Hva med vår julegave, Bent Høie?

KRONIKK: Når den lovede julegaven – en nasjonal pårørendestrategi – er utsatt til påske, øker forventningene.

Publisert: Publisert:

I løpet av livet opplever alle å være pårørende. For noen blir belastningene for store, og det er store udekkede behov. Hva gjør vi med det, nå som velferdsstaten ser ut til å overlate stadig mer til nettopp de pårørende? Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

  • Kirsten Jæger Fjetland
    Førsteamanuensis, Fakultet for helsefag, VID vitenskapelige høgskole

På den årlige nasjonale Pårørendekonferansen 2019 kom helse- og omsorgsminister Bent Høie med et løfte: Vi skal få en nasjonal pårørendestrategi! I julegave!

Hvorfor klappet alle begeistret? Hva forventer vi at en nasjonal pårørendestrategi inneholder?

Velferdstjenestene under press

Pårørendealliansens slagord – «Uten pårørende stopper Norge!» – er sannere enn noen gang. Pårørende bidrar med like mye tid inn til velferd og omsorg, som offentlig velferdstjenester selv. Leser vi politiske føringer knyttet til framtidig utvikling av velferdstjenester, kan man bli urolig for om intensjonene er å fortsatt løse velferdsstatens utfordring ved hjelp av pårørendes arbeidsinnsats eller om det skal utformes strategier som ivaretar pårørendes egne behov? Måten vi tenker om medborgerskapet til pårørende har avgjørende betydning for et samfunns bærekraft.

Skaper sosial ulikhet

Hva er pårørendes behov? Utallige nasjonale og internasjonale forskningsstudier peker på betydelige fysiske, psykiske og sosiale helseutfordringer hos pårørende som gruppe. Pårørende har redusert samfunnsdeltakelse både i arbeidsliv og på egen fritid. Dette gjelder særlig kvinner, som utløser mindre ressurser til velferdstjenester både som pårørende og som tjenestemottaker.

Pårørendes helseutfordringer bidrar slik sett til en stor og økende grad av sosial ulikhet i helse i Norge. Pårørendes helseutfordringer er slik sett et undertematisert fenomen i vurdering av folkehelsen. Dagens pårørendepraksis er ikke sosialt og helsemessig bærekraftig samfunnsorganisering!

Behovene

Hva etterspør pårørende selv? Forskning er entydig på at dette ikke er entydig! Av den åpenbare grunn at pårørendes situasjon er svært forskjellig. Pårørende representerer en stor gruppe – i et livsløp alle borgere! Men noen er pårørende i hele livsløpet, andre i korte dramatiske deler av livet, andre igjen i forventet avslutning på et langt liv. Situasjonen til den man er pårørende for kan videre omfatte alt fra sykdom og skade til utfordrende livsvalg og livssituasjon, og rollen som pårørende kan omfatte både barn, foreldre, søsken, ektefelle/samboer. 450.000 barn lever hverdagslivet sitt med foreldre som enten har ruslidelse eller psykisk lidelse.

Så strategiplaner for pårørende må ta høyde for at pårørendes mulighet for å presentere sin situasjon og hjelperes evne til å engasjere seg og sette seg inn andres situasjon, krever fagkompetanse og må gis prioritet.

Men noen felles ønsker har pårørende. Både forskningsresultater og utallige pårørendefortellinger er samstemte. Det kan oppsummeres i tre punkt som beskriver anerkjente helsefremmende kvaliteter i sosial støtte:

  • Større grad av anerkjennelse for egen innsats
  • Større grad av ivaretakelse av egne behov
  • Større grad av innflytelse og medvirkning i utforming av tjenester

Det er altså misforholdet mellom sosial støtte i betydningen anerkjennelse, ivaretaking og avlasting, inkludering og medvirkning i tjenesteutforming på den ene siden og den enkelte familie sin veldig krevende situasjon som er bærekraft-regnestykket.

Les også

Forskere: Umulig å si om Høies milliardsatsing hjelper rusmisbrukere

Hvem skal gjøre hva?

Hvem skal ha ansvar og iverksette strategien? Her er spenningen stor!

Frykten er at ansvar deles ut, fordeles i samproduksjonens tåke og pulveriseres. Demografiske endringer med økende antall eldre og velferdsstatens ressursknapphet, kan foreslås løst ved å fordele ansvar til sivilsamfunn, frivillig sektor, familie og pårørende. Utfordringen med samproduksjonsmodellenkommune 3.0-organiseringen – er flere grunnleggende forhold:

Mangelfull involveringskompetanse både på tjenestenivå og systemnivå. Ett eksempel er fra pårørende til personer i kommunal rehabilitering som ennå kan oppleve å «bli informert» om hjemreise fordi tjenestene ikke er organisert med faste strukturer for pårørendesamtaler. Her trengs en egen kompetansestrategi.

Fragmenterte sosiale støttesystem for pårørende. Det er tilbud til pårørende om skole, samtale og samvær i mange kommuner. Men det er fragmentert og usystematisk fordelt både geografisk og mellom frivillighet, ideelle organisasjoner og offentlig velferd.

Mange får til mye. Se bare på Se Meg Stasjonen på Vigrestad og Pårørendesenteret i Stavanger. Kompetanse i å ta vare på seg selv og lære å spørre naboen, søsken, barn, venner om hjelp til å organisere egen eller familiemedlemmers hverdag som et team, krever innsats og kan læres. Det er også medborgerskapskompetanse.

Mangel på offentlig styrt struktur og organisering av sosiale støttesystemer for pårørende, bidrar imidlertid til ulik tilgjengelighet og kvalitet og i siste instans til økt sosial ulikhet i pårørendes helse.

Hva med verdiene våre?

Pårørenderollen angår vår forståelse av medborgerskap og medvirkning i samfunnet. Ikke mange tiår tilbake var våre omsorgsoppgaver ikke medregnet som relevante aktiviteter i borgerrollen. I en demokratisk velferdsstat tenker vi jo annerledes om hva som er verdier i et samfunn. Eller gjør vi det?

Så kjære Bent Høie, at julegaven – den nasjonale strategiplanen – ble utsatt til påske, forsterker virkelig forventningene! Hvilke verdivalg og virkemidler vil du vise til?

Publisert:

Les også

  1. Fremdeles opp mot ett års ventetid på offentlig psykologhjelp i Rogaland

  2. Selvmordstanker: - Ikke bare psykisk syke har dem

  3. Aftenbladet mener: «Vi må snakke om selvmord»

  4. Satte fyr på bolig for å bli kvitt bankelyder

  1. Bent Høie
  2. Velferdsstaten
  3. Rusomsorg
  4. Psykisk helsevern
  5. Familie