Trond Birkedals grunntone er fylt av mistro til demokratiet og forakt for velgere og politikere

DEBATT: Selv om Trond Birkedal presiserer at han ikke vil stille «kompetansekrav for å kunne delta i demokratiet», så er det nettopp det han gjør.

Publisert: Publisert:

«[Trond] Birkedal vil ha en politiker som har ansvar, mot og styrke til å si ’nei til populære og kjekke utgifter’. Og ingen lokale partier eller politikere lever opp til disse kravene, ifølge Birkedal, og trolig heller ingen på riksplanet», skriver Ove Eide. Foto: Anders Minge

Debattinnlegg

  • Ove Eide
    Lektor, Stavanger
  1. Leserne mener

I sin gjestekommentar i Aftenbladet lørdag før valget gir Trond Birkedal leserne råd om at «stemmer du, så stem blått!». Det er ingen oppfordring til å stemme konservativt. Birkedal vil minne velgerne om at på valgdagen er det også fylkestingsvalg, og at stemmesedlene til fylkestingsvalget er blå.

Overskriften er tilsynelatende et forsøk på å få flere til å delta i fylkestingsvalget, bruke sin stemmerett og dermed gi valgresultat og demokrati større legitimitet. Men leser man videre, ser man at dette slett ikke er Birkedals hensikt. Hans hovedsynspunkt er at både folk uten gode kunnskaper om politikk, og politikere som lytter til velgernes hverdagsønsker, begge er like lite verdt og bør holde seg borte fra stemmelokale eller bystyresal. Kommentaren er i sin grunntone fylt av mistro til demokratiet og forakt for velgere og politikere. Det er oppsiktsvekkende når man har i minne at for få år siden var Birkedal en av Frp’s mest framtredende og lovende politikere.

Demokratiet er sårbart

Birkedal ønsker seg velgere og politikere som mer minner om det man finner hos Platon og Aristoteles. Platon skriver i «Staten» om et samfunn styrt av en akademisk elite, filosofer med 15 års studier og 15 års arbeidserfaring bak seg. Mens Aristoteles er opptatt av den gylne middelvei og vil at samfunnsstyringen skal overlates til den opplyste middelklasse. Tanken om demokrati og alminnelig stemmerett er relativt ny. Den oppsto under opplysningstida på 1700-tallet. Da ble folkesuverenitetsprinsippet, menneskerettighetserklæringer og ideen om allmenn stemmerett først formulert.

Demokratiet slik vi kjenner det fra 1900-tallet, med allmenn stemmerett for menn og kvinner og med en regjering som er ansvarlig overfor en folkevalgt nasjonalforsamling, er en ung og fortsatt sårbar institusjon. Den har blitt kraftig truet fra både venstre og høyre side de siste hundre årene. Fra venstre med den russiske revolusjon, den kommunistiske ettpartistaten og Lenins lære om demokratisk sentralisme og fra høyre av fascisme og nazisme. Antidemokratiske strømninger ser ut til å være i vekst også i dag; i Trumps Amerika, i Brasil og i østeuropeiske land som Ungarn og Polen.

Det er i en slik sammenheng man må se Birkedals synspunkter. For ham er «det ikke et poeng at flest mulig skal stemme». Selv om han presiserer at han ikke vil stille «kompetansekrav for å kunne delta i demokratiet», så er det nettopp det han gjør. Han oppfordrer nemlig velgere som ikke har satt seg godt nok inn i hva partiene mener, til «heller å ta husvasken eller se Charterfeber på valgdagen». For demokratiet er det tilsynelatende bedre at den typen velgere sitter hjemme, så kan heller samfunnsstyringen overlates til den opplyste middelklasse.

Godt nok

Birkedal synes å glemme at det aldri har vært slik at velgerne har stemt ut fra detaljkunnskaper om hva som skiller partiene fra hverandre. Helt fram til sent på 1970-tallet stemte folk stort sett ut fra egen og foreldres sosioøkonomiske plassering, dvs. at man stemte ut fra klasse- og yrkesinteresser. Arbeidere stemte Ap, bønder Sp og selvstendig næringsdrivende var høyrefolk. I de senere årene med større fragmentering har stemmebildet blitt mer komplisert og sammensatt, og verdier og identitet er blitt viktigere. Dermed har klimakrise og innvandring blitt sentralt for velgernes partivalg. Poenget er imidlertid at folk aldri i hovedsak har stemt ut fra detaljkunnskaper om politikk, men de har valgt parti ut fra forholdsvis enkle faktorer som egeninteresser, sosial og økonomisk plassering i samfunnet og verdier. Og det bør være mer enn godt nok. Ved å hevde at folk stemmer ut fra Siv Jensens neglelakk eller Lysbakkens debatteknikk, forsøker Birkedal å karikere vanlige velgere og fremmer mistro.

Hans forakt rammer imidlertid ikke bare velgerne. Heller ikke politikerne holder mål. De driver uansvarlig overbudspolitikk og er mer opptatt av skoler, barnehager, sykehjem og hjemmesykepleie enn av sunn og sterk kommuneøkonomi. Og partiene prøver «å kjøpe stemmene til folk med deres egne skattepenger». Birkedal vil ha en politiker som har ansvar, mot og styrke til å si «nei til populære og kjekke utgifter». Og ingen lokale partier eller politikere lever opp til disse kravene, ifølge Birkedal, og trolig heller ingen på riksplanet.

Les også

Trond Birkedal: «Ingen av partiene lokalt har tatt kommuneøkonomien på alvor»

Den viktige tilliten

Ønsket om en sterk mann, kombinert med velgerforakt og mistro til politikere, var en trussel mot demokratiet i mellomkrigstida og er det også i dag. For at demokratiet skal fungere kreves det tillit; tillit til at velgerne er i stand til å fatte kloke valg, tillit til at partier og politikere både ønsker å løse hverdagens problemer og ta ansvar for framtidas utfordringer og tillit til hele vårt politiske system. Denne tilliten må vi selvsagt alle gjøre oss fortjent til, enten vi nå er velgere, politikere eller kommentatorer. Det gjør vi blant annet ved å delta i valg og støtte opp om demokratiet.

Tillit er grunnlaget for de nordeuropeiske demokratienes suksess, mens mistillit og uansvarlig retorikk kan rive både politiske systemer og dagens Solberg-regjering i stykker.

Publisert:

Statsminister Erna Solberg kan trenge mer enn tredimensjonale briller for å holde oversikt over holde sammen en regjeringskoalisjon som i bunn og grunn er politisk uforenlig. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB scanpix