Tillitsreform i skolen forutsetter gjensidig avhengighet

DEBATT: Debattredaktør i Aftenbladet, Solveig G. Sandelson, oppfordret på kommentarplass 19. desember 2019 fagfolk, eksperter, politikere og andre til å delta i en stor offentlig debatt om tillitsreform i offentlig sektor.

Publisert: Publisert:

– Å få på plass et gjensidig avhengighetsforhold, er en stor jobb, men når det er på plass har vi langt på vei et grunnlag for å lykkes med en tillitsreform, skriver Øyvind Sørreime. Foto: Illustrasjonsbilde/Scanpix

Debattinnlegg

  • Øyvind Sørreime
    Tidl. rektor i Stavanger-skolen og forfatter av boka «Tillit og styring i skolen» (2020)

Hun pekte i sin kommentar på at det er en formidabel jobb å få til en tillitsreform. Det er jeg enig med henne i. Å få på plass et gjensidig avhengighetsforhold mellom partene i offentlig sektor er en viktig del av den store jobben, også i min sektor – utdanningssektoren.

Tolkes og brukes feil

Mål- og resultatstyring i skolen – det som i offentlig sektor ofte betegnes som New Public Management (NPM) – ble for alvor en del av styringen i skolen da det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet ble innført i 2004. Det har derfra gradvis endret seg fra å være et nasjonalt til også å bli et kommunalt og fylkeskommunalt kvalitetsvurderingssystem. Skoleledere og lærere har parallelt med denne endringen blitt mer tvilende til om resultatene fra det mål- og resultatbaserte kvalitetsvurderingssystemet alene er et godt nok grunnlag å styre kvalitetsutvikling etter, dels fordi resultater tolkes og brukes feil. I kjølvannet av det har et tillitsbasert styringssystem gradvis framstått som et bedre alternativ til styring av kvalitetsutvikling i skolen. Skoleledere og lærere har altså en stund ventet på en tillitsreform.

Nå ønsker sentrale politiske aktører som Raymond Johansen og Jonas Gahr Støre å erstatte NPM med en tillitsreform. Kjerneelementer i deres tenkte tillitsreform er, slik jeg oppfatter dem, å utvikle et mer fleksibelt regelverk å styre etter, og å gi fagfolk mer tid og tillit til å utføre arbeidet sitt. Det tillitsreformperspektivet skal jeg flytte inn i utdanningssektoren.

En vellykket tillitsreform i utdanningssektoren forutsetter, slik jeg ser det, at utdanningsmyndighetene og lærerprofesjonen i praksis viser en gjensidig avhengighet av hverandre. Konkret betyr det at utdanningsmyndighetene gir skolene et stort nok lokalt handlingsrom, autonomi og metodeansvar; at de vedtar rammebetingelser på skolenivå som er tilstrekkelige for å oppfylle samfunnsoppdraget gitt i opplæringsloven og læreplanen, at skoleledernes og lærernes kompetanseutviklingsmuligheter utvides, og at de aktivt bidrar til at styringsdata fra kvalitetsvurderingssystemet ikke anvendes feil.

Åpenhet skaper tillit

Tilsvarende forutsetter det gjensidige avhengighetsforholdet at skoleledere og lærere har utviklet et profesjonsfellesskap og en læringskultur som baseres på tillit til egen erfarings- og forskningsbaserte kompetanse og som utvikles gjennom jevnlig refleksjon og evaluering. Det forutsetter også at læringskulturen preges av en åpenhet som gjør at kritiske ytringer tas imot med takk, fordi kritikken skjerper profesjonaliteten, og som gjør at man åpent formidler sine styrker og svakheter, fordi en slik åpenhet skaper tillit i samfunnet.

Å få på plass et slikt gjensidig avhengighetsforhold, er en stor jobb, men når det er på plass har vi langt på vei et grunnlag for å lykkes med en tillitsreform i utdanningssektoren, tenker jeg.

Publisert: