Fire punkt om Kielland-havariet

DEBATT: Det skrives mye i Aftenbladet i disse dager om «Alexander L. Kielland»-havariet for 40 år siden, der 123 mennesker mistet livet. Noe av dette bør ikke stå uimotsagt.

Fra snuingen av boligplattformen «Alexander L. Kielland»-plattformen i oktober 1983, tre og et halvt år etter havariet. Snuingen skjedde i Gandsfjorden. Foto: Stavanger Aftenblad

Debattinnlegg

  • Holger Boge
    Tidligere plattformsjef på «Henrik Ibsen»
  • Christen Magne Jensen
    Daværende teknisk sjef i Stavanger Drilling
  • Bente Jonassen Linkjendal
    Daværende innkjøpssjef i Stavanger Drilling
Publisert: Publisert:

1. Var sprekken kjent?

Det er blitt hevdet av flere at plattformsjef Torstein Sæd kjente til sprekken og holdt den under oppsikt. Og at det første han gjorde da han kom om bord i en ny periode, var å gå ned i søyla for å inspisere sprekken.

Dette virker rart, dersom man snakker om sprekken i staget D-6, som utløste havariet. Sprekken i D-6 var å finne på et «vått» stag, fylt av sjøvann, som både i operativt dypgående på 22 meter, og i hardt vær dypgående på 18 meter er mange meter under vann. Så at Sæd skulle ha kontrollert denne sprekken under vann innvendig i søyla, faller på sin egen urimelighet.

Og det som man skulle se etter, var korrosjon og mulig sprekkdannelse. Stavanger Drilling fikk aldri informasjon om at sprekker var observert.

For å være sikker på finne denne sprekken, måtte plattformen ha vært slept inn til smult farvann og de-ballastert til minimum dypgående. Området der sprekken befant seg, måtte ha blitt høytrykkspylt og også mest sannsynlig sandblåst og undersøkt med testmetoder som ikke påvirket mekaniske eller kjemiske egenskaper (NDT) for at sprekken skulle blitt oppdaget.

Dette var ikke en sprekk som man kunne se med det blotte øye, eller stikke handa inn i, selv om man de-ballasterte plattformen opp til minste dypgående på feltet og hadde en visuell inspeksjon fra en lettbåt.

2. Eksplosjonsteorien

Sivilingeniør Ole Østlund fremsatte en teori om at plattformen ble utsatt for en sabotasjehandling og sprengt. Dette var jo spennende. Men det var ikke mulig å diskutere med Østlund, selv om professorer Carl Martin Larsen ved NTNU gjorde flere forsøk. Ole Østlund låste seg på sin teori, så professoren måtte gi opp.

Etter at plattformen var snudd, ble teoriene til Ole Østlund undersøkt av kommisjonen og omtalt i tilleggsuttalelsen. Her kommer kommisjonen til at noen omtalte skader som var nevnt som mulig bevis for denne teorien. var forenlig med skader som var påført riggen under plassering av oppdriftsmidler under det første mislykkede snu-forsøket.

Torgeir Moan i kommisjonen tilføyde at dersom det hadde vært en eksplosjon med så høye temperaturer at ståkstrukturen ble endret, ville malingen ha boblet eller vært brent. Det var den ikke.

Granskingskommisjonen på plass i Gandsfjorden. Fra venstre teknisk sekretær, Kjell Straume, Jan Strømme, Torgeir Moan, formann Thor Næsheim, Per Bekkvik og Sivert Øveraas. Foto: Knut S. Vindfallet

3. Ankerlineteorien

I sine kommentarer til den norske granskningen hevdet det franske verftet CFEM i 1981 at plattformen ikke var bygget feil, men at den var brukt feil. De viste blant annet til at plattformen skulle bruke 10 ankerliner, og ikke åtte, slik det ble gjort da ulykken skjedde. De mente at en da fikk for store laster inn i området som røk, og at det var årsaken til bruddet.

De fremla ikke noen begrunnelse for at det skulle være slik, eller noen analyser.

Torgeir Moan i havarikommisjonen anførte at de hadde gjort analyser som viste at lastene for forankringssystemet, uavhengig av bruken, var for små til at det kunne ha ført til bruddet.

Forslag fra Stavanger Drilling til oppankring-mønster med 8 anker for å unngå skade på faste installasjoner og rørledninger, ble ved flere anledninger beregnet av NTNU og alltid godkjent av Veritas.

Plattformen «Henrik Ibsen» ble også oppankret med 8 ankerliner uten at dette førte til skade på strukturen. Med «Henrik Ibsen» hadde jo ikke en sveisefeil å dra på fra verftet i Frankrike.

  • Kiane Reme, Kielland-nettverket: «Etterlatte og overlevende er ikke umælende ofre, umyndiggjort av 40 års sorg og savn. Vi har reist oss opp. Vi er sinte. Og vi krever svar og en ny og fullstendig offentlig granskning av industrikatastrofen for 40 år siden.»

Fra arbeidet inne i plattformen etter snuingen. Foto: Knut S. Vindfallet

4. Snuing av vraket

Høsten 1980 ble det gjort et forsøk på å snu «Alexander L. Kielland». Hensikten med å snu riggen var todelt: Finne omkomne og ytterligere årsaksgranskning.

Det var ikke på noe tidspunkt planer å snu riggen for å reparere den og sette den i drift igjen, slik det hevdes av Aslak Sira Myhre i «Plattformen som ikke kunne velte».

Det var forsikringsselskapene som vurderte, hadde kompetansen og valgte ut kontraktør for denne snuoperasjonen. Valget falt på et engelsk firma som ville bruke store ballonger med trykkluft for å snu vraket. Stavanger Drilling hadde ikke kompetanse på denne type operasjoner.

Forsøket ble stanset av myndighetene da de ikke hadde tiltro at forsøket ville lykkes. Problemet var at de ballongene som skulle sørge for oppdriften og snu riggen, støtte på skarpe ståldeler på riggen da de ble blåst opp og sprakk i stort antall.

På et møte i Oslo med fiskeriminister Eivind Bolle ble snuforsøket stanset, og riggen ble igjen senket slik at kun de fire pongtonger var synlige.

Publisert:

Kielland-ulykken

  1. Vi forventer at Riksrevisjonen gir Stortinget en klar anbefaling om en ny og åpen gransking

  2. – Noe av det som er skrevet om Kielland-ulykken, bør ikke stå uimotsagt

  3. – Overlevende, etterlatte og det norske folk ble ført bak lyset

  4. «Vår plikt å lære av Kielland-ulykken»

  5. Ti kvinner ble enker, femten barn mistet sine fedre – og Per prest skulle trøste alle

  6. «Den som setter seg inn i Kielland-saken vil se pengemotiv og hemmelighold på alle bauger og kanter»

  1. Kielland-ulykken