Jeg er gammel og dårlig til beins, men vil ikke behandles som en pakkenellik!

DEBATT: Mange trenger helsehjelpen sårt, eldre og sårbare grupper spesielt. Men helsevesenet settes på sparebluss når det er helg og ferieavvikling. Da skal alle helst ta seg inn igjen. Vikarer og ufaglærte uten særlig veiledning settes inn.

Debattinnlegg

Og så gjelder det å holde seg innenfor lovpålagte regler. Jeg fikk akutt urinveisinfeksjon en lørdag, naturligvis en lørdag. Ingen fastlege da. Jeg sokner til hjemmetjenesten. Jeg fikk omsider hjemmetjenesten på banen.

De kom og hentet urinprøve som de skulle analysere i en maskin de hadde. Det kom og en mannlig sykepleiestudent med blodtrykksapparat. Dette for å sende melding til lege på legevakten. Til slutt fikk jeg vite at legevaktlegen hadde skrevet ut en resept på antibiotikakur som kunne hentes på vaktapoteket i Stavanger.

Orket ikke drosje

Det er 13 kilometer fra der jeg bor. Jeg ble spurt om jeg hadde noen pårørende som kunne hente medisinen? Nei, jeg hadde ikke det. Da måtte jeg ta drosje inn og hente medisinen selv. Jeg er nylig operert i et kne og er derfor dårlig til beins og hadde nesten ikke sittet i en bil.

Jeg har to brødre, litt yngre enn meg. Prøvde å få tak i en av dem og fikk tak i min yngste bror som er 75 år. Han og konen var hos venner på Bersagel.
De forbarmet seg og reiste hjem til Stavanger. Siden han var broren min, slapp jeg å skrive fullmakt. Og jeg fikk medisinen levert.

Men hva gjør de som ikke har noen og hva gjør de som ikke har penger?
Jeg har tatt opp lån på huset mitt for å betale regningene mine.
Vi blir flere og flere eldre. Det er ikke plass til oss på institusjon og der vil vi ikke være hvis vi kan slippe. Vi vil være i hjemmet vårt så lenge det er mulig og vi vil klare oss sjøl.

Leve, ikke bare overleve

Ser ut for at det er de sterkeste sin rett til å overleve, men vi vil leve, ikke bare overleve. Egentlig skulle jeg jo vært død om vi tenker oss 70 år tilbake i tid. Tror vi har gått tre steg tilbake og to steg frem, og da går vi bakover, dessverre.
Egentlig er jeg jo takknemlig for hjelpen jeg får.

Jeg er avhengig av menneskene rundt meg, men jeg blir deprimert av å sitte alene i helger og ferier og mangle pårørende som er der for å hjelpe meg.
Alle skal være verdensmestre og vellykkede og lykkelige hele tiden.
Og alle skal helst være 30 år. Vi trenger hverandre enten vi er 7, 30 eller 90 år.

Vi trenger å være med og ikke bare bli satt på sidelinjen fordi om vi er eldre og dårlige til beins. Vil ikke bli behandlet ovenfra og ned som en pakkenellik. Alle skal behandles likt. Jeg ønsker meg folk med tid til å snakke om laust og fast, og kanskje også vesentlige ting.

Hvor skal de, alle de som jogger og går toppturer med tungen ut av halsen og aldri har tid til en pustepause? Hvorfor skal det være normen og idealet?