14. juni 1972: 50 år med verdens beste olje­modell?

KRONIKK: Det hevdes at den norske forvaltningen av olje- gassressursene er verdens beste. I dag – 14. juni – er det 50 år siden grunnmuren i dette systemet ble etablert. Her oppsummeres de politiske intensjonene og noen av virkningene av «den norske modellen».

Debattinnlegg

Ekofisk ble funnet i 1969 og satt i produksjon i juni 1971. Få dager senere vedtok Stortinget «De ti oljebud», som blant annet slo fast målsettingen om nasjonal styring og kontroll. Lover og bestemmelser om undersøkelse etter og utvinning av petroleum påla staten en rekke oppgaver, men hvordan skulle disse løses?

Vedtaket 14. juni 1972

Få vedtak har vært av så stor betydning for oljevirksomheten og Stavanger-regionen som stortingsproposisjon nr. 113 fra 1972, som slo fast at Oljedirektoratet og Statoil skulle etableres og legges til Stavanger.

Fram til 1972 var behandlingen av statlige oppgaver på kontinentalsokkelen lagt til delvis midlertidige organ, og staten var ikke representert i utvinningstillatelser. Vedtaket 14. juni endret på dette, og fastla organiseringen av statens arbeid og hvor de nyopprettede funksjonene skulle lokaliseres. Oppgavene ble delt i tre:

• Sentralstyringsfunksjonen – utforme nasjonale, politiske mål for utnyttelsen av naturforekomstene. Dette lå under Industridepartementet til 1978, da Olje- og energidepartementet ble etablert.
• Forvaltningsfunksjonen – administrasjon og kontroll av virksomheten i samsvar med gjeldende lover, forskrifter og retningslinjer. Oljedirektoratet ble opprettet.
• Forretningsfunksjonen – statens forretningsmessige redskap for å oppnå større økonomisk utbytte, samt å sikre seg innflytelse og kunnskap. Den norske stats oljeselskap (Statoil – i dag Equinor) ble opprettet.

Plasseringen av Oljedirektoratet og Statoil var også viktig. Etter noe dragkamp med Bergen og Trondheim landet utvalgets flertall på at «Stavanger er stedet» – og deretter har ikke oljehovedstaden sett seg tilbake.

Vingeklippingen, Troll og Ptil

Statoil, med en handle­kraftig konsern­sjef Arve Johnsen ved roret, gjorde den jobben sel­skap­et var til­tenkt – og vel så det. Økono­miske prog­noser ved inn­gangen til 1980-tallet viste at sel­skap­et kunne komme til å dis­ponere en tre­del av statens inn­tekter rundt år 2000. Dette resulterte i «vinge­klippingen» av Statoil, som inne­bar at store lisens­andeler ble over­ført til staten – an­deler som i dag blir for­valtet av det stat­lige sel­skap­et Petoro.

Oljedirektoratet har siden etableringen spilt akkurat den rollen som den norske funksjonsdelingen la opp til. Direktoratets virksomhet har blitt anerkjent og respektert av en samlet olje- og gassnæring. Direktoratets ressursvurderinger har også vært avgjørende i enkelte saker, som for eksempel ved utbyggingen av Troll olje.

Diskusjonen om Oljedirektoratet burde ha ansvaret for både ressursene og sikkerheten på sokkelen dukket opp ganske tidlig, men det var ikke før i 2004 at sikkerhets- og kontrollfunksjonene ble skilt ut fra Oljedirektoratet, og Petroleumstilsynet (Ptil) ble etablert.

Flaks, god ressursforvaltning
– og Oljefondet

Det er all grunn til å prise seg lykkelig og takke geologiens lunefulle vesen for de enorme mengdene olje og gass som ligger under havbunnen på norsk sokkel. Litt flaks har vi hatt! Samtidig kan vi være stolt av hvordan oljeindustrien har utviklet seg og blitt styrt gjennom disse årene.

Den norske forvaltnings­modellen har de siste 50 årene bidratt til å forme en olje- og gass­næring som preges av frem­ragende teknologi, høy sikker­het, god ressurs­utnyttelse og ekstrem økonomisk av­kastning. Gjennom verdens hardeste skatt­legging av oljeselskapene (78 prosent av overskudd), utbytte fra Equinor, og inntektene fra Petoro har staten fått enorme inntekter. Ingen andre land i verden har på denne måten høstet like mye grunnrente ut av sine olje- og gassressurser – på vegne av fellesskapet.

Dette har lagt grunnlaget for at vi i 1996 kunne sette de to første milliardene inn på Oljefondet, som i dag har en verdi på svimlende 12.000 milliarder kroner. Dette skyldes ikke bare overføringene fra olje- og gassvirksomheten, men også en svært fordelaktig avkastning på investeringene som av enkelte blir sammenlignet med å finne olje én gang til.

Oljeavhengighet og klimautfordringen

Norge hadde tidlig på 1970-tallet nådd en fase i sin politiske utvikling som gjorde det mulig å håndtere rikdommen innenfor etablerte, velfungerende demokratiske institusjoner. Vi kan trygt konkludere med at mye er gjort riktig gjennom de første 50 årene i forvaltningen av olje- og gassressursene – og vi kan sende en vennlig tanke til mange politikere og oljepionerer for god håndtering av både loddet og gevinstene da Norge vant i Lotto med funn av olje og gass.

Olje- og gassvirksomheten har stor betydning for landets økonomi – samtidig er oljå forgjengelig og vil ta slutt en dag. De siste 10–15 årene har industrien også møtt kraftig motbør i møte med klimautfordringen, samtidig som de seneste månedene har understreket betydningen av sikker energiforsyning.

Nye næringer er også satt på dagsordenen med industrielle muligheter innen havvind, havbunnsmineraler samt karbonfangst og -lagring – selv om heller ikke disse har potensial til å bli «den nye oljen». Spørsmålet framover blir hvordan vi lykkes med en gradvis avvikling av petroleumsindustrien i det grønne skiftet. Da trengs det visjonære politikere – nok en gang.