Vi kan ikke bare vente og se med elever som har læringsvansker

DEBATT: Å bruke «den blå prikken» til å konkludere med at tidlig innsats er unødvendig, slik Jørg Arne Jørgensen gjør i sin kronikk nylig, er i beste fall en feilslutning. I verste fall kan en slik konklusjon føre til at vi svikter elevene.

Elever som sliter med lesing i første klasse, risikerer å streve resten av skoletiden. Derfor er det viktig å identifisere hvilke elever som strever med å lære å lese og skrive tidlig.

Debattinnlegg

  • Kjersti Lundetræ
    Professor og senterleder, Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking, Universitetet i Stavanger
  • Oddny J. Solheim
    Professor, Nasjonalt senter for leseopplæring og leseforsking, Universitetet i Stavanger
Publisert: Publisert:

Som forskere i spesialpedagogikk er vi helt enige med Jørgensen i at alle elever må oppleve mestring og tilhørighet på skolen.

«Den blå prikken» i Stoltenberg-utvalgets rapport om leseferdigheter i skolen, viser at gutter og jenter har omtrent like god lesekompetanse etter videregående skole. Vi har tidligere forsket på og problematisert en ensidig oppmerksomhet på kjønn. Det kan være flere grunner til at gutter og jenter får ulike resultater, og det er større forskjeller blant kjønnene, enn mellom dem. Vi ønsker derfor velkommen en nyansert diskusjon om kjønnsforskjeller i skolen.

Det går ikke alltid bra

Men selv om kjønnsdiskusjonen bør nyanseres, er det en feilslutning å konkludere med at denne utjevningen av leseferdigheter betyr at spesialundervisning og tidlig innsats er unødvendig. Kjønn er ikke en vanske. Men lese- og skrivevansker er en av de største utfordringene vi har i skolen. Konsekvensene av å streve med lesing og skriving er så store og har så stor betydning for menneskers utdanning, arbeidsliv og livskvalitet, at vi på ingen måte kan lene oss tilbake og tenke at «det går nok helst bra».

«Vente og se»-holdningen var i mange år dominerende i norsk skole. Det er på ingen måte en holdning vi ønsker velkommen tilbake. På engelsk kalles fenomenet ikke uten grunn «wait to fail» – å vente på å mislykkes. Målet med tidlig innsats er å gi elevene hjelp før de opplever at de strever. Tidlig innsats skal bidra til å opprettholde elevenes motivasjon.

Elever som sliter med lesing i første klasse, risikerer å streve resten av skoletiden. Derfor er det viktig å identifisere hvilke elever som strever med å lære å lese og skrive tidlig. En studie viser blant annet at førsteklassinger som fikk intensive tiltak for lesevansker, har en langt bedre utvikling både på kort og lang sikt, enn elever som fikk tilsvarende hjelp i tredje klasse. Vår egen forskning viser også at det har betydning hvilken type tiltak som settes inn for førsteklassinger i risikosonen for å utvikle vansker. Å gi disse elevene målrettet, god hjelp så tidlig som mulig, er noe av det viktigste vi kan gjøre for å sikre at de opplever mestring og deltakelse gjennom hele skoleløpet.

Å neglisjere er å ekskludere

Samtidig har Jørgensen et godt poeng når han skriver ar å motta spesialundervisning, eller tidlige tiltak, ikke skal føre til at eleven føler seg stigmatisert eller opplever manglende mestring. Men elever som sitter i klasserommet og strever med lesing, opplever ikke inkludering og mestring ved å bli overlatt til seg selv. Et helt grunnleggende prinsipp for vårt syn og vår forskning på tidlig innsats, er at undervisningen må støtte opp under elevens mestringstro og inkludere, engasjere og motivere. For elever som føler seg som en del av det sosiale og faglige fellesskapet på skolen, har det bedre og lærer mer. Tidlig innsats handler om å gi elevene muligheter til å delta.

Selv om Jørgensen og andre lærere har positive opplevelser med at det «går stort sett helt fint, og vel så det, med de som slet», har vi ingen kunnskap om hvordan det ville gått med disse elevene dersom de ikke hadde fått den hjelpen de nå en gang fikk. Vi vet også med sikkerhet at det er altfor mange elever som det ikke har gått bra for, fordi de aldri fikk god nok hjelp. Enten de er gutter eller jenter. Å ignorere dette fordi tidlig innsats og spesialundervisning enkelte steder gjennomføres på mindre gode måter, er et svik mot de elevene det gjelder.

God spesialundervisning viktig

At det i dag er varierende kvalitet på spesialundervisningen i norsk skole, er et faktum. Men vi må skille mellom tidlig innsats og spesialundervisning som sådan, og kvaliteten på den. Skal flest mulig elever oppleve mestring og deltakelse på skolen, må politikerne sørge for at skolene har tilgang til ressursene og kompetansen som trengs, mens skolene på sin side må sørge for en forskningsbasert spesialundervisning som støtter opp under elevens mestringstro, og som inkluderer, engasjerer og motiverer.

Alle vi som jobber med og i skolen har et felles ansvar for at alle elever skal føle mestring, tilhørighet og læringsglede – uansett ferdigheter, og uansett kjønn.

Publisert: