?

I flere av nyhetsartiklene om overgrep framheves det at «overgrep skjer i alle hjem». Jeg mistenker likevel at denne innsikten er vanskelig å ta innover seg, og det avslører muligens noe av det som oppleves som tabu med seksuelt overgrep. Når du tenker på overgrep og incest ser du kanskje for deg noe skittent og vulgært, noen uten midler eller ressurser, noe fattigslig og kanskje noe annerledes og sykt, uten at du helt klarer å sette fingeren på hva det
annerledes og syke er? Slike forestillinger er uheldige da de distraherer deg vekk fra de egentlige overgriperne, de som er sånn som meg og deg.

Ønskeliste

Jeg ønsker meg en mer jorda formidling om seksuelle overgrep, som tar det ned fra sensasjons- og skandalejaget til media. Jeg ønsker at vi skal tørre å se på sakens kjerne og faktisk forsøke å hjelpe de som er berørt av slike hendelser.

Seksuelle overgrep er en alvorlig kriminell handling, som kan gi langvarige skader for den som blir berørt av det. Likevel ønsker jeg at man lar dommen over seksuelle overgripere være opp til rettssystemet. Å demonisere overgriperne gjør ingen nytte for å hindre videre overgrep, i verste fall gjør det at overgriperne skjuler seg i enda større grad enn før, og at de blir vanskeligere å oppdage.
Og om du har mistanke om at det foregår seksuelle overgrep eller andre former
for overgrep, vær så snill å bland deg. Bry deg, involver deg, tramp deg inn,
om det er det du må! For det kan være et barn som sårt trenger at du blander deg. Og det kan være at du redder et barns liv.

Les også

  1. Kripos med dystre framtidsutsikter om nettovergrep

  2. – Vi i barnevernstjenesten og politiet vil ikke finne oss i at det skjer nye tragedier før regjeringen tar grep

Publisert:
  1. Overgrep
  2. Kropp
  3. Barn

Mest lest akkurat nå

  1. Spiste alene på rommet mens de andre koste seg på julebord. Nå sier hun takk for seg

  2. Ole Kallelid er død

  3. Møt sju stamgjester i Stavanger: – Livet blir litt kjedeligere uten

  4. Kurt Kristensen er død

  5. Høyt der oppe er det både bad, kjøkken, terrasse og myke senger

  6. Pfizer ønsker årlig vaksine framfor påfylling