«Kvifor lukkast ikkje fattige land?»

DEBATT: Aftenbladet har en gjestekommentar 4. desember av Klaus Mohn om hvordan gapet mellom fattige og rike land fremdeles skriker etter gode forklaringer. Det som imidlertid ikke blir nevnt med ett ord, er de utfordringer som følger med befolkningsveksten i disse landene.

Publisert: Publisert:

«Det blir en avsporing å søke etter årsaker og løsninger for en bedre framtid utelukkende knyttet til eksterne påvirkninger, kolonitid, sosial uro, matmangel, tørke, osv. før man er villig til å akseptere at befolkningsveksten er utfordring nr. én», skriver Dag Nikolai Jenssen. Foto: Shutterstock

Debattinnlegg

  • Dag Nikolai Jenssen
    Hinna
iconDenne artikkelen er over to år gammel
Les også

Gåtefull utvikling: Kvifor lukkast ikkje fattige land?

Et besøk i Tanzania, hvor UiS støtter et masterprogram, gir grunnlag for Klaus Mohns refleksjoner. Kvaliteten på samfunnsmessige institusjoner, gode systemer knyttet til lovverk, regulering, politiske prosesser og spilleregler sikrer bedre vern om bl.a. eiendomsrettigheter. Investeringer i utdanning, forskning og infrastruktur er også blant forutsetningene for å lykkes; samtidig er korrupsjon en sykdom som tærer på samfunnskapitalen og bremser utvikling.

Det som imidlertid ikke blir nevnt med ett ord i kommentaren, er de utfordringer som følger med en befolkningsvekst som land som Tanzania har opplevd de siste 50 årene. I 1966 var folketallet ca. 10 millioner, i 2016 var det økt til ca. 56 millioner. Situasjonen i dag er at snaut halvparten av befolkningen er under 15 år. Til sammenligning har folketallet i Norge økt fra 3,8 millioner i 1966 til 5,2 millioner i samme 50 årsperiode og medianalderen er ca. 39 år.

Bare siden år 2000 har befolkningen i Tanzania økt med ca. 21 millioner mennesker.

Utopisk

Det er utopisk å forvente at et samfunn skal makte å skape forhold som gjør det mulig å gi utdannelse til alle, etablere helsetilbud og arbeidsplasser, bygge vann- og avløpsystemer og utvikle en kultur for samfunnsbygging i takt med en slik befolkningsvekst. Bare siden år 2000 har befolkningen i Tanzania økt med ca. 21 millioner mennesker. Det blir en avsporing å søke etter årsaker og løsninger for en bedre framtid utelukkende knyttet til eksterne påvirkninger, kolonitid, sosial uro, matmangel, tørke, osv. før man er villig til å akseptere at befolkningsveksten er utfordring nr. én.

Kanskje den mest alvorlige følgen av overbefolkningen er at dyrkbart land blir mangelvare med den konsekvens at vanntilførsel, erosjon, avskoging og jorddegradering skaper nye problemer.

Familieplanlegging

Tanzania er ikke alene om en slik utfordring. Niger, som fikk bred medieomtale nylig etter at fire amerikanere ble drept, hadde i 1966 2,5 millioner innbyggere, i 2016 var det ca. 21 millioner; hver kvinne føder ca. 7 barn. Man skulle tro at Innsatsen fra vestlige land for å hjelpe Niger, ville ha familieplanlegging som et prioritert område – det som skjer er at militær assistanse overgår bistanden til områder som utdanning, helse og landbruk. Frankrike og USA er de dominerende militærmaktene i Niger og antas å ha ca. 2000 bakkepersonell støttet av flybaser og tropper i flere naboland.

Enorm belastning

Kanskje den mest alvorlige følgen av overbefolkningen er at dyrkbart land blir mangelvare med den konsekvens at vanntilførsel, erosjon, avskoging og jorddegradering skaper nye problemer. De siste 50 årene har befolkningen i Afrika økt fra ca. 300 millioner til ca. 1250 millioner, dette har ført til en enorm belastning på landbruksjord, vannmagasiner, elektrisitetsforsyning og infrastruktur, og det er grobunn for masseforflytninger av mennesker og regionale konflikter om beiter, vann, eiendomsrettigheter, oppdyrking, forurensning og etniske motsetninger.

For å svare på spørsmålet i overskriften: Afrikanske land vil ikke makte å komme ut av sitt nåværende uføre på egen hånd. Det største hinderet er knyttet til manglende tiltak for familieplanlegging hvor regionen hemmes av mannsdominert tankegods og praksis bundet til religion og kultur. De trenger ekstern hjelp, både kompetanse og kapital, for å endre på sin situasjon. Samtidig må afrikanske ledere og institusjoner gå i brodden for drive fram forbedringer; det er et dilemma at dersom vestlige eller andre bidragsytere tar eierskap til endrings-initiativ, blir afrikanere igjen umyndiggjort.

Forsterker problemene

Utenfor Afrika har man stor vilje og handlekraft til å bevilge landbrukssubsidier til egne borgere og mobilisere militærhjelp for intervensjon i andre land, dessverre hjelper ingen av delene på Afrikas utfordringer, tvert i mot forsterker de problemene. UiS har mange muligheter til å engasjere seg i en bedre framtid for Afrika – jeg håper at man ikke begrenser seg til et masterprogram i Dar-es-Salam, men også tar initiativ på andre områder.

Publisert:

Les også

  1. Gåtefull utvikling: Kvifor lukkast ikkje fattige land?

  2. Den nye folkevandringstiden

Mest lest akkurat nå

  1. Folk på byen har allerede endret drikkevaner

  2. Gunnar Eiterjord slutter som sjef for Rogfast

  3. Her blir det nytt kjøpesenter og sykehus

  4. Nattklubbene i Stavanger og Sandnes får åpne klokken 20

  5. Leteaksjon etter mann (63)

  6. Sjekk alle tiltakene: Innfører forbud mot skjenking av alkohol etter midnatt

  1. Debatt
  2. Klaus Mohn
  3. Bistand
  4. Befolkningsvekst