Verdighet og oppreisning

KRONIKK: Stavanger og Sandnes er igjen under press fra mennesker som har opplevd svikt i barnevernet. I forrige runde gjaldt det barn som ble plassert på ulike barnevernsinstitusjoner. Nå handler det om barn der omsorgen ikke ble tatt fra foreldrene.

«For oss ser det ut til at kommunene har en utfordring ved at man verken har opprettholdt en beredskap eller en organisasjon for gamle eller nye saker», skriver fra venstre Kai Stene, Kian Reme, Helge Bjørnestad, Per A. Thorbjørnsen, Else Vatland og Agnes Inderhaug.

Debattinnlegg

  • Debatt
Publisert: Publisert:
  • Innlegget er skrevet av: Helge Bjørnestad, Agnes Inderhaug, Kai Stene, Else Vatland, Per A. Thorbjørnsen og Kian Reme.

Barnevernet er en viktig tjeneste som konstant er i et krysspress. Kritikk kommer når foreldre blir fratatt omsorgen. Og kritikk kommer når barnet ikke blir tatt ut av skadelige hjemmeforhold. Vi har stor respekt for de mange dyktige og engasjerte ansatte i tjenesten som står i dette krysspresset, år ut og år inn.

Hvorfor har ikke de positive erfaringene fra den tidligere Oppreisningsordningen blitt tatt videre?

Oppreisningsordning

Tidlig på 2000-tallet ble søkelyset rettet mot overgrep og svikt på Waisenhuset, og etter hvert også andre institusjoner. Hvordan håndterte Stavanger kommune denne store utfordringen? Her er noen av de viktigste grepene som ble tatt:

  • Kommunen tok initiativet til en egen oppreisningsordning, for å bidra til at ofrene for overgrep og omsorgssvikt skulle slippe å møte stengte dører og en henvisning til rettsapparatet. Det ble også lagt press på statlig medvirkning, uten at dette førte fram.
  • Ordningen innebar at det ble gjennomført en gransking og opprettet et eget utvalg for å vurdere utbetaling av oppreisningserstatning til de berørte. Erstatningen varierte fra 0 til 725.000 kroner.
  • Ordføreren ga en offisiell unnskyldning fra bystyrets talerstol, på vegne av alle partier og kommunens administrasjon.
  • Kommunen bidro med midler til en egen støttegruppe for ofrene, som sammen med kommunen fant fram til modellen for oppreisningsordningen.
  • Oppreisningen bidro sterkt til at ofrenes tillit til ansatte i barnevernet ble styrket. Og dette førte til barnevernets måte å møte mennesker ble preget av respekt, verdighet og vilje til å lytte.
  • «Prosjekt Oppreisning» videreførte denne Stavanger-modellen til andre kommuner i landet. Verken Staten eller kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS) var villige til å overta stafettpinnen for å sikre felles, nasjonale ordninger. Men svært mange kommuner og fylkeskommuner valgte å følge Stavanger-modellen.

Hva har gått galt?

Vi som skriver denne kronikken hadde ulike roller knyttet til Oppreisningsordningen. En av oss arbeidet i barnevernet, en ledet «Prosjekt Oppreisning», andre var engasjert av kommunen til å lede oppreisningsutvalget og granskingsutvalget, og andre hadde sentrale politiske roller.

Vi spør oss selv: Hva har gått galt denne gangen? Hvorfor har ikke de positive erfaringene fra den tidligere Oppreisningsordningen blitt tatt videre? Kanskje svaret først og fremst handler om at dagens administrative og politiske ledere ikke var aktive den gang ordningen ble gjennomført?

Vi er bekymret over meldingene om de nye barnevernssakene som pågår i Sandnes og i Stavanger. Denne gangen gjelder det langt færre enn sist, og handler først og fremst om barn som ikke ble tatt ut av skadelige hjemmeforhold.

Vi oppfatter at kommunene avviser klagene og henviser dem til å ta rettslige skritt. I stor grad må psykologiske utredninger om eventuelle helseskader dekkes av klagerne selv. Nå er det meldt om at en slik rettssak i tingretten gikk i klagerens favør – og at kommunen anker til lagmannsretten.

