– Jeg har vært på Re-Naa!

KRONIKK: Jeg tror aldri jeg noensinne kommer til å levere en så gjennomført forestilling som jeg opplevde på Michelin-restauranten Ren-Naa.

Publisert: Publisert:

Når folkene på Re-Naa i Stavanger forbereder kvelden, blir det store ting i mange små ting. Mandag fikk restauranten – som har kjøkkenet midt i lokalet! – to stjerner i Michelin-guiden. «Table de chef» for alle, altså. Foto: Carina Johansen

Debattinnlegg

  • Rune Bjerga
    Komiker

Regnet pisker oss i ansiktet idet vi nærmer oss det nye lokalet til Re-Naa, den anerkjente Michelin-restauranten til Torill og Sven Erik Renaa i Stavanger sentrum.

Vi er to par. I døra står Torill selv og tar imot oss. Vi ønskes velkommen inn i det nye lokalet. Og man merker det med en eneste gang: I bakgrunnen spilles dyr musikk, folk rundt bordene ser sjeldent dyre ut, stolene fra Eikund vet jeg er dyre, og det er minst seks–sju kokker i sving og minst fire kelnere på plass. Utenom Torill. Her er det nesten mer folk på jobb enn det er plass til gjester.

Og det betyr: Dette blir dyrt!

Like innenfor inngangspartiet blir vi høflig og ømfintlig plassert i en lekker sittegruppe som ikke er fra Møbelringen. En fransk-norsk-litt-rart-snakkende-hyggelig kelner med den klassiske kelner-knekken serverer oss en algegrønn og dyr drink. Noen setter et glass på bordet. Denne kelneren danderer et glass på bordet. Drinken smaker dyrt og ikke minst himmelsk.

Alt i kroppen sier det: Dette er ikke Egon.

Les også

Enorm jubel på Re-Naa da den andre stjernen ble sikret

Jeg legger merke til at vi alle automatisk begynner å snakke med dyr og lav innestemme. For min egen del prøver jeg også å sitte dyrt. Som de dyre andre gjestene gjør.

Innerst i lokalet legger jeg merke til en dyr gjest iført kun røde klær. Bukse, genser, Prada sko- og briller. Alt er rødt på «Den røde mannen». Kona er derimot flerfarget og ser også monster-kostbar ut, der hun sitter. De to setter standarden. Her er det stil, klasse og eleganse.

Jeg retter meg opp i ryggen. Det sa alltid mormor. «Når du er ute blant folk, retter du deg opp i ryggen og ser hamslig ut!»

Jeg legger merke til at «Den røde mannen» skal på toalettet. Han går ikke, han glir over gulvet. Det ser sykt kostbart ut å gå sånn.

Les også

Podkast: Hva er viktigst: Michelin-stjerner eller 100-ugå?

Så får vi menyen. 20 retter og tilhørende vin-pakke. Det er det du får denne kvelden. Og det tar vi. Ny dyr og hyggelig kelner kommer bort med et garantert lite billig serveringsbrett av kostbart og mørkt ikke-Ikea-tre og setter drinkene våre oppå det. Det går opp for meg: Han skal faktisk flytte drinkene våre for oss. Jeg blir nesten rørt.

Deretter viser kelneren oss bort til det romslige bordet. De første rettene kommer fort. Vi blir høflig forklart hva som befinner seg på tallerkenen. Jeg gjør som «Den røde mannen»: Jeg nikker og viser kelneren at jeg selvsagt har forstått hva jeg blir servert. At jeg har gjort dette sykt mange ganger før. At jeg kan dette. Så går kelneren. Av de mange ordene han sa, har jeg kun forstått ordet trøffel. Men det holder jeg for meg selv. Jeg smaker på den lille, nydelige saken som ligger foran meg. Herligheten smelter på tungen. Smakene eksploderer i munnen og vi smiler alle til hverandre.

Les også

Næringsminister Iselin Nybø: «En matdestinasjon i verdensklasse åpner muligheter for turisme og mat- og restaurantfaget»

Etter en stund må jeg på toalettet. Jeg forsøker å gjøre som «Den røde mannen». Jeg prøver å gli over gulvet. Døra inn til toalettet er ingen dør. Det er en dør som egentlig ikke ser ut som en dør. Mer som en åpenbaring. Ny steindyr kelner åpner åpenbaringen for meg. Jeg går-glir inn. Det står «Apes» og «Babes» på dørene. Jeg går naturligvis inn på «Apes» og føler meg umiddelbart hjemme der inne. Toalettet er så råflott, nytt, rent og lite toalett-aktig at man nesten får dårlig samvittighet av å pisse i et så lekkert rom.

Rettene kommer på løpende bånd. Absolutt alt er av innertier-kvalitet laget av kokkene som faktisk jobber midt i lokalet. Bokstavelig talt. Nesten oppå, under og inni deg. Men man merker dem ikke. Torill kommer bort til oss. Lurer på om vi er fornøyd. Vi jubler med innestemmen. Ny dyr vin, som nesten går av seg selv, kommer på bordet. Fra 1975. Eldre enn meg. Og plutselig kommer «Den røde mannen» overraskende nok bort til bordet vårt. Han kjenner kompisen min og snakker til ham med herskapelig gourmet-stemme. Så skjer det noe. Kona vinker på ham. Hun vil ikke sitte alene. Men «Den røde mannen» snakker videre. Vinkingen hennes ser dyr og nesten kongelig ut. Litt sånn som Harald og Sånn ja gjør det fra slottsbalkongen på 17. mai. Arbeider- og mellomklassen vinker uansett ikke slik. Vi veiver. Etter mer vinking blir «Den røde mannen» rød i pannen av all vinkingen til kona. Nå er alt rødt på mannen. Så går han tilbake til kona og drikker vin. Rødvin.

Les også

Aftenbladets matanmeldere er vinnere av Matkulturprisen 2019

Nå står en kelner bak hver av oss. På et lydløst signal åpner de lokket på en rund, brunfarget skål. Først ser jeg ingen ting. Men i midten der ligger noe veldig lite – nesten så lite at det ikke er der. Kelneren gir ny forklaring på hva vi skal spise. Masse ukjente ord. Jeg nikker igjen verdensvant og smaker på det lille. Jeg blir forbløffet over at noe så lite kan smake så stort.

Plutselig er vi de eneste gjestene igjen i lokalet. Kompisen min ber om regningen. Jeg titter på den. Det er dyrt. Men merkelig nok ikke så dyrt som fryktet. Det både føltes og så mye dyrere ut.

Og uansett var det verdt hver eneste krone. Jeg er ydmyk og tror aldri jeg noensinne kommer til å levere en så gjennomført forestilling som Torill og teamet gjorde.

Terningkast 6 fra Apes and Babes!

  • De 11 norske restaurantene med Michelin-stjerne(r)
Publisert: