«Kvalitetssikring» av nye partier er et blindspor

DEBATT: Årets valg og konstitueringer skaper bølger i det politiske miljø og bekymring i kommentariatet. Ikke uten grunn har de «nye» partiene fått mye av oppmerksomheten.

Publisert: Publisert:

«Gamle partiers problem med velgertekket løses ikke av «kvalitetskrav» til de nye, og slett ikke ved minstekrav til politisk innhold. Da taper demokratiet», skriver Kurt Harald Aase. Her Frode Myrhol, FNB, og Daria Maria Johnsen, MDG. Pål Christensen

Debattinnlegg

Kurt Harald Aase
Cand.polit., Stavanger

Aftenbladets kommentator Hilde Øvrebekk argumenterer i sin kommentar 9. oktober for at det må stilles «… krav til at elementer som visjon, helhetlig politikk og prioriteringer, samt en ansvarlig økonomisk politikk, er på plass før et valg». Hun får 14. oktober svar på tiltale av MDG-stifter Ove Braaten, som vil ha seg frabedt stempling som ensaksparti.

Tåle å bli sett litt ekstra i kortene

Partiene har en nøkkelrolle i vårt politiske system. De skal sette sammen og kommunisere en politisk plattform vi velgere kan ta stilling til. De skal finne og fremme kandidater som skal representere oss. Derfor må de tåle å bli sett ekstra i kortene når de nå feiler på begge hovedleveranser: Frp med ordførerkandidat som i valgkampinnspurten måtte trekke seg. MDG som under konstitueringen inngikk samarbeidsavtale med «hovedfienden». FNB som er nær kollaps i to kommuner forårsaket av intern maktkamp. Mange velgere kan ha grunn til å føle seg lurt.

Se gjerne på skjerpede formelle krav til alle partier.

Men er det riktig å knytte problemstillingen nye såkalte ensakspartier, og er løsningen å stille særskilte «kvalitetskrav» til de nye? Neppe. For selv om noen av utslagene av årets kommunevalg var spektakulære i overkant, illustrerer de et kontinuerlig dilemma: Skal de folkevalgte være mest ombud eller mest i styring? Å være ombud betyr at man henter sitt mandat fra det man til enhver tid oppfatter som folkeviljen, mens den som har ambisjon om å styre ser seg som ansvarlig og langsiktig på sine velgeres vegne. De mest suksessfulle folkevalgte kombinerer. I opposisjon og valgkamp spiller de mest på ombudsrollen; lytter til folket, kritiserer posisjonen og gir dyre løfter. Ved makten overtar styringsambisjonene. Problemet oppstår når vinnerne ikke evner eller ønsker å ta styringen, men fortsetter i «ombudsmodus», slik Frp ikke håndterte bompengespørsmålet. Partiet fikk regjeringsmakt ved å love historisk pengebruk på vei, samtidig som bommene skulle bort. Frp leverte på det første, men bommet så grovt på det andre at det ga fødselshjelp til FNB som nasjonalt parti. Frp led også lokalt, da FNB «utombudet» dem i flere kommuner. Arbeiderpartiets, og etter hvert Høyres, problem kan ses som utslag av styringsambisjoner som tok overhånd. Lokalt treffes Høyre hardere enn Ap, grunnet langvarig dominans.

Manglende lydhørhet

Også MDGs fremvekst er produkt de gamle partienes manglende lydhørhet. Venstre er smadret. SV og Rødt holdes enn så lenge skadesløse av et Ap som forgjeves prøver å finne seg selv. Deres gevinst snus fort til tap når eller hvis Ap henter hjem kjernevelgerne. MDG kan bygge en mer varig plattform fordi de henter nye velgere. Men da må partiet bli bedre på styring.

Gamle partiers problem med velgertekket løses ikke av «kvalitetskrav» til de nye, og slett ikke ved minstekrav til politisk innhold. Da taper demokratiet. Men se gjerne på skjerpede formelle krav til alle partier. Gjeninnføring av adgang til å stryke kandidater er et skritt i rett retning. Sett i tillegg gjerne tak på andel forhåndskumulerte. Kanskje skal gjenvalgsrett begrenses til et gitt antall perioder. Slik tvinges partiene til å bli mer lydhøre for velgerne, noe som er særlig viktig i en brytningstid som vår. Men tør våre folkevalgte å eksponere seg mer for velgernes dom? De som gjør det, fortjener vår støtte.

Publisert: