Robotene kommer!

KRONIKK: Men først skal det støvsuges.

Hver dag patruljerer robotstøvsugeren fra USA kjøkkengolvet til familien Skjeveland. Foto: Erik Skjeveland

Debattinnlegg

  • Erik Skjeveland
    Erik Skjeveland
    Stavanger
Publisert: Publisert:

Jeg fikk min første robot i 2012, om jeg husker riktig. Den var en robotstøvsuger. Min bror i USA sendte den som julegave. Min mor og søster fikk hver sin, de også. Den gjør en utmerket jobb på kjøkkenet. Jeg har reparert og rengjort den mange ganger (ved hjelp av Youtube-videoer), og det er blitt vanskelig få tak i nye batterier, men den putrer og går fremdeles. De siste ni årene har den daglig sveipet over kjøkkengulvet og suget opp smuler, støv, hår og mer til. Noen vil kanskje innvende at en robotstøvsuger ikke er en skikkelig robot, men jeg oppfatter den iallfall som min første robot.

I begynnelsen var jeg fascinert av hvordan robotstøvsugeren kunne rulle frem og tilbake over kjøkkengulvet, for så å returnere til basen helt av seg selv. Fantastisk! Jeg kunne sitte med en kopp kaffe i hånden og se på at den jobbet. Støvsuging er jo ikke verdens mest spennende aktivitet, men å se denne teknologiske nyvinningen gjøre det helt av seg selv, var merkelig «satisfying», som ungene mine liker å si.

  • Vdeoen viser at robotstøvsugeren ikke er siste modell, kjøkkenstolen passeres på trygg avstand:


Etter hvert har det dukket opp robotplenklippere som fungerer på samme vis. Vi har en ganske stor hage, og en robotklipper kunne gjort stor nytte for seg der. Men foreløpig slår jeg plenen selv. Og grunnen er enkel: Jeg liker faktisk å gjøre det! Selv om det tar sin tid. Det er noe beroligende med det å gå rolig frem og tilbake over plenen bak den grønne klipperen av merket Viking. En ser resultatet av arbeidet med en gang og får brukt kroppen ute i friluft. Når jeg klipper plenen, vet jeg at det er det jeg skal gjøre den tiden det står på. Ingenting annet. Problemet er ikke selve klippingen, men tiden som må avsettes til den. Samtidig er det denne avskjermede tiden som gjør plenklippingen «satisfying.» Også sønnen min slår plenen, av og til. Det gir ham anledning til lære nytten av kroppsarbeid og få betalt for det. Plenklipperen er dessuten blitt hans første motoriserte kjøretøy. Derfor har vi ikke kjøpt robotplenklipper – ennå.

Ulike blikk

Økonomer ser gjerne på roboter med et annet blikk, pengeblikket. For dem er har ikke arbeid noen verdi i seg selv, det er en bare en brysom utgiftspost, en utgift målt i tid. Arbeidet er bare et middel til å oppnå fortjeneste. For økonomer er roboter en måte å redusere lønnsutgifter på. Kortere produksjonstid med færre ansatte. Det er «den draumen» økonomene har. En drøm som er ganske «satisfying» for dem, vil jeg tro. Men om de robotiserer for mye, kan økonomene møte et problem: Roboter shopper nemlig ikke. De er ikke forbrukere. Noen må jo kjøpe varene og tjenestene en bedrift produserer. Hver gang en jobb overtas av en robot, forsvinner det også en forbruker – og en skattebetaler. Det er nok derfor enkelte smarte økonomer snakker om å opprette borgerlønn og skattlegge roboter (eller deres eiere) en gang i fremtiden.

Ingeniører ser på roboter med et mer praktisk blikk, ingeniørblikket. Det er nemlig mange ting roboter kan gjøre som ikke var mulig før. I industrien sveiser roboter raskt og utrettelig, uten verneutstyr. Oppe i luften utfører droner umulige oppdrag, og på bunnen av Nordsjøen løser roboter viktig oppgaver uten fare for menneskeliv. Roboter skaper nye praktiske muligheter for ingeniørene. Det er nok ganske «satisfying» for dem.

