Frihet, likhet og forbruk

KRONIKK: Er vi bare forbrukere, og ligger vår makt kun i vår forbrukermakt? I så fall blir de med størst lommebøker vinnerne − nok en gang. Og imens får forskjellene bare fortsette å øke.

Denne artikkelen er over fem år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av Aftenbladets debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Næringsforeningen i Stavanger-regionen og Forus Næringspark samlet kommuner og næringsliv til en formiddag på Forusmøtet. Møtets første innlegg kom fra Retail Institute Scandinavia. Stine Lomholt skulle presentere fire dominerende trender for detaljhandelen: smart handel, interaksjon, følelsespreget handel og samfunnsansvar.

Næringsforeningen har som mål å øke næringslivets omsetning og har som slagord at de «gir kraft til vekst». Hvis de er opptatt av reell økonomisk vekst, ikke bare for bedriftene sine men for hele samfunnet, burde de bekymre seg mer for den økende ulikheten i samfunnet.

For fire år siden publiserte Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) en rapport som konkluderer med at ulikhet har redusert den økonomiske veksten i Norge med 9 prosent. Og bare så det er klargjort med en gang: OECD er ikke et eller annet radikalt sosialist-bol, det er en internasjonal organisasjon av industrialiserte land.

Kort fortalt er årsaken til at ulikhet hemmer vekst følgende: Det er grenser for hvor mange brød, kartonger melk og hårklipper Stein Erik Hagen og andre milliardærer trenger. Men når alle har god økonomi, bruker de også penger. Det er egentlig ganske logisk.

«Dette er bevis på at vi må motarbeide høy og voksende ulikhet for å kunne fremme sterk og bærekraftig økonomisk vekst,» sa generalsekretær Angel Gurría i OECD den gang.

Manipulasjon

«Vi shopper med hjertet − ikke med hjernen», ble vi fortalt av Retail Institute Scandinavia. Vel, jeg vet ikke med deg, men jeg shopper først og fremst med lommeboka. Og når vi vet at de økonomiske forskjellene i Stavanger og Norge øker, så burde dette være et større problem for detaljhandelen enn å manipulere folk til kjøp de ikke har behov for.

Som en del av trenden «interaksjon» fikk vi høre om den Migros, den største varehus-kjeden i Sveits. Den har Mini-Migros, en butikk for barn hvor barn kan leke butikkansatte som rydder eller kunder som handler. Høres utvilsomt hyggelig og kjekt ut for ungene. Dette, kunne hun fortelle, skulle være bra for at barn skal «få en relasjon til et brand (kjedemerke) tidlig». Aha! Se der har vi det. Våre barn skal altså manipuleres til å bli lojale forbrukere.

Vi fikk også se en veldig rørende video med en ung jente. Hun hadde protese og skulle åpne bursdagsgaven sin, som inneholdt en ny lekedukke. Men ikke en hvilken som helst dukke, en dukke som også hadde protese. Det umiddelbare lykkesutbruddet til jenta er ikke til å ta feil av; hun har fått en dukke som ligner henne selv. Det var sikkert flere enn meg som kjente klumpen i halsen og varmen i hjertet. Den rørende stunden var raskt over da vi ble fortalt at «dette er en veldig smart måte å lage en emosjonell relasjon til sine kunder». Den naive gleden vi kjente på var egentlig bare markedsmanipulasjon.

Samfunnsansvar?

Paradoksglasset rant over for min del da vi kom til den siste trenden, og den jeg hadde størst forhåpninger til, nemlig samfunnsansvar. Det var ingen grunn til forhåpninger. Der ble nemlig kaffeprodusenten Nespresso fremhevet. De gjør nemlig følgende i én butikk: De bruker gammel kaffegrut i jorden til plantene i butikken og de har brukt gamle kapsler til å bygge et bord i butikken.

Selskapet er også kjent som Nestlé Nespresso. Nestlé er samme selskapet som har pumpet den amerikanske delstaten California tom for drikkevann, og som presser på verden over for å privatisere og kontrollere offentlige vannressurser. Nestlés styreformann, Peter Brabeck, har nemlig uttalt (ca. to min. ut i videoen): «Den ene mening, som er ekstrem […] er å erklære vann en offentlig rett. Det betyr at som et menneske bør du ha en rett til vann. Dette er en ekstrem holdning.»

Dette selskapet tar så lite samfunnsansvar at jeg ville reise meg og ironisk klappe så sakte som jeg kunne. Men jeg lot være.

Handel, ja, − men for hvem?

Den avdøde markedsfundamentalisten Margaret Thatcher sa i sin tid at «det finnes ikke noe samfunn, bare individer og familier». Dette sitatet er ikke lenger representativt for den ekstreme kapitalistiske økonomien og veksten. «Det finnes ikke noe samfunn, bare forbrukere», vil nok dagens markedsfundalister mene. Og Næringsforeningen ser ut til å omfavne dette budskapet.

Hvem er Næringsforeningen og handelsstanden til for? Oss eller seg selv? Løser produktene de vil selge et samfunnsproblem, eller ønsker de bare at befolkningen blir forbrukere for å opprettholde deres overskudd og posisjon? Hvem er til for hvem? Hvis det skal være slik at vi er til for å fø handelstanden, så har handelstanden ikke lenger noe oppdrag i å tilby oss produkter vi faktisk trenger. Og som vi har råd til.

Henry Ford gjorde jo det de ikke gjør i dag, nemlig å lønne de ansatte slik at de faktisk hadde råd til å kjøpe produktene. Fordi det er på lønnssida at næringslivet kan bidra mest. Lønna i handel og servering er jo i enkelte tilfeller under fattigdomsgrensen.

En oppfordring

Min utfordring til Harald Minge og Næringsforeningen er følgende: Øk oppmerksomheten om de økende forskjellene. Om ikke av samme grunn som meg, nemlig at økonomiske forskjeller er urettferdig og usosialt, så i det minste fordi det hemmer økonomisk vekst. Og kampen for økonomisk vekst vil vel Næringsforeningen ikke gi opp?