Hvorfor er vi så redde for pakkeforløp i rusbehandlingen?

KRONIKK: Ruspasientene er over tid er blitt nedvurdert og forskjellsbehandlet. Avvisning, store mangler innen kvalitetssikring, behandling og samhandling, samt tilfeldig behandling og neglisjering av fysisk helse, er bare toppen av isfjellet.

Publisert: Publisert:

«Alle kan forstå at det ikke bare er «å pøse på» med nye mennesker som trenger hjelp, når man ikke har kapasitet til dem man allerede forsøker å hjelpe», skriver psykolog Inger-Katrine Engø. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Inger-Katrine Engø
    Psykolog

Både før og etter pakkeforløpet for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB) ble iverksatt ved årsskiftet, har det vært mange diskusjoner i mediene, og mange fagfolk tar til motmæle mot pakkeforløp.

Men hva er vi fagfolk så redde for? Kanskje er det skammen knyttet til det å bli påminnet om hvordan vi har vært en del av et system som over tid har sviktet pasientene på mange områder.

På høy tid

Som journalistene Tove M. E. Bjørnå og Thomas Ergo beskriver i sin artikkel «Dårlig ledelse rammer rusmisbrukere» i Aftenbladet, bidrar fragmenterte tjenester, kunnskapsløs ledelse og personavhengig engasjement til at de som trenger det mest, ikke alltid får hjelpen de trenger.

Det er på høy tid at ruspasientene sikres en minstestandard for hvilken behandling som skal tilbys. Manglende kvalitetssikring, manglende behandling og avvisning av hjelpeapparatet, tilfeldig og personavhengig behandling, manglende samhandling og koordinering mellom ulike hjelpere og neglisjering av fysisk helse er bare toppen av isfjellet som illustrerer hvordan ruspasientene over tid er blitt nedvurdert og forskjellsbehandlet.

Hvorfor får ruspasientene dårlig behandling?

Bjørnå og Ergo beskriver hvordan Statens helsetilsyn har funnet avvik og lovbrudd i kommunene og ved distriktspsykiatriske sentre (DPS). God og effektiv behandling av ruslidelser krever tålmodighet, tid, kompetanse og et system som er tilrettelagt for god samhandling mellom instanser. For å få til dette, må kompetanse om kompleksiteten hos ruspasientene være godt forankret i ledelse.

Men ved mange DPS-er er tilstandene nå så presset at fagfolk protesterer, sykemelder seg og flykter fra spesialisthelsetjenesten. Når man ikke har tid til å treffe pasientene på listen, har en i alle fall ikke tid til å hente inn de som ikke møter til avtaler (som typisk gjelder for ruspasienter).

Man må også hele tiden avslutte eller viderehenvise noen, da det hver uke er nye pasienter som har rett til behandling, som du egentlig ikke har tid til å gi dem. Alle kan forstå at det ikke bare er «å pøse på» med nye mennesker som trenger hjelp, når man ikke har kapasitet til dem man allerede forsøker å hjelpe.

Hva er det da man som fagperson holder på med? Til slutt ingenting, utenom å opprettholde menneskers problemer og å gi dem en opplevelse av at «jeg har prøvd behandling, men det virket ikke», når realiteten er at det de har fått ikke engang kan kalles behandling. Ruspasientene er da de første som blir avvist fordi de hører hjemme i TSB.

Det er på høy tid at vi som jobber i TSB, må forholde oss til en minstestandard av hva vi skal tilby. Blir dette en stor overgang, er det bare et signal om hvor dårlig kvalitetssikret tjenestene i utgangspunktet har vært.

Hvordan sikre innhold og kvalitet?

Hva skal til for at pakkeforløpene faktisk blir til pasientens beste? Kompetanse om kompleksiteten hos mennesker med ruslidelser, og tilsvarende behov for brede og tidkrevende behandlingstilnærminger, må forankres i øverste ledelse i kommune og sykehus. Å neglisjere pasienters fysiske helse, koster mye penger, selv om det merkes på sykehusets somatikkbudsjett, framfor i psykisk helsevern og TSB.

Når pakkeforløpet innføres uten å tilføre økonomiske midler eller ressurser i form av økt bemanning, er det også ledelsen sitt ansvar å ta bort andre gjøremål. Når man som behandler skal gjøre «oppgjør» av «konsultasjonen» registrerer man i dag allerede i to ulike kodesystemer, nå kommer pakkeforløpskodingen på toppen, uten at de gamle kodene blir tatt bort. Enkle grep kan gjøre at hverdagen går rundt for oss som sitter nærmest pasienten, slik at vi får tid til direkte pasientkontakt og behandling.

Må ha tid og kompetanse

Pakkeforløpet skal også sikre samhandling og koordinerte tjenester mellom ulike instanser. Men folk må faktisk ha tid til å lære seg og gjøre jobben sin. Hvis ikke, sitter en i «pro forma» ansvarsgrupper, der ingen egentlig har tid eller kompetanse til å hjelpe pasienten, og hjelpen fortsetter å være avhengig av tilfeldigheter og personlig kompetanse og engasjement.

Slik kan vi ikke ha det lenger. Fagfolk må få tid til å tenke seg om, tid til pasienten og tid til samhandling for at pasienten skal få behandlingen den trenger. Det nytter lite med ansvarsgruppemøter hver sjette uke, dersom dette bare er et formelt krav som skal innfris i pakkeforløpet, uten kvalitet og innhold. Individuell plan som skal sikre koordinerte tjenester, må brukes, og fagfolkene innenfor ulike instanser må ta sin del av ansvaret og bidra inn i den enkeltes behandling med sin kompetanse, – men da må man også ha tid og kompetanse til å få gjøre jobben sin.

Les også

Dårlig ledelse rammer rusmisbrukere

Les også

Les dokumentaren: «Gi meg litt lykke før jeg dør – Historien om Siw»


Les også

Alvorlig kreftsyke må vente i månedsvis på røntgen

Les også

Høie om ventetider for kreftpasienter: – Uakseptabelt


Publisert: