50 år etter sosionompionerene

JUBILEUM: I 1969 ble det første kullet sosionomer uteksaminert fra Sosialskolen i Stavanger, seinere Sosialhøgskolen og nå Institutt for sosialfag ved Universitetet i Stavanger. Det skal feires.

Publisert:

Sosialhøgskolen holdt lenge til i lokalene til gamle Solvang skole på Vestre platå i Stavanger, før den ble en del av UiS. Foto: Knut S. Vindfallet

Debattinnlegg

  • Tora Aasland
    Tidligere statsråd og fylkesmann
  • Geir Sverre Braut
    seniorrådgiver og professor, SUS
  • Astrid Lærdal Frøseth
    sosionom og tidl. dommer i Stavanger tingrett og Gualating lagmannsrett
  • Einar Engebrethsen
    teolog og instituttleder
  • Kjell Ursin-Smith
    sosionom, tidl. adm. dir. ONS
  • Anne-Grethe Thesen Godal
    sosionom og helseøkonom, tidl. helse- og sosialsjef i Stavanger

Feiringen skjer med et åpent seminar på Universitetet den 16. august. Som programkomite for seminaret har vi fulgt med på hva som rører seg i tiden når det gjelder utøvelsen av sosionomfaget. Stavanger Aftenblads gravesaker, som for eksempel Siw-saken, Kampen-saken og Glassjente-saken, gir oss grunn til å spørre om avstanden er for stor mellom utfordringene i praksisfeltet og det sosionomene er opplært til. Men det kan også være grunn til å undre seg over om det finnes hindringer som gjør at sosionomene og annet helse- og sosialpersonell ikke kommer i posisjon til å benytte den fagkunnskapen de har.

Les også

Kampen-saken: I løpet av to uker ble Jonny André Risvik (28) torturert til døde av sine venner, i en bolig på det fredelige Kampen i Stavanger. Kunne hans død vært avverget? (inneholder også 29 minutter lang video om den tragiske historien)

Sosionomer skal etter endt utdanning arbeide med sosiale problemer på individ-, gruppe- og samfunnsnivå, samarbeide med den enkelte for å bedre livsbetingelsene i forhold til omgivelsene, og ha en koordinerende rolle ved sammensatte hjelpebehov. I dette inngår tverrprofesjonelt arbeid på alle nivåer i samfunnet.

Teori og praksis

Utdanningen skal sørge for at teori og praksis går hånd i hånd. I mars i år fikk vi en forskrift med en detaljert omtale av hva sosionomene skal kunne etter fullført studium. I løpet av studiet skal studenten være minst 20 uker i autentiske yrkessituasjoner. Det fordres kunnskaper ikke bare om ulike typer sosialt arbeid, men også om hvordan sosiale problemer kan forstås ut fra andre fag som psykologi, sosiologi, antropologi, samfunnskunnskap, juss, epidemiologi, folkehelse og etikk.

Den kritiske refleksjonen skal utvikles. Sosionomer blir trent i forstå at «storsamfunnet» ikke alltid erkjenner svakheten knyttet til sosial ulikhet og urettferdighet, og at de tross dette alltid må stå på de underpriviligertes side.

Mye har endret seg siden det første sosionomkullet i Stavanger ble uteksaminert. De 50 årene som har gått, har på ingen som helst måte gjort sosionomene overflødige. Menneskesynet står fast. En viktig forskjell ligger i at kunnskapen om hvordan vi skal respektere og behandle hverandre, har utviklet seg til det bedre. Men samtidig synes det å ha oppstått større utfordringer med å administrere det praktiske arbeidet knyttet til bruken av ny kunnskap.

Feilorganisert?

Ikke minst de sakene som Aftenbladet har publisert, åpner for diskusjoner om tidlig intervensjon, refleksjoner om mulige grunner til at fagpersoner kan være vitne til at mennesker langsomt går til grunne uten å gripe inn, tanker om hvorvidt anvendte ledelsesmodeller i velferdsstaten har ført til at organisering og administrering blir et mål i seg selv, refleksjoner om mulige årsaker til unnlatelse av tverrfaglig samarbeid på tross av samhandlingsreformen.

Les også

Glassjenta: Monsteret i rettssal 23

Reportasjene setter lys på mangel av risikovurderinger i forkant, og beskriver læreprosessene som et resultat av skriftlige meldinger behandlet i et kvalitetsutvalg i ettertid. Man må spørre seg: Hvor ble det av dialogen med dem det gjelder og deres nærmeste?

Læring skal være kunnskapsbasert og legge føringer for oppfatninger om årsaks- og virkningsforhold. Sosionomutdanningen vektlegger evne og vilje til å delta i fellesskapets diskusjoner og handlinger for å bevisstgjøre at den tause kunnskapen, det som «sitter i veggene», skal opp på bordet i myndighetsutøvelsen. Dette gjelder overfor alle de sårbare, barn som voksne, som trenger støtte og hjelp i dagens Norge. Det betinger imidlertid en ledelse som makter å skape en trygghet for at det er mer enn hver enkelt dyktige medarbeiders innsats som teller.

Nytenking nødvendig

Samhandlingsreformen og andre politisk initierte endringsprosesser krever nytenkning på ledelsesnivå i offentlig forvaltning. Det må åpnes opp for å skape strukturer og rom for samtaler om hvilken kunnskap som kan nyttes tverrfaglig. Både positive og negative erfaringer må trekkes inn ved planlegging, gjennomføring og evaluering av tiltak, både generelt og i det enkelte tilfelle. Det må anerkjennes at praktisk yrkesutøvelse må bygge på kunnskap om årsaks- og virkningsforhold og forebyggende risikovurderinger. Til dette arbeidet kreves det ressurser og forståelse fra bevilgende myndigheter.

I det femtiende året etter det første kullet sosionomer ble uteksaminert her i Stavanger, har Institutt for sosialfag, med sine 70 årsverk, ambisjoner om å bli en enda viktigere aktør i velferdsstaten. I tillegg til 3-årig profesjonsutdannelse for sosionomer, utdannes også barnevernspedagoger, og det gis mastergradsutdanning i sosialt arbeid og sosialpedagogikk og doktorgradsutdanning.

Vårt håp er at det gode samspillet mellom instituttet og studentenes framtidige arbeidsgivere skal bli enda bedre. Dersom den kunnskapen og de erfaringene som finnes virkelig blir brukt, bør det tilsi at pressen i mindre grad skal få triste historier å skrive om. Velferdsstatens grunnverdier og synet på menneskets egenverdi må vi aldri gi slipp på! Institutt for sosialfag vil bidra til dette.

Les også

Siw-saken: Gi meg litt lykke før jeg dør

Les også

– Varg Veum er faktisk utdannet ved Sosialhøgskolen i Stavanger

Les også

UiS skal få flere kvinnelige professorer

Publisert: