Det er tøft å mistenke at barnet ditt ikke har det bra. Det er skremmende ikke å forstå det som skjer

DEBATT: Skal vi foreldre våge å vente på solide retningslinjer, tydelige regler og politikk for barn og ungdom i den digitale verdenen?

Publisert: Publisert:

«Det er lett å gi barna diagnosen ’avhengig’. Det er bare det at… – er ikke barna våre friske da?» spør Elisabeth Tangen Wetteland. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Elisabeth Tangen Wetteland
    Stavanger

Barn og ungdoms digitale vaner er blitt et frustrasjonsmoment for mange foreldre og har gitt utløp for mye bekymring og utallige diskusjoner på ulike arenaer. Mange opplever en fremmed og ukontrollert mediehverdag, mangel på klare retningslinjer og regulering for barnas skjermtid. Vår posisjon som ansvarlige, rettledende og grensesettende voksne er svekket.

For min generasjon, som gjerne defineres som «digitale immigranter», kan i hvert fall jeg rapportere om et behov for hjelp til å best mulig forstå våre barns digitale vaner. En hjelp som bør være tilgjengelig for å unngå å sykeliggjøre våre barns digitale atferd på ukritisk grunnlag. Det er ikke sikkert at det hele trenger en diagnose, eller å få vår verden til å vakle av usikkerhet og bekymring. Det vil helst gå bra, også for neste generasjon, ikke sant?

Det er tøft å mistenke at barnet ditt ikke har det bra. Det er skremmende ikke å forstå det som skjer. Har jeg som mor ikke lært dem å være glad i naturen? Å oppsøke friheten i det å være barn/ungdom? Har de fått for mye skjermtid?

Les også

Dataspillavhengig: – Skulle ønske foreldrene grep inn

Er de ikke friske?

I møte med andre foreldre opplever jeg ofte samme frustrasjon. Vi er bekymret. Vi ønsker å få hjelp til å forstå hvordan det er å være barn/ungdom og vokse opp med digitale enheter. For oss er det noe som skurrer, og det merker vi ved at barna våre tilbringer mer tid alene, ikke oppsøker hverandre – og skjermtid trumfer de fleste andre aktiviteter.

Ved selv å ha vokst opp uten digitale enheter, har vi magre forutsetninger for å virkelig forstå våre barn og deres digitale hverdag. Og for dem er det motsatt, de har ikke kjent på det å leve uten.

Det er lett å gi barna diagnosen «avhengig». Det er bare det at… – er ikke barna våre friske da?

Det noen vil med oss

Det kommer stadig ny forskning som påpeker risikoen ved for mye skjermtid; det er avhengighetsskapende, barn er mer ensomme, prosentandel av ungdom med depresjon og selvmordsraten har økt.

For hvert «stryk» og «like» du gir din mobil, skjer det en kjemisk reaksjon, en dopamin-utløsning. Dopamin er et hormon som ligger til grunn for forventningen om belønning og gir lystfølelse. Det er den samme mekanismen som gir avhengighet av rusmidler. Det går rett inn i «belønningssenteret» i hjernen vår, og for hvert dopamin-støt blir avhengigheten sterkere, og vi ønsker å klikke, «stryke», «game» og «like» oftere.

Det som fremstår som ullent ved umiddelbart å kalle denne digitale vanen hos barna (og oss selv) som avhengighet, er at det alene retter vårt fokus mot individet. I stedet for å vende vår oppmerksomhet, innsikten og skepsisen mot den industrien som står bak. De store gigantene som har forskere som jobber for å skape den appen, det spillet, det sosiale mediet som treffer lykkepunktet til hver enkelt av oss. De er ute etter å vinne vårt neste klikk og scroll. Alt er laget til slik at det er attraktivt, fargerikt, tiltrekkende, spennende, sexy, vellykket og nytt. Det er en industri som tapper inn i vårt lykkesenter, spiller på vår frykt, naivitet og distraherer oss fra alt annet. Fra følelser? Tankene? Hverandre?

Barna har på lik linje som oss voksne behov for å vite at de fleste apper, spill med mer er laget slik at de skal fange oppmerksomheten og er avhengighetsskapende. Vi er også forskjellige, skadevirkningen kan være større for mennesker med mindre selvkontroll.

Det er kanskje en felles økt forståelse for hvilken innvirkning det har på oss, på våre følelser, tanker og atferd, som kan bidra til at vi disiplinerer bruken, tar ansvar og åpner for bedre valg og andre muligheter.

Les også

Barneministeren: – Glad jeg ikke fikk sosiale medier før jeg var 12

Hva med oss voksne?

Hvem er det barn lærer av? Foto: NTB scanpix

Skal vi gå løs på våre barns atferd, må vi starte med vår egen.

Finnes det noe bedre enn å kunne gi ditt barn, din venn, din ektefelle, din kollega din fulle oppmerksomhet?

Kan vi lære oss selv og våre barn at digitale enheter er noe som bør benyttes med moderasjon? Det må reguleres, og at noe må ha aldersgrense?

Vårt bruk av digitale enheter rangerer fra noe som er hensiktsmessig til noe tvangsmessig og vanedannende. Det er ikke tvil om at det er noe alarmerende vi bør rette oppmerksomheten vår mot. Fenomenene «digital demens», «digital avhengighet» og «virtuell autisme» er reelle nok.

Samtidig er vi nødt til å ta med oss at teknologien og de digitale enhetene tjener viktige formål i våre barns liv og våre egne liv. I dag er vi alle avhengige av teknologi for å kunne gjøre jobben vår, holde kontakten med familie, venner, betale for oss, reise og så videre.

Hva er det med tenåringen som stadig sitter med mobilen? Er han avhengig, eller er det normal sunn sosialisering i en virtuell verden?

Mens vi venter på etterlengtede robuste, vitenskapelig baserte retningslinjer og politikk rundt bruk av internett og digitale enheter, så er det altså en mektig industri som overtar mye av hverdagen vår. Skal vi foreldre våge å vente på solide retningslinjer, tydelige regler og politikk? Eller blir det en risikosport? Skylder vi ikke våre barn å ta ansvar – i hvert fall å vurdere risikoen med nettadferd og skjermbruk nå?

Publisert:

Les også

  1. – Foreldre bør holde barna unna smarttelefoner

  2. Frykter at mobilbruk kan gi «digital demens»

  3. Familien bruker nesten ikke mobil og PC. Her er ekspertenes råd for å bli enige om skjermbruk.

  4. Barn distraheres mindre av databruk i skolen

  5. Mobilen må bort når foreldrene henter i barnehagen

Mest lest akkurat nå

  1. Åpner gigant­butikk på Forus - alle konkur­rentene er borte

  2. Ytter­ligere én buss­passa­sjer har fått på­vist koro­nasmitte

  3. Kommunen har gjeld til langt opp over ørene: - Uten den lave renta hadde dette vært en økonomisk katastrofe

  4. Stavanger-politiker søker om fritak fra sine politiske verv: – Livet sier «stopp litt nå» til meg

  5. 13 fikk bot på E39

  6. – Det er eit stort spørsmål for meg om privatlivet i praksis er over

  1. Skjermtid
  2. Barneoppdragelse
  3. Digitale medier
  4. Psykisk helse
  5. Familie