Honningbiene er effektive og miljøvennlige

DEBATT: Den 7. juni skriver Alf Tore Mjøs og Rudolf Svendsen, begge ved Museum Stavanger, at honningbier fortrenger villbier, og at nye bikuber ikke løser noe som helst. De tar feil.

Debattinnlegg

På ett punkt er vi likevel helt enige: honningbiene er ikke utrydningstruet. For å male opp det store lerretet: vi mennesker endrer vår bruk av naturen og tar mer og mer plass på jorda, vi bygger ned naturen til fordel for vei, by, bygninger, landbruk og andre ting vi behøver. Vi har sluttet å bruke beiteområder, som nå gror igjen, og naturmangfold går tapt. Klimaendringer, bruk av plantevernmidler og forurensning spiller inn. Gjennom år og generasjoner har det blitt mindre natur å leve i for dyr, fugler og insekter. Så de blir færre. Om biene forsvinner, blir også menneskene borte fra jorda.

Ingen burger uten bier

Vi trenger biene til pollinering. Blomstrende vekster som bær, frukt, grønnsaker og oljevekster (raps) pollineres av insekter, og på samme måte pollineres maten som produksjonsdyrene våre spiser, så både hamburgeren du kjøper, enten den er laget av linser eller kjøtt, og kaffen, og sjokoladen du spiser til kaffen – alt trenger insektpollinering.

La oss være enige i at mat og selvforsyning er viktig, noe vi har fått flere påminnelser om nylig. Ville bier, humler og honningbier bidrar alle til pollinering, og honningbiene er førstevalget for profesjonelle pollineringstjenester. Hvorfor? Fordi det er effektivt. Bisamfunnet består av flere tusen bier allerede tidlig om våren, og når morellene blomstrer kan store arealer pollineres i løpet av få dager. Ville bier og humler starter med ett individ hver vår: med en dronning som har overvintret og må bygge opp samfunnet alene. De gjør en utmerket jobb, men de er for få til at det monner i kvalitet og mengde for fruktbonden.

Birøkterlaget vil forske på dette

En av birøkterlagets målsettinger er at det skal være honningbier tilgjengelig i hele landet, for pollinering til landbrukets grøntsatsing og til pollinering av naturen ellers. En innsatsfaktor på linje med gjødsel og vann.

Som Alf Tore Mjøs og Rudolf Svendsen har også våre forskere i birøkterlaget studert forskningsresultater fra utlandet, om birøkt og ville pollinatorer. Vi vet at birøkt drives intensivt noen steder i verden. Sårbare insekter kan slite med å finne mat dersom honningbier forsyner seg av samme matfat. Sykdommer og parasitter kan smitte mellom ulike insekter ved at de besøker de samme blomstene. Men for norsk birøkt er dette ikke ennå blitt undersøkt, og vi har lavere bikubetetthet og mer udyrket natur. Kun tre prosent av Norge er dyrket mark. Å dømme norsk birøkt etter en studie i California virker noe overilt?

I år starter derfor et større forskningsprosjekt sammen med Norsk institutt for naturforskning, der man gjennom fire år skal gjøre feltforsøk i norsk natur. Da skal vi se på om og hvordan honningbier påvirker andre insekter. Prosjektet er finansiert av Norges forskningsråd, og skal gi gode verktøy som sikrer at birøktere kan drive bærekraftig.

Biene på taket er natur i arbeid

Til nå er vi enige om dette; honningbier er ikke truet. De har en birøkter som passer på, de har isolerte kuber om vinteren, og får mat og sykdomsforebygging. Så hevder debattantene at å sette ut bikuber i skolehager, på hotelltak og hos bedrifter er skadelig. Tvert imot: Klimatrussel og miljøbekymringer kan gjøre oss handlingslammende, når nyhetene stadig blir verre. Vi føler at ingenting nytter. Da blir bikuber nær folk ‘nudging’, en liten dytt for naturen. Å få et innblikk i bienes verden gjennom arbeidsplassen er en enkel innfallsport til ny naturforståelse. Bier er konkrete, de finner mat i blomster, de lever her vi er. Så går man hjem og planter blomster, og øker matfatet for biene ved å la løvetannen stå og klippe mindre av plenen. Handlingslammelse endres til mestring og følelsen av å ha bidratt. Vi kan alle gjøre litt!