Fornektelse og straff

DEBATT: Årsakene til klimaendringene har vært kjent i flere ti-år, men fornektelse i ulike former har hindret effektiv handling. Nå begynner vi å betale prisen.

Skogbrann på Lunde i Sirdal, en av mange verden over denne sommeren.

Debattinnlegg

  • Wenche Skorge
    Wenche Skorge
    Skribent og styremedlem i Naturvernforbundet
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

La oss først gjøre det klart fra vitenskapelig hold hva som er situasjonen for jordens klima sommeren 2018.

For få uker siden ble The Fourth National Climate Assessment presentert i USA. Dette er et arbeid som er utført på oppdrag fra den amerikanske staten, og har som formål å klargjøre hvilken klimarisiko samfunnet står overfor.

Samlet sett er dette den mest omfattende oppdateringen av klimastatus som finnes i verden i dag.

Arbeidet har vært gjenstand for grundig kvalitetssikring, blant annet av det nasjonale vitenskapsakademiet. Rapporten ble presentert av den ledende klimaforskeren Kathrine Hayhoe ved Texas Tech University. Hun er også en hovedforfatterne. Presentasjonen ligger på Youtube.

Konklusjonen er tindrende klar. Klimaendringene er reelle, de er alvorlige og de er menneskeskapte.

Funnene bekrefter de trendene som er observert gjennom flere tiår. Forskerne erkjenner imidlertid at klimamodellene ikke fanger opp alle naturens prosesser og samspillet mellom dem.

Derfor er de bekymret for at vi kan få ubehagelige overraskelser i framtiden.

Status så langt for Norges vedkommende er at vi har hatt langvarig tørke og rekordvarme i flere fylker, med mer alvorlige konsekvenser for jordbruket enn vi har opplevd noen gang tidligere i nyere tid, ifølge høyskolelektor i landbruksfag Thomas Cottis.

Men det er ikke bare Norge som er varmt.

Ulikt tidligere da hetebølger pleide å ramme regionalt, har store deler av verden vært rammet av unormalt høye temperaturer.

Tretti år etter at klimaforsker James Hansen fra NASA la fram sitt anerkjente vitnesbyrd om global oppvarming for den amerikanske kongressen, mangler vi fortsatt en klar plan for å redusere utslippene i det omfang og tempo som er nødvendig for å unngå farlige klimaendringer.

Med dagens politikk er det lite sannsynlig at vi klarer å nå togradersmålet. I verste fall blir temperaturstigningen vesentlig høyere, selv om vi får håpe at teknologiutvikling og ny politikk vil bidra til at omstillingen skyter fart.

En av hovedårsakene til den manglende framdriften er den omfattende spredningen av pseudovitenskap som fornektelsesindustrien står bak.

Den er i hovedsak finansiert av kull- og oljeselskaper i USA, og er grundig belyst av forskerne Erik M. Conway og Naomi Oreskes i boka Merchants of doubt.

Oljeselskapene har nå sluttet å argumentere mot klimavitenskapen.

I stedet er det blitt satt opp såkalte tenketanker som gjør jobben for dem, eksempelvis The Heartland Institute, the Cato Institute, Americans for prosperity og mange flere.

Her produseres alt fra lettere tåke til tunge konspirasjonsteorier. Hensikten er å skape et bilde av at klimaendringene enten ikke skjer, eller at det ikke er CO₂ som forårsaker dem.

Debatten rammes inn som om valget står mellom et fritt næringsliv eller en form for sovjetisk planøkonomi.

Den britiske journalisten Martin Wolf, som arbeider i den liberalistiske avisen Financial Times, har definert to typer klimafornektelse.

«Denial major» som betegner dem som flatt nekter å akseptere vitenskapen.

«Denial minor» henspiller på den gruppen som aksepterer vitenskapen, men som bagatelliserer utfordringen med overdreven tro på teknologiske nyvinninger.

Det er kanskje ikke så mange regelrette fornektere i Norge, men det er flere enn vi tror.

Fenomenet er utbredt blant folk som har bakgrunn fra oljebransjen. Uten å blunke kan de gjerne blånekte for at økende CO₂-innhold i atmosfæren øker temperaturen på jorda (drivhuseffekten), selv om dette har vært kjent vitenskap siden attenhundretallet og er grunnskolepensum.

Klimaforskeren Hayhoe sier det slik: Hvis ikke klimavitenskapens hovedkonklusjoner stemmer må hele den vitenskapen vi bygger samfunnet vårt på, være feil.

Så ramser hun opp thermodynamikk, aerodynamikk, væskedynamikk og en rekke andre vitenskapelige felt.

Klimafornekterne er aktive. De øver stor innflytelse gjennom sine nettverk.

Noen av dem sitter i sentrale stillinger i norsk oljebransje og tilliggende herligheter.

Som forfatter Anne Karin Sæther har påvist i sin bok ‘’De beste intensjoner’’ er samspillet mellom oljenæringen, offentlig administrasjon og politikk ganske tett her i landet.

Norske byråkrater og politikere faller i hovedsak inn under betegnelsen «denial minor».

De snakker om at de er teknologioptimister, om det grønne skiftet og de priser internasjonalt samarbeid.

I praksis skjer der lite.

Verden må være klimanøytral senest om et par tiår om vi skal ha mulighet for å unngå farlige endringer.

Omstillingen er ikke i rute.

Politikere vil alltid vegre seg for å påføre velgerne ulemper. Så lenge det opprettholdes en debatt der en sterk side hevder at problemet er fiktivt, blir det enda vanskeligere. Da er det lettere å legge begrensinger på aktiviteter som alle vet er skadelige, som røyking og høy fart.

Klimaminister Ola Elvestuen sa for kort tid siden at denne sommeren vil bli stående som et tidsskille. La oss håpe at han har rett, og at han har mot og vilje til å utnytte den nye forståelsen til klimaets beste.

Publisert:
  1. Klimapolitikk
  2. Ola Elvestuen
  3. Global oppvarming

Mest lest akkurat nå

  1. Familien prøvde å overtale kvinnen til å ta vaksinen. Men hun sto på sitt

  2. Dei sat i baksetet då foreldra døydde

  3. Tenåringer hengt ut som voldtektsmenn på Tiktok: – Det tok livet av ungdomstiden vår

  4. Førstemann til mølla-prinsippet skaper både sinne og tårer for skuffede badegjester

  5. Kulturlivet er ikkje stengt. Men lørdag kveld var det heilt tomt

  6. Stavanger-ordfører Kari Nessa Nordtun er koronasmittet