Russens råskap minner om den som også finnes blant kristne

DEBATT: Jarle Mong skal ha ros for å løfte fram det tragiske scenarioet som åpenbart utspiller seg i deler av den norske russekulturen.

Debattinnlegg

Han gjør dessuten den interessante vrien å sette umodne 18-19-åringers atferd inn i en kanskje litt uvant kontekst, nemlig den prinsipielle og i siste instans eksistensielle debatten om hva som skjer med mennesker når de ikke lenger forankrer livene sine i noe som er større enn dem selv. Den debatten bør vi absolutt ta, så sånn sett har jeg en viss sans for også denne delen av Mongs argumentasjon.

Ikke helt reality-tv

Men hvis vi ser litt rundt oss og leter etter paralleller til russemiljøers sosiale kontroll og utestengelse, tror jeg vi kan komme over dem på steder som i høy grad kan utfordre den grunnleggende logikken til Mong og den medisinen han foreskriver.

Noen vil kanskje velge å assosiere til ulike former for reality-tv i søket etter paralleller, for der blir jo folk i høy grad stemt ut av ulike typer fellesskap og må gå ut or soga med halen mellom beina. Men en slik sammenlikning halter i så fall. Her er det vitterlig snakk om ulike former for konkurranse. Da er det faktisk vanlig å kåre en vinner, og dermed også å utnevne ikke-vinnere eller, om man vil, tapere. Dette handler altså grunnleggende sett om noe annet.

Det vi kanskje heller kan gjøre, er å snu oss mot miljøer som nettopp anser seg grundig behandlet med åndelig medisin. Samtidig som destruktive sider ved ungdomskultur rulles opp for oss, får vi i de samme mediene høre om folk som får destruktive beskjeder fra menighetene sine: «Du er ikke en av oss, du er ikke kristen på rett måte, du lever feil og gjør ting vi ikke tolererer, derfor får du ikke være sammen med oss lenger.» Konsekvensen kan bli ekskludering fra kristent fellesskap og kanskje utkastelse fra familie og vennekrets.

Også kristne ekskluderer

Uten Gud er alt lov, siterer Jarle Mong fra Dostojevskij. Ja, kanskje, men utilbørlig sosial kontroll og uakseptabel avvising av enkeltindivider med det som oppfattes som avvik, skjer altså ikke bare der Gud er fraværende, men også i sammenhenger der folk tvert om anser at Gud er midt iblant dem. Og kan vi finne mening i denne sammenlikningen, er det nærliggende å feste en merkelapp på deler av russekulturen som vi ellers bruker om kristen ukultur: Den er sekterisk. Sekterisme finnes nok på alle frontavsnitt og kan (dessverre) godt tenkes å bunne i noe som er dypt allmennmenneskelig. Men her og nå må vi altså tåle å se at kanskje de mest slående paralleller til «ungdommens råskap» er å finne i norsk kristenhet.