Militæret vet også å sette pris på roboter. Men de ser på dem med et mer destruktivt blikk, militærblikket. Droner er blitt en viktig del av moderne krigføring. Paradoksalt nok kan militære roboter både spare og ta liv. På den ene siden er robotene fjernstyrte, slik at soldatliv ikke går tapt i kamper – på den angripende siden vel å merke. Det er nok ganske «satisfying» for både soldater, generaler og familiene deres. Samtidig er jo robotene laget for å drepe, og det at soldatliv blir spart, kan paradoksalt nok senke terskelen for å ta liv. Jeg regner likevel med at de fleste i militæret ikke finner denne siden ved robotene «satisfying».

Kunstig intelligens

Problematikken rundt roboter henger nært sammen med spørsmålet om kunstig intelligens. En ekte robot må kunne løse problemer på egen hånd. Den må kunne tenke. Robotstøvsugeren min gjør det. Den måler rommet med en liten laser og kartlegger vegger, møbler og andre hindringer før den setter i gang. Og den finner tilbake til ladestasjonen helt av seg selv. Fremtidens roboter vil takle langt mer kompliserte oppgaver. Bare tenk på de førerløse bilene som en stadig hører om. Men hva skjer om den kunstige intelligensen, som jo er programmet for å handle på egen hånd, «løper løpsk» så å si? Når den blir i stand til å lære og endre sin egen kode, fri fra menneskelig innblanding? Mye er sagt og skrevet om den såkalte «singulariteten», som dette vippepunktet ofte kalles. En tilstand der teknologien blir smartere enn menneskene som har skapt den.

Den amerikanske science fiction-forfatteren Ted Chiang beskriver en artig form for kunstig intelligens i fortellingen «The Lifecycle of Software Objects». Den handler om digitale kjæledyr, såkalte «digients» som det heter i novellen. Nesten som en videreutvikling av Pokémon Go. Disse digientene må fostres og oppdras av eieren selv, akkurat som et barn. Etter som tiden går, blir digientene mer intelligente og selvbevisste, mens eierne blir nært knyttet til dem. Det utvikles egne mekaniske «robotkropper» som digientene kan overføres til, slik at de kan bevege seg i den fysiske verden, som virkelige roboter. Etter hvert blir det vanskelig å holde digientene «i live» fordi operativsystemet deres ikke oppdateres lenger. Mot slutten av novellen (spoiler alert!) går eierne derfor med på en avtale med en sexdukke-produsent, slik at digientene kan «leve videre» på nye digitale plattformer. Ganske trist egentlig.

Vennskap

Når jeg tenker tilbake på tiden sammen med min første robot, der jeg satt med en kopp kaffe ved kjøkkenbordet og beundret dens arbeid, innser jeg nå at jeg så på den som et slags kjæledyr – en digient. I dag har jeg problemer med å holde den i live, etter nesten ti års vennskap. Det likner litt på «The Lifecycle of Software Objects». Nye batterier er blitt vanskelig å oppdrive, deler slites ut og programvaren oppdateres ikke lenger. Skraphaugen venter. Enn så lenge skal jeg ta meg av min gode gamle robot så godt jeg kan, helt til han har brukt opp sin aller siste ladning.


Andre tekster av Erik Skjeveland:

Publisert:
  1. Robotstøvsuger
  2. Robot
  3. Kunstig intelligens

Mest lest akkurat nå

  1. Skattejakt på Ryfylkeøyene: 40 prosent av de med billett møtte ikke opp

  2. Viking bekrefter utenlandsk Bell-interesse

  3. «Better Call Saul»-stjerne utenfor livsfare etter kollaps under innspilling

  4. Den kinesiske rifleskytteren vekker norske reaksjoner

  5. – Kjære nordmenn, ikke la useriøse aktører ødelegge for gjestearbeidere

  6. 26 spillere kan forsvinne gratis fra de lokale toppklubbene