En fallitterklæring om Statoil kun forsker på vind- og solkraft

ENERGI: Statoils sjef, Eldar Sætre, er en modig mann som belyser sin strategi med fakta som miljøbevegelsen og noen politikere ikke vil høre.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I Aftenposten tirsdag 10. oktober har Statoil fått en omtale over fem sider, inkludert forsiden og en kronikk av Sætre (intervjuet med Sætre ble også publisert av Aftenbladet.no; red. anm.). I tillegg til strategien for olje og gass signaliserer Statoil også en solid investering i fornybar energi. Planen er å satse 100 milliarder kr fram til 2030.

Det oppmuntrende er at Statoil leter etter gode prosjekter. I de fleste fagområder er det slik at fornyelse ikke skjer ved «litt til av samme sort». Dette gjelder også vindkraft. Verden trenger en revolusjonerende teknologi for distribuert produksjon av elektrisitet. Dette behovet kan ikke vindkraften fylle.

Utvikling av velstand

Energi er en av forutsetninger for å kunne utvikle velstand. Elektrisitet er en del av energiforsyningen. Gjennomsnittet i I-land er at elektrisitet dekker ca. 30 prosent av energibehovet. Av flere hensyn ønsker alle I-land å øke denne prosentdelen.

Norge er (sammen med Island) i den unike situasjonen at vi har en energiforsyning av elektrisitet på 70 prosent av totalbehovet for energi. I tillegg er det slik at 98 prosent av dette kommer fra vannkraften.

Norge er det eneste landet som oppfyller EUs krav til grønn energi, noe de andre EU-landene ikke er i nærheten av.

Kan vi lære av Tyskland?

Etter kjernekraftulykken i Japan reduserte Tyskland i 2010 sin produksjon av elektrisitet fra kjernekraftverk med 50 prosent. Samtidig ble det gitt omfattende subsidier til bygging og drift av sol- og vindkraft. Markedets prismekanisme for elektrisitet ble tilpasset vindkraften.

Det som har skjedd i Tyskland er følgende:

1. Vindkraften er bygd ut med 28.000 vindturbiner (2016). Disse dekker 2,1 prosent av primærenergien, og 10 prosent av elektrisitetforsyningen.
2. Fordi vindkraften ikke produserer jevnt, må det være en kontinuerlig beredskap, dvs. kull og gass må være «varme og roterende» for å fylle nattemørke og vindstille.
3. Prisen per kWh er tredoblet.
4. Subsidiene går til vindkraften, mens de som står for beredskapen, lider.
5. Volumet av utslipp av CO₂ er det samme som før utbyggingen av sol- og vindkraft.

Dette betyr at Tyskland har kjørt seg inn i et blindspor med hensyn til produksjon og leveranse av elektrisk energi, – og uten reduksjon av CO₂-utslippene.

Danmark og England

Disse to landene vil komme i samme situasjon som Tyskland, dersom det ikke blir ryddet opp i prismekanismen. Når vi vet at Statoils offshore vindkraft i England får 75 prosent av sin inntekt fra subsidier, er det spørsmål hvor lenge subsidiene vil/kan fortsette.

I kronikken til Eldar Sætre står det: «Våre prosjekter gir oss en fornuftig avkastning […]». Dette holder bare dersom garantien for subsidier varer i 15 år.

Videre står det i samme setning: «[…] og er i rute til å levere fornybar strøm til mer enn én million husstander i Europa.» Dette holder bare dersom suppleringsenergien i periodene med vindstille leveres uten noen form for gebyr. Disse periodene er ikke oppgitt, men ventes å være mer enn 60 prosent av tiden.

Vind- og solkraft kan bare levere kWh når naturen har et tilbud, ikke nødvendigvis når markedet har et behov. Det vil si at det alltid må være en beredskap for å sikre elektrisitet døgnet rundt, hele året. I EU er dette bare mulig gjennom kull-, gass- og kjernekraft. For Frankrikes del er 70 prosent av forsyningen av elektrisitet dekket av kjernekraft.

Det er en utrolig misforståelse at sol, vind, bølger og tidevann kan levere 100 prosent av behovet for elektrisitet

Les også

Her er Statoil i medvind

Vannkraftens betydning

Alle land misunner oss vår vannkraft. Ikke bare dekker den hele etterspørselen etter elektrisitet i Norge, men selvkost i nedskrevne anlegg er ca. 4 øre/kWh. Det er ca. 7 prosent av selvkost fra vindkraft.

Den viktigste fordelen for vannkrafta er reguleringen. Både energi og effekt leveres 100 prosent til markedets behov. I tillegg har vi store magasiner, som Blåsjø på Ryfylkes tak, som har kapasitet til å lagre vann fra nedbørsrike år til nedbørsfattige år, dvs. «flerårsmagasin».

Tyskland har et akutt behov for å normalisere markedet. Andre EU-land vil komme etter. Vindkraften vil kunne dekke 20 prosent av markedet for elektrisitet, kanskje 30 prosent med god styring. I Norge er dette teknisk sett fullt mulig fordi vi har en så god beredskap i våre vannkraftmagasiner. I EU derimot krever all sol- og vindkraftproduksjon nær 100 prosent beredskap fra «ikke-grønn» elektrisitetsproduksjon, slik eksemplet fra Tyskland viser. Det er trist for miljøet og trist for husholdningene som må betale.

Kvantesprang for fornybar energi?

Det vil være en fallitterklæring om Statoil kun forsker på vind- og solkraft. Forskning på kjent teknologi, dvs. «litt til av samme sort», kan ikke føre til vesentlige fornyelser.

Spørsmålet blir: Er Statoil villig til å satse på annen teknologi enn den som i dag er offentlig kjent?