For oss ser det ut til at kommunene har en utfordring ved at man verken har opprettholdt en beredskap eller en organisasjon for gamle eller nye saker. Kommunen arkiverte kunnskap og erfaring fra Oppreisningsordningen i 2011. De søknadene som har kommet fra enkeltpersoner er behandlet ulikt av kommunene, og har dermed fått ulikt resultat.

Les også

Store, sterke kommunen

Velmente råd

Ut fra våre erfaringer vil vi gi noen velmente råd til dagens administrative og politiske ledere i alle partier.

For det første: Kommunene bør etablere en ny, permanent ordning basert på erfaringene fra den tidligere Oppreisningsordningen. Det bør etableres en møteplass og veiledningsordning for de berørte, et sekretariat og et utvalg som kan håndtere disse sakene. Målet må være å sikre et nasjonalt senter for alle landets kommuner, som kan ivareta alle som har opplevd svikt i barnevernstjenesten. På kort sikt oppfordrer vi kommunene Stavanger og Sandnes til raskt å etablere en slik ordning som et pilotprosjekt. KS (kommunenes interesseorganisasjon) må komme på banen, slik at det på sikt kan bli etablert et nasjonalt senter.

For det andre: Ordfører Kari Nessa Nordtun har tatt et viktig og positivt initiativ til at staten må påta seg en større del av ansvaret, for å sikre rettferdighet og likhet uavhengig av hvilken kommune en har vokst opp i. Tilsvarende initiativer ble tatt den gang også, dessverre uten at det førte fram. Vi råder kommunene til å ta tak i dette på ny.

For det tredje: Kommunene må ikke starte ut med en juridisk avvisning av dem som klager på tidligere omsorgsvedtak. Den enkelte må oppleve og erfare at kommunen lytter, enten det gjelder på barnevernets kontorer eller administrative og politiske ledere. Ofrene må få tilbud om at kommunen vil dekke kostnadene den enkelte har til psykologisk utredning.

For det fjerde: Ordførerne bør ta lærdom av hvor viktig en offisiell unnskyldning er i slike saker. Noen av dem som søkte oppreisning under den tidligere ordningen, oppnådde ikke erstatning, andre fikk erstatning. Vi fikk mange tilbakemeldinger om at utbetalinger ikke var det viktigste. Det var den offentlige unnskyldningen, kombinert med en ordning der mange for første opplevde å bli lyttet til, tatt på alvor – dette var det viktigste.

Erfaringsdeling

Vi som skriver denne kronikken stiller gjerne opp med erfaringsdeling. Vi tror at ansatte i barnevernet og kommunenes administrative og politiske ledere hadde hatt stor nytte av et oppfriskningskurs om landets beste oppreisningsordning, som bærer det stolte navnet «Stavanger-modellen».

Les også

  1. «Hvilket signal sender kom­munen ved å gå frem på denne måten?»

  2. Kvinnen ble tilkjent 1,7 millioner i erstatning – det vil ikke Stavanger kommune godta

  3. – Å rope på nasjonale ordninger er en ansvarsfraskrivelse. Her må politikerne gripe inn

  4. – Rettferdig behandling av alle barnevernssaker

  5. Alle erstat­nings­krav av­slått: – Fryktelig til­feldig og lite verdig

  6. – For meg virker det ganske åpenbart at det ville vært til kommunens fordel å ikke anke

  7. «Vi kan ikke ha det slik at sårbare mennesker skal tvinges gjennom rettssaker når kommunens omsorgssvikt er åpenbar»

Publisert:
  1. Debatt
  2. Meninger
  3. Per A. Thorbjørnsen
  4. Barnevern
  5. Stavanger kommune

Mest lest akkurat nå

  1. For folk vil koke over fra livet og ned, og fryse seg i hjel fra livet og opp! Genialt konsept!

  2. Borgli blir sirkusdirektør

  3. Det blei ikkje litt stort, det bildet av Erling Braut Haaland?

  4. – Jeg har vært i tvil. Når jeg først sier at jeg gir meg, er det ingen retur

  5. Bilføreren måtte ut med 3000 kroner

  6. John Arne Riise: – De er et fantastisk lag