Nazismen – både ideologi og livssyn

KRONIKK: Hva var nazismen? Var dette utelukkende en ideologi i tradisjonell forstand? Eller var det noe mer omfattende enn som så, en form for verdensbilde eller livssyn?

Publisert: Publisert:

Over 70 år etter 2. verdenskrig marsjerer selverklærte nazister igjen åpenlyst i gatene, også i Norge. I denne kronikken presenterer idéhistoriker Carl Müller Frøland nazismens ideologi og dens helt spesielle særtrekk som politisk ideologi. Foto: Jessica Gow, TT/NTB Scanpix

Debattinnlegg

  • Carl Müller Frøland
    Idéhistoriker
iconDenne artikkelen er over to år gammel

Nazismen representerer en form for ultranasjonalisme − en reservasjonsløs forherligelse av «nasjonen», i dette tilfellet den tyske nasjon. Denne nasjonen, som er overlegen andre nasjoner, blir forstått som et kultur-, skjebne- og slektsfellesskap.

Over- og undermennesker

Nazistisk nasjonalisme er koblet til raseteori som fremstiller det tyske folk som en del av en egen «arisk», «germansk» eller «nordisk» rase. I likhet med andre raser har den ariske en egen type blod som medfører bestemte mentale og fysiske egenskaper. «Kvaliteten» på blodet avgjør den enkelte rases verdi. Den ariske rase tilkjennes det reneste blod og dermed de ypperste egenskaper − som tapperhet, uselviskhet og skaperkraft.

Det nordiske blod har imidlertid tatt opp i seg flere «giftstoffer» som det må renses for. Et sentralt siktemål for nazismen er derfor eugenisk: Blodet eller arvematerialet skal forbedres. Den alvorligste trusselen mot nordisk blodsrenhet utgjøres av den jødiske «antirase». Jødene fordømmes som blant annet slu, grådige og nasjonsundergravende, og de anklages for å søke verdensherredømme. Her står vi overfor den spesielle nazistiske antisemittismen som de-humaniserer jødene ved å redusere dem til subhumane skapninger («undermennesker»; red.anm.), og som samtidig fremstiller dem som en eksistensiell trussel mot den ariske rase.

Den sterkeste rett

Jødene er den ariske rases diametrale motsetning og dens hovedfiende. Men også andre raser befinner seg i konflikt med arierne. Striden står om «livsrom» og dermed om rasenes overlevelse, noe som nødvendiggjør hensynsløs militær ekspansjon. Stikkordet er sosialdarwinisme – oppfatningen av at samfunnet på lik linje med naturen er en arena for nådeløs livskamp. Her gjelder den sterkestes rett: Den som ikke makter å hevde seg i livskampen, har ikke livets rett og må bukke under.

Radikal kollektivisme

Nazismen idealiserer uhindret konkurranse mellom selvhevdende individer; intens kappestrid skal fremdyrke de ypperste ariske prestasjoner. Den nazistiske sosialdarwinismen er likevel ikke forankret i individualisme, men i kollektivisme: Enkeltarieren skal prestere i fellesskapets tjeneste. Selve kollektivet – rasefellesskapet – befinner seg i konstant kamp med andre raser. Det dreier seg om en radikal kollektivisme hvor nasjonen eller rasen har absolutt forrang fremfor individet. Den enkelte går på mystisk vis opp i det «organiske», altomfavnende fellesskapet, slik en celle inngår i og tjener en organisme. «Allmennytte foran egennytte» er et nazistisk slagord som illustrerer den holistiske forbindelsen mellom individ og samfunn hvor offervilje i fellesskapets tjeneste er det høyeste ideal.

Individet må gi seg hen til kollektivet med kropp og sjel. Dette betyr i praksis blind underkastelse under Hitler, rasefellesskapets «fører». Føreren med sin vilje legemliggjør folkets vilje. Selve førerviljen står over alt, Hitlers ord er lov: Dette er kjernen i førerprinsippet. Her kommer vi til nazismens totalitære karakter. Staten, som kun er et redskap for rasen, skal ha total kontroll over hele samfunnslivet, naziideologien skal gjennomsyre allting i en ny, raseren, «fullkommen» samfunnsorden.

Propagandaplakat med Adolf Hitler som messiansk frelser, under overskriften «In Treue fest» (fast i troen).

Politisk religion

Nazismen sakraliserer, eller «helliggjør», nasjon og rase: «Folkefellesskapet» opphøyes til noe som krever absolutt lojalitet og total hengivelse. Slik er nazismen noe mer enn en ideologi − den er et livssyn. I tillegg til komponenter som raseteori, eugenikk og sosialdarwinisme inneholder dette livssynet en rekke religiøse elementer. Nazismen kan beskrives som en politisk religion, forstått som en blanding av politikk og religion i form av oppfatningen av et politisk kollektiv som selve manifestasjonen av det guddommelige – en upersonlig guddomskraft iboende i naturen.

Folkefellesskapet beskrives som en «folkekropp» som individet er uløselig forbundet med. Forestillingen om denne organiske relasjonen er forankret i naturmystikk. Folkefellesskapet er nemlig en naturbundet orden, forankret i naturen og dens sosialdarwinistiske «livslover» som er uttrykk for den guddommelige vilje. De «raserene» ariernes overlegenhet skyldes at de lever i pakt med disse lovene og ærer den guddommelige allnaturen.

«Tusenårsriket» og endetiden

Folkefellesskapet er truet av en naturstridig, livsfiendtlig kraft: jødene. De representerer en demonisk kraft, en diabolsk ondskap, i tilværelsen. Nazismens demonologi forenes med apokalyptikk – jødene må nedkjempes i et endetidsslag, en siste kamp mellom orden og kaos; derfor mente nazistene at de førte «hellig krig» mot jødene.

I tillegg kommer millenarismen: Når jødene endelig er uskadeliggjort, kan nazistene virkeliggjøre sitt utopiske fellesskap − «det germanske tusenårsrike». Hitler oppfattes som nasjonens og rasens guddommelig utvalgte «frelser»; derfor kan førerdyrkelsen kalles messiansk.

Slik kristent inspirert fremtidstro, kombinert med naturmystikk og eugenisk renhetslengsel, var en vesentlig drivkraft bak nazistenes systematiske massevold.

(Carl Müller Frøland har en mastergrad i idéhistorie fra Universitetet i Oslo. Han er nå doktorgradsstipendiat ved Det teologiske menighetsfakultet, med temaet «Nazismen − både politisk religion og naturalisme?». I år kom han med boken «Nazismens idéunivers». Red.anm.

Publisert:

Les også

  1. Omdal: «Hvitskjortene marsjerer»

  2. Øyvind Strømmen: «La det ikke være noen tvil: Dette er en farlig organisasjon»

  3. Namra Saleem: «Nå er jeg redd»

  1. Nazisme
  2. Livssyn
  3. Høyreekstremisme
  4. Tyskland
  5. Adolf Hitler