Flere lister i kirkevalget øker konfliktnivået

DEBATT: Åpen folkekirke skaper inntrykk av at det sikreste for å få en moderne og inkluderende kirke er å stemme på kandidater på deres liste ved kirkevalget. Jeg har behov for å nyansere denne forestillingen.

Publisert: Publisert:

«I prinsippet er jeg glad for at Stavanger nå har en kvinnelig biskop som er for likekjønnet ekteskap. Men måten ansettelsen ble tvunget gjennom på var ikke god», skriver Dorrit Vignes Isachsen, som står på Nominasjonskomiteens liste til bispedømmerådsvalget. Foto: Fredrik Refvem

Debattinnlegg

Dorrit Vignes Isachsen
11.-kandidat på Nominasjonskomiteens liste i Stavanger bispedømme, 5.-kandidat til menighetsrådsvalget i Hesby sokn i Finnøy

Tradisjonelt har Nominasjonskomiteens liste vært eneste liste ved bispedømmerådsvalg. Denne har vært utformet med utgangspunkt i forslag fra menighetene. Nå er det mulig å stemme på tre lister, – Nominasjonskomiteens liste, Åpen folkekirke og Bønnelista.

Bakgrunnen for dette er saken om likekjønnet vigsel. I forkant av valget i 2015 ble organisasjonen Åpen folkekirke dannet. Dette var for å sikre flertall for å vedta liturgi for likekjønnet ekteskap. I flere bispedømmer stilte organisasjonen med egne lister, og vant valget på nasjonalt plan. Homofile er nå velkomne til å gifte seg i Den norske kirke (Kirken).

Mobiliseringen til Åpen folkekirke viser demokrati i praksis, og jeg stemte på deres kandidater ved valget i 2015. Likevel ønsker jeg ikke en permanent løsning med kirkepolitiske lister, og derfor står jeg til valg på Nominasjonskomiteens liste.

Skaper uriktig bilde

Åpen folkekirke vil beholde makten de fikk ved valget i 2015. De gjør seg nå aktuelle ved å advare mot krefter i Kirken som vil reversere liturgien for likekjønnet ekteskap. Motparten til Åpen folkekirke heter Bønnelista. De har 10 kandidater på valg i Stavanger bispedømme. Til sammenligning har Nominasjonskomiteens liste og Åpen folkekirke 18 kandidater hver. At bønnelista klarer å mobilisere så få kandidater viser at frykten Åpen folkekirke spiller på er kraftig overdrevet. Vedtaket i 2016 ble også vedtatt med stort flertall og flere med tradisjonelt syn på ekteskap stemte for, selv om de prinsipielt er mot. Kreftene i Kirken som nå vil reversere liturgien for likekjønnet ekteskap er svake. Dermed blir premisset Åpen folkekirke legger til grunn feil.

Lite demokratisk kultur

Åpen folkekirke ønsker å legge til rette for en demokratisk kultur og demokratiske prosesser. Dette har de ikke klart i maktposisjon. I utnevnelsen av Anne Lise Ådnøy som ny biskop ble motsatte bevist. I prinsippet er jeg glad for at Stavanger nå har en kvinnelig biskop som er for likekjønnet ekteskap. Men måten ansettelsen ble tvunget gjennom på var ikke god. Regjeringen har flere ganger utnevnt biskoper på samme måte. Forskjellen nå er at Kirken er løsrevet fra staten og at vi leder oss selv. Det var et klart ønske fra menigheter, bispedømmeråd og kirkelige ansatte om en annen kandidat. Selvsagt hadde Kirkerådet rett til å sette til side anbefalingen fra ulike høringsinstanser. Men etter min mening var det uklokt. En slik bruk av makt fører ikke til en demokratisk kultur, slik Åpen folkekirke sier de er opptatt av å skape. Derimot gir det grobunn for konflikt, og det skaper avstand mellom mennesker og grupperinger.

Les også

Aftenbladet på lederplass: «Uklokt av Kirkerådet»

Ufortjent dårlig rykte

Jeg deler Åpen folkekirkes syn på likekjønnet ekteskap og utfordrer ofte det tradisjonelle synet. Særlig gjelder dette i møte med barne- og ungdomsarbeid. Likevel mener jeg gruppen med tradisjonelt syn på ekteskapet har fått et ufortjent dårlig rykte. I den grad det går an å generalisere en gruppe er min opplevelse at denne gruppen oftere er mer nyskapende og moderne i andre sammenhenger. De er for eksempel ofte fleksible i å tilpasse gudstjenesten til ungdom og barnefamilier. Mange er også gode på å skape inkluderende fellesskap i lokalmenigheten, og de er nøkkelpersoner i det frivillige arbeidet.

I perioden som kommer er en av de viktigste sakene å vedta ny organisasjonsstruktur i Kirken. Til det trenger vi folk i bispedømmerådet som kjenner Kirkens indre liv, har kompetanse på samspill mellom frivillige og ansatte og som vet hvordan gode lokale fellesskap blir bygget. Da er ikke saken om likekjønnet ekteskap lenger så relevant.

Nåde, fred og håp

Min kritikk mot Åpen folkekirke er ikke rettet mot kandidatene som står på valg på deres lister. Bekymringen er knyttet til Åpen folkekirke som organisasjon, dens retorikk og polariseringen flere lister fører til. Kirkepolitisk debatt er viktig. Men fora for dette er etter min mening organisasjoner og nettverk med tilknytning til Den norske kirke. Ved å stemme på Bønnelista eller Åpen folkekirke bidrar en lettere til økt konflikt i Kirken. Jeg anbefaler derfor at det stemmes på kandidater fra Nominasjonskomiteens liste, hvor ingen er forpliktet på en organisasjons valgprogram.

Avslutningsvis håper jeg at Åpen folkekirke vil fortsette å være pådrivere for sine kjernesaker, men uten egne lister i kirkevalget. Da kan de være enda tydeligere og utfordre sterkere – og de trenger heller ikke jobbe seg inn i en diplomatisk rolle som et lederansvar krever. Dermed blir heller ikke Den norske kirke en kamparena for kirkepolitikk. Da kan Kirken være et fristed hvor vi først og fremst samles om troen på Guds nåde, fred og håp.

Les også

Regjeringen vil la kirken bestemme dato for kirkevalg


Les også

Debatt: «Visste du at kirkevalget kan bli avgjort av små, lukkede nettverk?»

Les også

Debatt: «Rop ikke «Ulv, ulv!» i utide, likekjønnet vigsel ikke hovedsaken»

Les også

Debatt: «Håper du velger den lista jeg til slutt endte på i kirkevalget»

Publisert: