Jeg håper vi klarer å si nei til aktiv dødshjelp

DEBATT: Skal samfunnets løsning på livets smerte og lidelse være å ta liv? Samtidig som vi har nullvisjon som mål for forebygging av selvmord?

«Jeg håper vi som samfunn klarer å si nei til aktiv dødshjelp, og satse videre på å utvikle og forbedre den palliative behandlingen», skriver Brit Norheim Larsen. Foto: Shutterstock

Debattinnlegg

  • Brit Norheim Larsen
    Brit Norheim Larsen
    Stavanger
Publisert: Publisert:

Den vanskelige debatten om aktiv dødshjelp (AD) dukker opp i mediene med jevne mellomrom. Så også i Aftenbladet den senere tid, og i valgkampen for Stortingsvalget 2021.

Det er ikke vanskelig å forstå alle de gode argumenter, intensjoner og ønsker som fremføres av dem som ønsker at aktiv dødshjelp skal bli tillatt i Norge. Alle frykter vi smerte, lidelse og hjelpeløshet. Mange vonde sykdomshistorier har vi hørt om mennesker som har dradd til Sveits for å få hjelp til å avslutte livet. Vi må ha respekt for de enkeltes valg.

Et økende press på eldre og syke som allerede føler seg som en belastning for sine nærmeste og samfunnet, er en annen dokumentert konsekvens.

Må tenke større

Likevel mener jeg vi som samfunn må tenke større enn på det individuelle plan rundt denne problemstillingen. Åpner vi for AD tror jeg samfunnet over tid vil endre sin tenkning rundt menneskelivets verdi og ukrenkelighet, selv om det settes strenge krav til kriterier som skal oppfylles for å få denne hjelpen. Dette samfunnsaspektet savner jeg i denne debatten.

Hvor grensen for AD skal gå tror jeg gradvis vil endres, og den såkalte glideskalaeffekten vil høyst sannsynlig inntre. Ser vi på antallet som mottar aktiv dødshjelp i land som har dette tilbudet, er det sterkt stigende år for år. (Belgia 2002: 24, 2015: 2.022. Totalt 12.762 på 13 år. (Av disse hadde 15 prosent ikke dødelige diagnoser)

I starten gjaldt AD for fysiske lidelser, etter hvert har også psykiske lidelser blitt omfattet av tilbudet. Den tidligere nedre aldersgrense på 12 år for AD i Belgia er etter hvert forlatt, dvs. ingen nedre aldersgrense lenger, og lovhjemmel for å avslutte livet for nyfødte er nylig etablert.

Et økende press på eldre og syke som allerede føler seg som en belastning for sine nærmeste og samfunnet, er en annen dokumentert konsekvens. Skal samfunnets løsning på livets smerte og lidelse være å ta liv? Samtidig som vi har nullvisjon som mål for forebygging av selvmord? Og, samtidig som den palliative behandlingen og smertelindringen i hele menneskehetens historie, aldri har vært bedre enn i dag? Dette blir for meg et stort paradoks.

Bedre palliativ behandling

Vi mennesker er tilpasningsdyktige, og venner oss over tid til holdningsendringer som kommer, sakte og bit for bit. Gradvis og over tid kan det som tidligere var utenkelig, ende opp med å bli den nye normalen.

Jeg håper vi som samfunn klarer å si nei til aktiv dødshjelp, og satse videre på å utvikle og forbedre den palliative behandlingen, med god omsorg og smertelindring. Vi bør holde fast på livets ukrenkelighet, og velge omsorg og lindring til det siste.

Les også

  1. – Aktiv dødshjelp – verdistrid i SV?

  2. – Vi kan gjøre mer før vi tilbyr aktiv dødshjelp

Publisert:
  1. Debatt
  2. Aktiv dødshjelp
  3. Stortingsvalget 2021

Mest lest akkurat nå

  1. Dette er den nye trenden på Storhaug: - Jeg tror folk har savnet et slikt tilbud

  2. To bilister ble fotgjengere i løpet av én time

  3. Nå vil han stramme inn igjen

  4. Thon vil utvide Amfi Madla inn på Shell-stasjonen

  5. Bølger i kaffen kan være et dårlig tegn

  6. Han har fått sekser på sekser – nå trenger han større lokaler