Gjenåpning av Ålgårdbanen er målet

DEBATT: Ålgårdbanen tilhører de kommende generasjoner, derfor er det viktig å tenke seg godt om før man river bort skinner og sviller for lettere å gå tur.

Publisert: Publisert:

– Vi får besøk fra inn- og utland, store og små – og kanskje er det nettopp disse besøkene som motiverer oss frivillige til å ikke gi opp, skriver Trond Egil Aasen Bøe. Her fra strekningen opp fra Foss-Eikeland. Foto: Geir Sveen

Debattinnlegg

Trond Egil Aasen Bøe
Leder i foreningen Ålgårdbanens venner

Aftenbladet, ved Geir Sveen, skriver 7. mai en artikkel om Ålgårdbanen. Her gjør stortingsrepresentant Solfrid Lerbrekk (SV) det klart at hun vil presse på for en gjenåpning. Som leder av banens venneforening kan jeg ikke annet enn å applaudere Lerbrekks initiativ. Initiativet trenges, for som artikkelen dessverre viser – noen ønsker å rive bort skinner og sviller for lettere å gå tur.

En liten presentasjon

Sveen har skrevet om denne problematikken en rekke ganger. Dessverre har han heller ikke denne gang tatt seg tid til å snakke med Ålgårdbanens venner. Mulig det derfor er på plass med en liten presentasjon: Ålgårdbanens venner hadde sin spede start i 2004 og har siden gradvis økt aktivitetsnivået. Å jobbe for en snarlig gjenåpning, er selvsagt nedfelt i formålsparagrafen.

En gjenåpning er på mange måter riktig og naturlig: Gjenåpnet Ålgårdbane vil redusere presset på veinettet på Nord-Jæren og bidra til å minske behovet for enda mer bompenger. Kostnadene er heller ikke avskrekkende. Med ny togtrafikk kan flere bygge og bo på Ålgård, et sted hvor det er lite konflikter med jordvern. Og ikke minst: Klimagassutslipp og mikroplastutlslipp (fra bildekk) vil også begrenses.

Samtidig vil venneforeningen også bevare Ålgårdbanen som det kulturminnet den er i dag frem til en gjenåpning kommer. De siste årene har vi vært ansvarlig for dresinutleien på banen. For å holde dette publikumstilbudet åpent, har medlemmene lagt ned hundrevis av dugnadstimer i året.

Mens staten bevilger atskillige titalls millioner for å holde Flekkefjordbanen åpen for dresinkjøring, og kanskje engang veterantog, driver vi uten noen som helst form for offentlig støtte. Vi må snu på hver eneste krone, og sliter også med at banen er brutt opp i tre forskjellige strekninger, noe som gjør tilbudet tyngre og mindre rasjonelt å drifte.

Tungt kan det være

Likevel ser publikum ut til å like det vi gjør! Vi får besøk fra inn- og utland, store og små – og kanskje er det nettopp disse besøkene som motiverer oss frivillige til å ikke gi opp. For tungt kan det absolutt være, særlig når riving og fjerning av historisk infrastruktur stadig løftes frem igjen og igjen av et knippe aktører.

Hvem tilhører egentlig denne banen? Artikkelen gir svaret: Alle sammen gjennom Bane Nor/Jernbaneverket. Men hvem er så den rette til å avgjøre dens skjebne: En ivrig rittsyklist fra Lyefjell? En bilselger fra Ganddal? En lokomotivfører fra Bryne? Kanskje er det ingen av disse… Kanskje er det en liten treåring fra Ålgård, som en gang skal få muligheten til å reise med toget til og fra hjemstedet sitt – uten at noen på forhånd har lagt sterke føringer og dermed spolert muligheten. Ålgårdbanen tilhører de kommende generasjoner, derfor er det så viktig å tenke seg godt om. Tilrettelagte turveier har man overalt.

Les også

Nytt håp for Ålgårdbanen

Les også

Gjesdal og Bjerkreim ville plassere Egersund og Jæren på et sidespor

Les også

Seks kommuner blar opp for dobbeltsporet på Jærbanen

Publisert: