La oss gjerne snakke om rus og menneske­rettigheter

KRONIKK: Det er forskjell på hva menneskerettighetene er og hva man mener de burde være. Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) kan kun si noe om det første.

Ulovlig tvangsmiddelbruk mot rusbrukere vil kunne utgjøre brudd på menneskerettighetene, og staten har en plikt til å reparere slike brudd, skriver direktøren i Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM).
  • Adele Matheson Mestad
    Adele Matheson Mestad
    Direktør, Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM)
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD), ved Roar Mikalsen, kritiserer NIM for å være en «forsvarer av politistaten» i en kronikk i Stavanger Aftenblad.

Det gir oss en fin anledning til å forklare både NIMs mandat og vårt arbeid med rus og menneskerettigheter.

Les også

Roar Mikalsen: «Norges institusjon for menneske­rettigheter – forsvarer av politi­staten?»

Gir råd og overvåker

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) er et offentlig, uavhengig organ med mandat å fremme og beskytte menneskerettighetene i Norge. Det gjør vi ved å rådgi myndighetene, overvåke menneskerettsutviklingen, samarbeide nasjonalt og internasjonalt, og ved å fremme informasjon og kunnskap.

Menneskerettighetene setter rammer for politikk. De har forrang, slik at ved kollisjon mellom norsk rett og menneskerettighetene, går menneskerettighetene foran. Å gi presise tolkninger av statens menneskerettsforpliktelser er derfor noe vi tar på alvor. Vi har derimot ikke et politisk mandat. Ifølge loven om NIM skal vi peke på de menneskerettslige og rettslig bindende grensene, slik de følger av Grunnloven, menneskerettskonvensjoner og folkerett. Det er disse staten har forpliktet seg til. Innenfor disse grensene er det politikerne som bestemmer. Det er et viktig demokratisk prinsipp.

De rettslige grensene finner NIM med utgangspunkt i alminnelig juridisk metode. Her skiller man blant annet mellom rettslig bindende kilder, som staten har plikt til å følge, og rettslig relevante, men ikke bindende kilder. Skillet er viktig, fordi vi ellers ikke kan argumentere med autoriteten det rettslig bindende menneskerettsvernet gir. Det vil uthule både menneskerettsvernet og demokratiet om alt man mener er god politikk, presenteres som menneskerettslig forpliktende.

Bakgrunnen for ARODs kritikk er NIMs arbeid med rus og menneskerettigheter, som blant annet har resultert i rapport «Rus og menneskerettigheter». Der peker vi på menneskerettslige mangler i måten vi møter rusbrukere i Norge. ARODs kritikk knytter seg i hovedsak til menneskerettslige rammer for avkriminalisering, og politiets tvangsmiddelbruk overfor rusbrukere. I rapporten vurderes disse og andre spørsmål, og vi oppfordrer alle til å lese den.

Hva NIM kan si og ikke si

Historisk har narkotikapolitikken vært preget av kontroll og forbud. Den siste tiden har en rekke menneskerettsorganer i ikke-bindende anbefalinger tatt til orde for en dreining fra straff til hjelp, og en rettighetsbasert tilnærming. Flere anbefaler avkriminalisering. Dette følger imidlertid ikke av rettslig bindende kilder. Vi belyser dette i rapporten, og konkluderer med at det i dag ikke er noen menneskerettslig plikt til å avkriminalisere befatning med narkotika til eget bruk. Det finnes imidlertid heller ingen plikt til å kriminalisere. Hvilke løsninger som velges er derfor per i dag et politisk spørsmål. Menneskerettighetene er dynamiske, og kan endre seg gjennom rettsutvikling, for eksempel i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Men per i dag har domstolen ikke funnet straffebud mot narkotika i strid med menneskerettighetene.

Samtidig peker vi også på at avkriminalisering vil være klart i tråd med anbefalinger fra internasjonale organer. Disse går ut på at avkriminalisering er egnet til å sikre og realisere flere menneskerettigheter bedre enn i dag, særlig retten til helse. Vi peker på at dette bør tillegges betydelig vekt når det tas stilling til spørsmål om avkriminalisering. Likevel kan vi ikke si at staten er rettslig forpliktet til å gjøre noe, når vi etter beste juridiske metode ikke har kilder som underbygger det. Det er forskjell på hva menneskerettighetene er og å hva man mener de burde være. Vi kan kun si noe om det første.

Det finnes gode menneskerettslige argumenter for avkriminalisering, som vi fremhever. Rusreformutvalget og internasjonale organer peker på at straff kan bidra til stigma, som igjen bidrar til at mennesker ikke får den hjelpen de trenger. Dette håper vi at politikerne tar med seg i ruspolitikken. Stigmatisering er en motsetning til menneskerettighetenes underliggende funksjon, som er å sikre menneskeverdet.

Mange aktører, ulike roller

Når det gjelder tvangsmiddelbruk, som Mikalsen også er inne på, peker vi på at ulovlig tvangsmiddelbruk vil kunne utgjøre brudd på menneskerettighetene, og at staten har en plikt til å reparere slike brudd. Vi klarer ikke å se at dette innebærer et forsvar av politistaten, tvert imot.

Mye av rapporten handler om hjelpetilbudet til rusbrukere, hvor forskning og en rekke tilsyn har funnet flere svakheter. Vi etterlyser en bredere rusdebatt som handler om mer enn straff. Menneskerettighetene kan gi svaret på noen av spørsmålene, men ikke alle.

Til slutt: Endringene på rusfeltet har vært drevet frem av rusbrukere selv, ildsjeler, fagfolk, organisasjoner på rusfeltet og menneskerettsaktører. Alle spiller ulike roller og har ulike mandat. AROD har sitt, vi har vårt – og vårt begrenses av rettskilder. Samlet får vi håpe at vi kan få en god og bred debatt om ivaretakelsen av rettighetene til rusbrukere i Norge. Der er vi enige med AROD, det er på tide.

Publisert: